Han takker nei til de fleste. Men etter flere år med overtalelse, sa mesterarkitekten Renzo Piano ja til å tegne det nye Astrup Fearnley Museet på Tjuvholmen.

Miniversjonen: Renzo Piano med modellen av det nye museet på Tjuvholmen.

Miniversjonen: Renzo Piano med modellen av det nye museet på Tjuvholmen.

- Du kan se på Tjuvholmen som et skipsverft.
90-meteren: Det slanke tårnet på Tjuvholmen vil stige 90 meter til værs.
Det vil også ha en heis, som vil gi de besøkende en storslagen utsikt over Oslo.

90-meteren: Det slanke tårnet på Tjuvholmen vil stige 90 meter til værs. Det vil også ha en heis, som vil gi de besøkende en storslagen utsikt over Oslo.

Magisk glassboks: Heisen opp til Renzo Piano Building Workshop er som en liten utgave av Fløibanen.
Glasskassen transporterer besøkende opp et svimlende bratt heng, som for å peke nese til tyngdekraften.

Magisk glassboks: Heisen opp til Renzo Piano Building Workshop er som en liten utgave av Fløibanen. Glasskassen transporterer besøkende opp et svimlende bratt heng, som for å peke nese til tyngdekraften.

Mesteren: Italienske Renzo Piano, som på 1970-tallet tegnet Pompidou-senteret i Paris, tilhører tetsjiktet av verdens arkitekter.

Mesteren: Italienske Renzo Piano, som på 1970-tallet tegnet Pompidou-senteret i Paris, tilhører tetsjiktet av verdens arkitekter.

Tropisk: Et akvarium og en glasskule med en tropeverden var noe av det Piano skapte da han fornyet den gamle havna i Genova.

Tropisk: Et akvarium og en glasskule med en tropeverden var noe av det Piano skapte da han fornyet den gamle havna i Genova.

Leketøyet Bigo: Før var det tung verftsindustri som preget havna i Genova.
Så tegnet Renzo Piano Bigo, et slags langbeint fabelinsekt fortøyd ved kaia, med en utkikksheis som gir utsikt over den bratte, gamle byen.

Leketøyet Bigo: Før var det tung verftsindustri som preget havna i Genova. Så tegnet Renzo Piano Bigo, et slags langbeint fabelinsekt fortøyd ved kaia, med en utkikksheis som gir utsikt over den bratte, gamle byen.

Karakteristisk: Sammen med Richard Rogers tegnet Piano Pompidou-sentret i Paris. Det særegne med bygget er at alle stålkonstruksjoner, ledningsrør og anlegg for vann, varme og ventilasjon er lagt utvendig.

Karakteristisk: Sammen med Richard Rogers tegnet Piano Pompidou-sentret i Paris. Det særegne med bygget er at alle stålkonstruksjoner, ledningsrør og anlegg for vann, varme og ventilasjon er lagt utvendig.
Foto: Richard Bryant/Arcaid

Ut av tåka: Etter å ha vært en anonym halvøy innerst i havnebassenget i Oslofjorden, bygges nå «nye» Tjuvholmen. Alt skal stå ferdig i 2012 - med den verdensberømte
arkitekten Renzo Pianos nye kunstmuseum ytterst mot Akershus festning.

Ut av tåka: Etter å ha vært en anonym halvøy innerst i havnebassenget i Oslofjorden, bygges nå «nye» Tjuvholmen. Alt skal stå ferdig i 2012 - med den verdensberømte arkitekten Renzo Pianos nye kunstmuseum ytterst mot Akershus festning.

Inspirasjon: På en tavle henger Pianos skisser og inspirasjonskilder. Her er
bilder av rødmalte svenske stugor, norske låver og nordiske trehus i hvit snø.

Inspirasjon: På en tavle henger Pianos skisser og inspirasjonskilder. Her er bilder av rødmalte svenske stugor, norske låver og nordiske trehus i hvit snø.

På yttersiden: Modellen av Tjuvholmen perfeksjoneres. Renzo Pianos nye museum for Astrup Fearnley-museet ligger ytterst mot fjorden.

På yttersiden: Modellen av Tjuvholmen perfeksjoneres. Renzo Pianos nye museum for Astrup Fearnley-museet ligger ytterst mot fjorden.

Snickarboden: Piano betrakter håndverket nærmest som en hellig gjerning, og har et avansert modellverksted der ideer og tanker får fysisk form.

Snickarboden: Piano betrakter håndverket nærmest som en hellig gjerning, og har et avansert modellverksted der ideer og tanker får fysisk form.



Renzo Piano (70) bruker fingeren som pekestokk. Hendene argumenterer mykt over nye, detaljerte modeller av Astrup Fearnley Museet på Tjuvholmen - den store, lille byggeplassen innerst i Oslofjorden, rett utenfor Aker Brygge.

Piano har grånende skjegg. Enkel ullgenser, kordfløyelsbukse. Framtoningen er munter og forbausende avslappet.

- Prosjektet består av kanalen. Der er broen. Disse tre øyene utgjør et system. Vi lager et ly som holder alt sammen og beskytter mot regn. Taket er av tre, som et hvelvet båtskrog. Under dette taket er det tre bygningskropper.

- Og dette er en morsom ting ...

Piano fomler begeistret med noe som ser ut som forvokste spisepinner.

Så får han satt på plass det sylslanke tårnet på den store arkitekturmodellen.

- Dette er altså en heis som tar deg 45 meter til værs. Tårnet er totalt 90 meter høyt, som ei mast på ei seilskute. Allusjonen til seilskuter og skipsverft er litt absurd, men det er en del av det jeg tenker om Tjuvholmen. Dere har fått en espresso? Godt.

Renzo Piano tilhører det aller fornemste sjiktet av stjernearkitekter i verden, og er en mann som sjelden lar seg intervjue. Sammen med Richard Rogers tegnet Piano det voldsomt kontroversielle, og dundrende vellykkede, Pompidou-senteret i Paris på 1970-tallet. Pompidou-senteret var Pianos store gjennombrudd. Seinere har det blitt en rekke oppsiktsvekkende byggverk over hele kloden. Piano har blant annet tegnet Menil-museet i Houston i Texas, Kansai-flyplassen utenfor Osaka i Japan og Jean-Marie Tjibaou-kultursenteret i Ny-Caledonia i Stillehavet.

Fotballstadionet i Bari i Italia har Piano åpnet opp som en skrellet appelsin. Han har transformert Fiats historiske Lingotto bilfabrikk fra 1927 (den er 500 meter lang og har egen testbane for bilene på taket). Piano har restrukturert Potsdamer Platz i Berlin, mens den 310 meter høye skyskraperen til New York Times sto ferdig i fjor. I 1998 ble Piano også tildelt den anerkjente Pritzker-prisen.

Utbyggerne av Tjuvholmen brukte flere år på å overtale ham til å tegne signalbygget for Oslofjorden. Renzo Piano takker nei til de fleste. Men til slutt sa han ja. Nå er han i ferd med å gjøre tegningene til sitt første norske prosjekt ferdig. Renzo Pianos bygg blir det siste som skal bygges på Tjuvholmen, og skal være ferdig i 2012. Kunstmuseet blir dobbelt så stort som i dag, og skal samarbeide med danske Louisiana Museum for moderne kunst. Det nye museet vil sette Oslo like ettertrykkelig på verdenskartet som Snøhettas opera i Bjørvika.

- Jeg kan selvsagt ikke lage Louisiana på Tjuvholmen, men en slags moderne tolkning av den ideen. Dette stedet vil ha referanser til Louisiana, som ikke bare er en boks med kunst i, men et virkelig sted. På Tjuvholmen kan vi høre musikk, det er ingen trafikk - bare tutingen fra skip som går inn og ut. Jeg ser det vellykkede i en blanding av det hellige og det profane. Ellers virker det ikke.

Opp til arkitektens kontor i Genova i Italia blir besøkende transportert i en selvbetjent glassboks, møblert med fire røde stoler. Liguriakysten åpenbarer seg idet kabelbanen av glass, en slektning av Fløibanen i Bergen, klatrer nesten loddrett og ertelystent opp den bratte skråningen. De besøkende gis en fornemmelse av at glassboksen ikke bare er til for det smellvakre utsynet, men for at passasjerene selv skal være på utstilling. Ikke i vektløs tilstand, men i et sakte, stille, sanselig og kilent svev.

Reisen med glassboksen er ikke riktig en himmelferd, men den nærmer seg.

Veggene på kontoret er dekket av skisser, detaljerte tegninger, fotografier. Renzo Piano guider med gutteaktig iver rundt i sin modellverden.

- I Oslo vil vi skape en sakte oppdagelse av sjøen, av havna. Man ankommer langs kanalen fra Aker Brygge - her er en liten båt, det er aldri galt med en liten båt - og du vil begynne å se kunsten allerede før du kommer fram. Jeg begynner å se innsida av museet nå. Der er en piazza. Folk kan sitte på trappetrinn. Man kan se sjøen gjennom bygningene. Museet er på den siden av kanalen, men det er også på den andre siden. Jeg elsker for øvrig ideen om trinn. Man ser, lytter og krysser den lille kanalen. Det er en hel øy man kan spasere på. Det blir en egen, liten landsby. Det skal forresten ikke bli et museum og ikke et kunstgalleri, det skal bli et sted, a place, en destinasjon, et sted for nytelse - i en park ved sjøen.

Piano liker ikke ordet museum. Det er for stivt, for formelt.

- Jeg ser et stort rom idet jeg går inn; moderne kunst trenger rom. Noen steder her har vi åtte meters høyde. Men rommet skal ikke konkurrere med kunsten. «Space for art» kan ikke være nøytralt. Nøytralt er et dumt ord. Rom må ha karakter, og det tror jeg vi vil få.

En viktig ledetråd i Renzo Pianos arbeider er ideen om «the piece» - som kanskje kan oversettes med stykket, biten eller bestand- delen. Dette er en utvalgt detalj, som blottlegges og repeteres for å gi en idé om hele konstruksjonen.

Arkitekten humrer.

- «The piece» er en liten vane jeg har. Dere vet at jeg kommer fra en familie med byggere? Bli med meg! Jeg vil vise dere verkstedet mitt.

Renzo Pianos far var bygningsentreprenør, og lærte ham betydningen av å ta ansvar for selv de minste detaljene. I de seinere åra er Pianos bygg blitt sammenliknet med kirurgi. De er presise og ujålete. Her er ikke spektakulær pynt eller arkitektonisk fyrverkeri.

Verkstedet hans er en de luxe-utgave av den norske skolesløydsalen. Her er datastyrt verktøy, driller, hammere, sjablonger, tvinger, stemjern. Det lukter fersk høvelspon.

- Arkitektur må være godt utført håndverk. Enkelte tror at det som betyr noe er ideen, men det er ikke sant i arkitektur. Jeg elsker tanken om at arkitekten utformer «the piece»; bygg er jo laget av dem. På Tjuvholmen tror jeg «the piece» blir takstrukturen av buede, laminerte trebjelker. Bjelkene i taket vil bli beiset røde. Selve bygget blir bygget i betong. Se på denne - det er en piece jeg laget for den turnerende IBM-paviljongen på 1980-tallet. Den er formet som en ski!

Han har som uttrykt mål aldri å gjenta seg selv. Han frykter gjentakelsen og det selvrefererende. Piano vil ikke stenges inne i ett stilgrep. Derfor finnes det ingen «stil» oppkalt etter ham.

- En arkitekt som ikke er opptatt av eventyret i hver enkelt jobb, men engster seg for hvordan han kan bli gjenkjent gjennom stilen, er på farlige veier. Det blir narsissisme. Arkitekten blir fanget, og mister frihet. Å skape arkitektur er litt som å lage en film: Jeg blir en «auteur», en forfatter. Av og til er det en kjærlighetshistorie, av og til et krigsdrama. Tjuvholmen er en spesiell historie, siden den ligger ved fjorden, men i en urban sammenheng. Bygningene tilhører sjøen. Jeg håper barn kommer hit og sier: «Å det er her de lager båter.»

- Hvor kom ideen om skipsformen fra?

- Å lage metaforer er farlig. Du blir fanget av dem. Vi brukte faktisk ikke skipsverft-metaforen i begynnelsen. Vi begynner aldri med metaforen. Ideene kommer dag for dag. De kommer uten å vite helt hvor du, eller de, skal. Men jeg så tydelig dette aspektet med beskyttelse og ly. Metaforen kom seinere - og jeg håper at den forsvinner igjen!

70-åringen vil bruke rødbeiset furu i taket. Men han utforsker flere alternativer. Kanskje sink, som blir naturlig grått? Han tenker på kobber. Og hva med aluminium?

- Se så vakker rødfargen er mot snøen på dette bildet. Selvsagt har jeg hentet inspirasjon fra Norge til det vi lager på Tjuvholmen. Jeg tenker på å bruke en hvit farge, så taket blir lysende - som tak med snø. Lys. Lys. Jeg tenker fortsatt. Om natten liker jeg tanken på at dette bygget på Tjuvholmen, dette stedet, er som en sovende skapning.

Mye klart, transparent glass vil bli benyttet i veggene for å slippe inn det lyset som behøves.

- Vårt Tjuvholmen-bygg blir svært moderat. Det bruker ikke for mye energi. Strukturene i bygget blir stein eller betong. Også her utforsker vi fremdeles ulike muligheter. Lokal norsk stein, som granitt, er et fornuftig valg. Men i dag brukes svært tynn stein, og det gjør meg ikke lykkelig. Så kanskje det blir betong. Vi vil ikke være for polerte, for «glossy». Vi ønsker at bygget skal være måteholdent og enkelt - men ikke fattigslig. Dette er ikke et sted som skal gjøre en forlegen. Steder som har for høy finish virker nesten skremmende.

Renzo Pianos arkitektoniske grammatikk får bygninger til å bli luftige, får dem til å fly. På Tjuvholmen kan taket tolkes som en svevende konstruksjon som bare så vidt har landet.

- Tjuvholmen blir flat og grønn. Det vil bli et perfekt sted for meditasjon. Jeg tror at folk vil gå dit bare for å tenke. De forelskede vil gå dit for å sverme, og for å se havna.

- Er den ragende masta viktig?

- Selvironi er en del av arkitekturen. Man kan simpelthen ikke være for alvorlig hele tida. Jeg liker ideen om at arkitektur er en smule uforutsigbar. Det er det byer skal være. Urbane steder må være uforutsigbare, det må dukke opp noen overraskelser der. Det handler om langsomheten, jeg tror ikke at man skal løftes fort opp over Tjuvholmen. Det er som å levitere, som å miste gravitasjonen i 15 minutter. Ideen om å kjempe mot tyngdekraften er en av mine besettelser. Ja, det er ikke en ikke virkelig besettelse. Det er mer som en vennlig besettelse. Det å sveve er en del av den urbane erfaringen. Er det ikke morsomt?

[email protected]
 

Les også