I dag er advokat Abid Q. Raja (32) forsonet med Allah.

- Har du tenkt å ringe kona mi?!
Bokhandleradvokaten: Abid og Shah Muhammad Rais på
pressekonferansen hvor det ble kjent at Rais bokdebuterte.

Bokhandleradvokaten: Abid og Shah Muhammad Rais på pressekonferansen hvor det ble kjent at Rais bokdebuterte.

Ambulanseskandalen: Abid utenfor Ullevål sykehus
etter at Ali Farah ble slått ned i Sofienbergparken. Her
sammen med Farahs datter Shadia og Nils Nordberg.

Ambulanseskandalen: Abid utenfor Ullevål sykehus etter at Ali Farah ble slått ned i Sofienbergparken. Her sammen med Farahs datter Shadia og Nils Nordberg.

Startproblemer: Abid i kuvøse på Aker sykehus
i årsskiftet 1975-76.

Startproblemer: Abid i kuvøse på Aker sykehus i årsskiftet 1975-76.

Mot Mekka: Abid Raja på pilegrimsreise til Mekka
i Saudi-Arabia.

Mot Mekka: Abid Raja på pilegrimsreise til Mekka i Saudi-Arabia.

Russ: Abid var russ i 1995. Han hadde skutt i været og snakket seg til kjælenavnet «Skravla».

Russ: Abid var russ i 1995. Han hadde skutt i været og snakket seg til kjælenavnet «Skravla».

Brudgom: Tre års kamp var over. Han får lov til å gifte seg med Nadia. Her med nevø.

Brudgom: Tre års kamp var over. Han får lov til å gifte seg med Nadia. Her med nevø.

Familien Raja: Abid med tvillingene Maya og Sara,
og kona Nadia med minstemann Adam.

Familien Raja: Abid med tvillingene Maya og Sara, og kona Nadia med minstemann Adam.

Abid Qayyum Raja

Født: 5. november 1975, Oslo.
Familie: Gift med Nadia. Tvillingene Maya og Sara (2), og lille Adam (5 mnd.).

Om ti år: - Hjelper medmennesker og bidrar til samtida.

Boka jeg aldri glemmer: - «Hvor tett et samfunn» av Nils Christie. Og pakistanske eventyrbøker for barn.

Dette provoserer meg: - Ovenfra-og-ned-holdninger.

Beundrer: - Da vil jeg si to personer, og med ulik begrunnelse. Først Mahatma Gandhi, og deretter Pakistans første leder, Muhammad Ali Jinnah. Gandhi for ikkevoldslinja og forsoningen, Jinnah for kampen for minoritetene og likeverdet.

Ser på: - «Sopranos», «Prison Break» og «Lost». Og så må jeg se på «Frustrerte fruer» da Nadia ser på det.

Leser: - «Storulvsyndromet» av Thomas Hylland Eriksen og «Audacity of Hope» av Barack Obama.

Beste egenskap: - Ærlig pågangsmot.

Dårligste egenskap: - Utålmodighet.

Redd for: - Uhyrer.

Drømmeyrke som barn: - Supermann.

Beste nettsted: - Sesam.no

Siste klesplagget jeg kjøpte: - Eh … Boss-dress fra Ferner Jacobsen.

Emneord



Advokat Abid Raja snakket høyt i mobiltelefonen. Han var på vei til Oslo tinghus. «Broken Lorry-saken». Narkotika. Fire marokkanere på tiltalebenken. Ti uker var avsatt, nå var de inne i uke tre. Klokka var noen minutter på ni, og han pratet allerede som et maskingevær: Høyt, tett og effektivt.

- Hvis du vil snakke med henne må du ha tolk. - Snakker hun ikke norsk? - Jeg er gift med kusina mi. Hun har bodd i Pakistan med barna, og er nettopp kommet til Norge. Jeg kunne sendt henne på norskkurs, men vi vet jo hva som skjer da. De blir så breiale. Skal ha egne meninger, egne penger, vil begynne å jobbe og sånn. Jeg vurderer å sende henne tilbake.

- Hæ?! - Jeg kødder me’rei. Hun er psykolog og snakker bedre norsk enn meg. Jeg mailer deg nummeret.

- Det er ikke rotete, sier Abid Raja. Det er onsdag ettermiddag, og vi er inne i uke fire i «Broken Lorry-saken». Raja står rakrygget på kontoret som ikke er rotete. Han er stramt antrukket i mørk Boss-dress og med bredt slips. På gulvet står et innrammet bilde av kona Nadia og tvillingene. På kontorpulten ligger klientene i bunker med omslag og strikk.

- Hvilke saker det er? Den der, sier han og peker…
- …er han som sitter fengslet i Pakistan siktet for å ha kvalt en sjuåring. Den der, sier han og peker på neste.
 - …Er han i Trondheim som drepte sønnen sin med 14 knivstikk. Og den der er barnevernsdrapet som skal opp i Ullensaker i mai. Den siste er en narkosak oppe i Bodø.

- Og alle er dine landsmenn? - Nei, nei, he-he. Han er iraner, og han er … jeg vet ikke hvor han er fra. Han er tyrker, han er blandet, men han er pakistaner.

- Men alle er muslimer? - Ja, nei, jo. De er vel muslimer.

- De er kanskje ikke gode muslimer? - Det er ikke opp til meg å dømme, he-he.
 
Abid Q. Raja, altså. Advokat, talsmann, debattant, norskpakistaner, Venstrepolitiker og trebarnsfar. Med en sykelig barndom og en kjeltringaktig ungdom, og et sjeldent vellykket voksenliv. Om alt dette, og mer til, forteller han om i boka «Talsmann». Ei bok som er et spenstig innlegg i den eviglange norske innvandringsdebatten. La oss like godt begynne med sykdommen, analatresi.

- Jippi! Det skal det bli lett å snakke om, sier Abid Raja. Han har plassert den 190 centimeter lange og 100 kilo tunge kroppen i en stol på et møterom, og inntatt yndlingsposituren med høyre hånd omkring skjegget, som for øvrig er av typen pornosmultring.

- Anal, er nok kodeordet her, tror jeg. Ryktene flyr jo i det norskpakistanske miljøet, og en dag var det en som mumlet at han hadde hørt noe. Først ville han ikke si hva det var. Kom igjen, sa jeg. Og så sa han at til slutt at jeg hadde to rasshøl, hæ-hæ-hææ. Abid Raja ler høyt, og han ler ofte, og litt seinere skal han fortelle at innvandrere gjerne ler når de er flaue. Han ble født med lukket endetarm, en sjelden misdannelse som hvert år rammer 10-15 nyfødte i Norge.

I boka skriver han om skammen som denne påførte familien, og om problemene og mobbingen den påførte ham. - Som baby hadde jeg utlagt tarm, jeg har et svært arr her, sier han og peker på siden av magen.

- Seinere opererte de inn et nytt … eh … he-he … rasshøl. Og da fungerer det, men det fungerte ikke normalt. Man kan ha kontinuerlig løs mage eller kontinuerlig forstoppelse, hvilket medfører mye rumling. Men det største problemet var at jeg hadde en fjertefrekvens som overgikk alt. Barneskolen gikk greit, men ungdomsskolen var grusom. Jeg gjemte meg i tre år. Halve konsentrasjonen gikk med på å holde igjen. Der gikk de, drittsekkene, og lukta etter meg. I tillegg til denne misdannelsen, var jeg fysisk svak. Ei pingle med fislete armer.

- Nå står du fram? - Det er mange som har sagt at jeg ikke burde skrive om det, sier han, og legger om til lys, høylytt pakistanerengelsk, som er helt likt slik som indere snakker engelsk.
 
-Why you put it in the book? Are you crazy! Men den ene årsaken er at jeg selv vil bli ferdig med det. Og den andre at jeg så et program på «Migrapolis» som handlet om hvor vanskelig funksjonshemmede innvandrere har det. Det skal ikke snakkes om. Tabu. Når de tør stå fram, så måtte jeg manne meg opp til å gjøre det samme. Som rollemodell bør man vise sårbare sider, for å sette mot i andre. Men helt til boka gikk i trykken, har jeg vurdert fram og tilbake.

Familien har vært blandet, men fatter’n sa «hvis du ikke har problemer med det, hvorfor skal vi ha det?» Mor liker det nok ikke. Her har familien holdt det skjult i 32 år, and now you let the cat out. Hvorfor nå, liksom? Men nå er det ute. Det er mange som kommer til å smøre dritt ut på disse pakkisnettstedene på gebrokkent norsk. Og jeg ser jo for meg hvordan det skal bli i selskapslivet framover.

- Ingen snakker om sånt i selskapslivet, sier Graff. - Nordmenn, nei! Men det gjør pakistanere. Jeg ser onklene komme bort til meg. «Sønn, jeg hører at du har problem …».
- Er du frisk nå? - Ja. Etter siste inngrep i 2001 har jeg vært frisk.

Før vi slipper barndommen, må vi innom et tema til: Barnevern. - Jeg ble litt tuktet, og det var ikke noe uvanlig i norskpakistanske familier det, sier Raja.

- Det var ørefiker og noen ganger mer enn det. Jeg måtte sitte hane, som det heter. Han reiser seg, og demonstrerer hvordan han måtte stå på huk med armene under lårene og hendene på ørene.

- Hvor lenge? Til jeg begynte å grine. Det var ille der og da, og skapte mye frustrasjon inni meg, som om det ikke var nok der fra før. Han fortalte at han ble slått på skolen, som igjen varslet barnevernet. Og en dag fikk hans far telefon om at Abid var blitt tatt hånd om av de norske myndighetene. Et ord beskriver følelsen: Skam. Abid Raja havnet på diverse institusjoner, og nå sitter han ved møtebordet og virkelig hisser seg opp.

- 16 år gammel havnet jeg på hospits i Waldemar Thranes gate sammen med narkomane. Jeg var et barn og ble plassert i et sånt helvetes høl. Er ikke det frekt, eller? Det er faen meg så frekt! Jeg hadde nesten ikke gjort noe gærent før jeg havnet i klørne på barnevernet. Men der møtte jeg dem som kunne sakene sine.

- Du ble en kjeltring? - Jeg vil ikke si det, men jeg gjorde kjeltringting. I boka skriver han om hvordan han sammen med sine nye venner forsøkte å rane en syklist ved Akershus festning, og hvordan han truet med å mose trynet hans med en brustein.

- Jeg klarte så vidt å holde steinen over huet, men da merket jeg adrenalinet. Stilkebeina dirra inne i de digre sæggebuksene. De ranet flere, de banket horekunder, og han havnet på glattcelle.

- Jeg har tenkt på det: Det kunne gått gærent. Og mange av dem jeg møtte den gangen, har det gått skikkelig dårlig med. De kom til barnevernet fordi de trengte omsorg, men mange av dem endte opp som kriminelle, prostituerte og narkomane.
 
- Men du klarte deg?
 
- Det som hjalp meg, var gleden jeg hadde over å gå på skole. Og viljen til å bli noe. Etter et halvt år hos barnevernet, ble alt mye lettere hjemme. Vil dere ha kaffe? Vann?

De fleste norskpakistanere kommer fra området rundt byen Kharian i Punjab-provinsen. Rajas familie er fra landsbyen Mohri Sharif.

- Jeg har vært der flere ganger, og utfordringen når du drar på fem uker ferie til Pakistan, er at familien har store forventninger om at vi skal tilbringe mye tid sammen, sier han og setter ei kanne med gammel, lunken kaffe på bordet.

- Det er hyggelig å se dem, men etter en time har vi ikke så mye å snakke om. Det blir på samme måte som en som har flyttet til Oslo fra Vadsø eller fra ei øy utenfor Bergen. Når du drar tilbake så er det greit én dag, og kanskje to. Så er det nok. Jeg pleier å ta runden på to dager. Starter i huset lengst fra der vi bor og: Hei, åssen går det? Og etter et kvarter, sier jeg, vi snakkes, og så tar jeg neste hus. Og neste dag tar jeg den andre siden. Da har jeg egentlig gjort min plikt, foreldrene mine er happy, og jeg drar til en storby og booker meg inn på et femstjernes hotell for å ha det mest mulig likt som i Norge.

- Det er jo mange som påstår at det er dårlig kvalitet på de norske pakistanerne?
- He-he. Mange av dem som kom til Norge, hadde ingen formell utdannelse og mange hadde heller ikke noen praktisk yrkeserfaring. Så blant dem som kom, var det en del pendo.
 - Pendo?
- Hva blir det på norsk, da? Det kan være en sjarmerende betegnelse, men også litt nedsettende. Veldig tradisjonell og landsbyaktig, kan man si. Men mange har klart seg utrolig bra. Det har vært lite kriminalitet med førstegenerasjonen.
- Det er din generasjon som har stått for den?
- Ja, både og. Min generasjon har vært synlige med gjengkriminalitet, men det er en liten gruppe som har fått særdeles stor plass i massemedia. At seks prosent av alle medisinstudentene nå har pakistansk opphav, blir det liksom ikke VG-forside av.
- Hadde de skutt mot hverandre på Aker Brygge, ville det blitt det?
 - Poenget er at mange i annengenerasjonen klarer seg særdeles bra. En svær gruppe har gjort en enorm klassereise på bare én generasjon. Det er ganske fantastisk, hvis man velger å fokusere på det.
- Hva er det dere kaller oss? Gore?
- Ja. Gore eller gori. Det kan oversettes med blekansikt.
- Blir det som pakkis?
- Nei. Eller det avhenger av sammenhengen. Det kan brukes både positivt, men også nedsettende. Vi har jo gjort opp en del tanker om dere, og når vi snakker om seksualmoral og alkoholmoral, og noen sier gori, skjønner alle pakistanere hva som menes.
- Det blir akkurat som når vi snakker om kriminalitet. Typisk pakkiser.
- Sier dere det? Akkurat, sier han påtatt forbauset. Så ler han.
- Men gori kan også være positivt. Det er laget mange flotte sanger om gori. Og i en poetisk kontekst, er gori positivt. Pakkis i poesi blir ikke det samme.

Mange husker Abid Raja som talsmann for moskeen World Islamic Mission. Der hadde norske medier intervjuet mumlende imamer med skjegg i 20 år, men plutselig en dag dukket det opp en ung, velkledd mann som snakket feilfritt norsk.

- Som talsmann for en menighet skal du være ansiktet utad. Du må representere, forsvare og forklare en gruppe, og det er ikke alltid egne meninger man målbærer. Men det var få andre med minoritetsbakgrunn i offentligheten, og jeg var gira på debatter og ble mye brukt. Jeg var ofte ukritisk til debattemaet og panelsammensetningen. Det var mange sånne teite Oddvar Stenstrømdebatter. Han hermer etter Stenstrøm, og han hermer faktisk svært bra.

- Er det riktig at muslimske menn kaller norske kvinner for horer. Hva mener du? Jeg ble tildelt rollen som muslimsk mørkemann, og den var det vanskelig å komme ut av. Men skitt au. Been there, done that. Engasjementet mitt har åpnet noen dører, men stengt mange andre, sier han, pauser, tar sats og:

- Dette burde jeg ikke si, men: Jeg var på et jobbintervju her om dagen som dommerfullmektig i en tingrett.
- Jøss!
- Og da dro en av dem opp en kronikk jeg hadde skrevet for ikke så lenge siden om karikaturstriden. Armen hans dirret, og så sa han med høy stemme: «Dette er helt uforenlig med dommerrollen!» Jeg var så kåt på jobben og forsøkte å forklare. Men etterpå var jeg forbanna på meg selv som ikke ga ham tilsvar, at jeg bare trakk søknaden der og da. Her gjør jeg en innsats for å skape bru mellom kulturer, en innsats for framtidas Norge og så blir det brukt mot meg! I voksen alder er dette det mest frustrerende jeg har vært borti.

Fra frustrasjon til kjærlighet.
- Det lå i kortene at jeg skulle gifte meg med ei kusine, fortelle Abid Raja.
- Det var ikke noe jeg hadde tenkt på, men noe jeg ble fortalt: Du skal gifte deg med henne. Men jeg hadde andre planer. Han var forelsket i den tre år yngre norskpakistanske Nadia. Problemet var at hun tilhørte feil kaste.

- Kastevesenet er et uvesen. Det har ingen plass i islam, og burde ikke ha noen plass i Pakistan. Men her har det en plass, og det skyldes at mange her er pendo.
- Idioter, sier Graff.
 - Nei, ikke idioter, retter Abid Raja.
- De er bygdetullinger. Nei! Ikke det heller. Men de er bygdefolk, som er opphengt i tradisjoner, som vanskeliggjør utvikling og sosial mobilitet.

I tre år var Abid og Nadia hemmelige kjærester. De kunne ikke bli sett sammen, og reiste i hver sin T-banevogn. De fløy på hemmelige stevnemøter til Kristiansand og London. En gang ikledde hun seg burka for ikke å bli gjenkjent.

- Det var da vi skulle til Kristiansand. Jeg møtte henne på Chateau Neuf, og ga henne burkaen, og så dro vi. Det handlet om hennes ære og sånt tull, men vi måtte følge reglene. Ryktebørsen hos oss er reine jungelbrannen. Nå har vi vært sammen i tolv år. Det er ikke dårlig, hæ?
- Når støvsugde du sist?
- Hah! Det kan du ikke ta meg på. På søndag, tror jeg det var. Men da var det kanskje en liten stund siden sist. Nadia forteller hvor sjokkert hun ble da de flyttet sammen. Han kunne absolutt ingenting. Bare det å skjære en tomat, bød på problemer.
- Jeg kunne litt, men ikke mye, nei. Hjemme gjorde mor alt. Hun laget mat, ryddet av bordet, vasket opp, vasket klær, redde opp senger. Nå yter jeg etter evne, og blir stadig bedre. I pakistansk målestokk ligger jeg i toppsjiktet, i norsk målestokk ligger jeg … eh … lavt. Men jeg har vasket opp, jeg bærer ut søpla, jeg støvsuger, jeg handler og skifter bleier. Men fra naturens side er jeg ikke konstruert for praktisk oppgaver. Jeg klarer ikke engang bygge Lego.

- Mens vi snakker om egenskaper: Det sies at du er snobbete også? Går alltid i Boss?
 - Jaa, sier han høyt, gjentar. - Jaaaa, jaaa. Men jeg er ikke snobbete. Jeg er merkebevisst. Hvordan skal jeg si dette så det blir sosialt svelgbart? Jeg vokste opp i en kommunal treromsleilighet der jeg fikk mat og omsorg. Vi var ikke fattige, det vil være å undervurdere min fars innsats. Men det, misdannelsen og mobbingen gjorde noe med meg. Jeg har kanskje for dårlig selvtillit til å kjøpe skjorte på Cubus og dress på Dressmann. Jeg føler at jeg må ha en dress som sender ut andre signaler.
- Ja vel.
- Ja, jeg føler meg bedre, og jeg innbiller meg at folk flest forbinder bedre ting med meg når jeg går med en Boss-dress. Var ikke det ærlig sagt? Sa kona mi at jeg er dønn ærlig? - Ja.
- Folk som meg, som har følt seg små i veldig mange år, har et umettelig behov for å komme fram. Det er jeg fanget av. Foreløpig er jeg der at jeg hele tiden søker mer anerkjennelse. Jeg blir ikke mett av laud på alle eksamener på jussen, jeg blir ikke mett av å ha studert på Oxford, jeg blir ikke mett av å ha kommet dit jeg er. Jeg har gjort noe i mitt liv som er bra, men det er ikke nok. It is just a beginning. Nadia sa kanskje at jeg er en drømmer? Men hun sa vel ikke hva jeg drømmer om? Det er bra, for drømmene vil jeg ha for meg selv. Jeg kan ikke være mediumpluss advokat resten av livet. Det må være noe annet der ute som venter på meg. Og jeg er jo ikke bundet av janteloven. Det er noe som gjelder i deres kultur.
- Du vil på Stortinget, leste jeg? - Nja, det er en tanke. Jeg har et langt liv bak meg hvor jeg ikke har fått det til, og må bruke 30 år til for å kompensere. Så sorry, til alle dere som leser dette. Dere blir ikke kvitt meg på mange år.

 - Mens vi er i det ærlige hjørnet. Mange sier at du tar stor plass?
- Jeg er en stor mann, som også har et umettelig behov for markering. Ikke i alle settinger, men ja, jeg tar mye plass. Men de sa stor, ikke sant? De kunne sagt enorm, de kunne sagt overskyggende og altomfattende. Så når de sier stor, mener de at jeg tar medium plass. Sa Nadia noe om at jeg har bra selvinnsikt? Ikke det. Faen.
- Hvordan har du det med Allah nå? Han blir brått alvorlig.
- Jeg tror at jeg var et glemt kapittel i hans bok de første åra. Det har vært mye frustrasjon fra meg rettet mot ham, men nå føler jeg at vi er forsonet. Jeg tror Allah har tenkt på meg de siste åra. Han har velsignet meg ved å kurere sykdommen min, han har gledet meg ved at jeg har fått en fantastisk kone og jeg er veldig takknemlig for at vi har tre friske barn.
- Husker du å takke ham?
- Ikke hver dag. Jeg ber aldri i moskeen. Hvorfor ikke? Fordi jeg ikke har tid, fordi jeg ikke husker det, fordi jeg prioriterer det bort, og jeg kan finne på hundre andre unnskyldninger. Jeg har dårlig samvittighet for det. Ikke konstant, men noen ganger, som nå, da du minnet meg om det. Jeg er en dårlig muslim.
- Det er stadig flere av dere som har et avslappet forhold til islam?
 - Ja, og dette er det vanskelig å snakke om for mange, men jeg har gudstro og gudsfrykt. Jeg frykter at Gud en gang vil straffe meg for mine ugjerninger, men jeg håper at jeg i løpet av livet vil gjøre noen positive handlinger som forhåpentligvis vil kompensere for det. Men nå må jeg få si en ting:
- Vær så god?
- En gang i ei avis sa jeg at jeg ikke ber. Da fikk jeg mange belærende mailer fra muslimer om at jeg måtte begynne å be ellers blablabla.
- Ville du kanskje brenne i helvete?
- Ja. Vær så snill, ikke send meg sånne mailer. Hæhæhææ. Graff pakker sammen. Abid Raja ser på tegningen.
 - Æææ, ikke så gærent. Raus nese, tjukkere lepper enn jeg trodde. Er det dobbelthaka mi?
- Nei, det er ikke dobbelthake, det er halsen, sier Graff.
- Men du er kanskje blitt litt lang i ansiktet?
- Jeg er lang i trynet. Familien mobber meg for det. Langtryne, kaller de meg, hæhæhææ.
 

Les også