En bifil Julius Cæsar og en manipulerende Kleopatra er blant hovedpersonene i Steven Saylors nye kriminalroman.

Vi forbinder en slik glamour med Julius Cæsar og Kleopatra, sier forfatteren Steven Saylor.

Var det kjærlighet?

Var forholdet mellom Julius Cæsar og Kleopatra bare en ren maktallianse?

- Det er gode grunner for å tro at Kleopatras sønn Cæsarion var Cæsars sønn, sier Steven Saylor.

- Det betyr at de må ha hatt sex kort tid etter de møttes. Jeg gjetter på at de respekterte og beundret hverandre fordi de begge var maktmennesker, og så lå det en tiltrekning der, slik det ofte gjør mellom menn og kvinner.

Stjernene spiller Cæsar

Julius Cæsar er blitt gestaltet av filmhistoriens største stjerner.

Livshistoriene til Julius Cæsar og dronning Kleopatra har vært filmatisert en rekke ganger siden Charles Kent først spilte Cæsar på film i 1908. John Gielgud, Alec Guinnes, Timothy Dalton og Louis Calhern har alle spilt den romerske hærføreren. Mest kjente for rollene som Cæsar og Kleopatra er Rex Harrison og Elizabeth Taylor i «Cleopatra» (1963).

Emneord



- Vi tilgir store historiske skikkelser nesten alt, fordi de virker større enn selve livet.

Saylor er forfatteren bak detektiven Gordianus, eller «finneren» som han kaller seg selv, der han ferdes rundt i antikkens Roma og løser mysterier knyttet til verdensrikets mektigste menn og kvinner. En av bøkene i serien om Gordianus, «Cæsars dom», er nå kommet ut på norsk. I boken reiser Gordianus til Alexandria. Der er også Julius Cæsar, og Gordianus trekkes inn i et storpolitisk spill - og blir vitne til det første møtet mellom Cæsar og den egyptiske dronningen Kleopatra, som er på flukt og blir smuglet inn til den romerske hærføreren i et teppe. Resten er kjent for de fleste som går på kino en gang hvert femte år - det oppstår et kjærlighetsforhold som flere tusen år senere fremdeles pirrer fantasien til forfattere og filmskapere. Men Saylor er opptatt av å fremstille Cæsar og Kleopatra som manøvreringsdyktige maktmennesker.

- Min forteller, Gordianus, er en medmenneskelig mann, forteller Saylor på telefon fra Austin.

- Han opplever Cæsar og Kleopatra som mektige og skremmende. Det er en grunn til at vi blir fengslet av Cæsar og Kleopatra i dag. Vi tiltrekkes fremdeles av makten. I vår moderne, menneskerettighetsbaserte verden har vi mindre tendens til å glamorisere slike mennesker. Vi ser på dem med skepsis og lurer på hva de egentlig vil. Men vi ser ikke på historien slik. Det finnes mennesker som forakter George W. Bush som beundrer Cæsar, selv om Cæsar var en krigsforbryter.

Historien om Julius Cæsar har blitt fortalt så mange ganger at den nærmest har blitt en fiksjon. For vårt indre blikk ser vi Rex Harrison eller Uderzos tegnede Cæsar i Astérix, og det er rent så vi glemmer at Cæsar, i motsetning til Kong Lear eller Macbeth, en gang virkelig levde. I «Cæsars dom» har han også fått et mer komplekst seksualliv enn Hollywood har villet gi ham. Saylors Cæsar tiltrekkes av Kleopatra, men dras også mot hennes ambisiøse, unge bror, Ptolemaios, som kriger med søsteren om makten i Egypt. Fascinasjonen er gjengjeldt. I en scene roper Ptolemaios «jeg elsker deg» mot Cæsar før han styrter ut av rommet.

- Det er ikke noe jeg bare har funnet på, insisterer Steven Saylor.

- I sine skrifter beskriver Cæsar selv hvordan Ptolemaios roper «jeg elsker deg». Vi vet at Cæsar antagelig var biseksuell, og i en moden alder der det ville være naturlig for ham å se etter unge, mannlige protegéer. I filmer og bøker om det som hendte i Alexandria blir Ptolemaios ofte fremstilt som en snørrunge, skingrende og ubehagelig. Men når Kleopatra hadde en slik tiltrekningskraft, kunne ikke broren hennes hatt noe av det samme?

At romerne hadde et åpent forhold til seksualitet var også noe Saylor ønsket å få frem.

- Jeg ville prøve å gjenskape den seksuelle sumpen som faktisk fantes på denne tiden. Det var svært liberale holdninger som minner mer om samfunnet jeg lever i enn tiden da mine foreldre vokste opp.

Den seksuelle floraen er ikke alltid like lett å få med seg dersom man se de store sandalfilmene fra Hollywoods gullalder. Av alle konflikter og spenninger som gjennomsyret livet i Romerriket er det bare en håndfull som har vakt populærkulturens interesse gjennom det tyvende århundre.

- Det finnes en Hollywood-tradisjon for filmer fra antikken der blant annet de kristnes kamp har stått svært sentralt, sier Steven Saylor.

- Moralen fra Eisenhowers USA var svært tydelig i filmene fra 50- og 60-tallet. Det verste eksempelet er «Quo Vadis», der prologen forteller deg hva du skal tenke om det du ser og der de kristne dør i Colosseum med blikket fromt vendt mot himmelen.

Gjennom hele filmhistorien har antikken vært et yndet motiv. Det finnes stumfilmer som legger handlingen til det gamle Rom.

- Hver eneste film bringer sin egen tid inn i fortellingen, sier Steven Saylor.

- En antikkfilm fra 30-tallet er helt annerledes enn en antikkfilm fra 1997. Akkurat nå, om vi skal dømme etter tv-serier som «Rome», er det sex og vold som fascinerer, og hovedpersonene er blitt hensynsløse gangstere.

Den amerikanske forskeren Peter Green er blant dem som har bemerket hvordan antikke byer på film ser ut som en samling plattformer og talerstoler, marmorhvite fantasibyer som slett ikke virker som et sted der mennesker sover og spiser og lever sine hverdagslige liv. Utfra sandalfilmenes manus kan vi også slutte at det finnes en forestilling om at antikkens menn og kvinner stadig snakket med store ord og poetiske vendinger.

- Det har vært en sterk tendens, men tv-serien «Rome» har korrigert mye av denne oppfatningen, sier Steven Saylor.

- Jeg har blandede følelser overfor serien, men den gir antagelig det beste visuelle bilde av Roma vi noen gang har sett, med mørke bakgater og kamper i nabolaget. De tar også med hverdagslige og ofte vulgære talemåter. Det er antagelig realistisk, selv om jeg synes de har trukket det for langt.

I verden anno 2008 er ikke gresk og latin lenger grunnskolepensum, og de fleste tar sin kunnskap om denne avgjørende epoken i verdenshistorien fra populærkulturen og særlig filmene. Er det et problem?

- Vi må akseptere at det er slik vi lever. Vi får et forenklet inntrykk av verden gjennom tv, enten det gjelder tidligere tider eller vår egen hverdag. Det varierer fra person til person hvor komplekst de ønsker at verden skal fremstilles.

Dersom en to tusen år gammel historie skal formidles til et stort publikum i 2008 må historien nødvendigvis forenkles og formidles. En forfatter må ta seg tid til å forklare hva en konsul og en edil er. Men Saylor føler ikke at han trenger å endre historien for å få den til å spille på lag med en kriminalintrige.

- Jeg har slik respekt for originalkildene og ville aldri endret kjent historie, sier han.

- Jeg er komfortabel med å jobbe i hullene som finnes. Nå skriver jeg på en roman om keiser Nero. Vi vet bemerkelsesverdig mye om Neros siste dager, blant annet at det var fire mennesker hos ham da han døde. Vi kjenner navnene på tre av dem. Dermed står jeg fritt til å dikte opp den fjerde.

Men hvor mye vi enn leser, kan vi virkelig forstå de gamle romere? I antikkforskningen tilhørte definisjonsmakten lenge de språkkyndige klassisistene som mente å kunne si «hvordan det egentlig var». Først i de senere år er denne holdningen blitt utfordret av en yngre generasjon akademikere som mener vi må erkjenne at vi alltid ser det gamle Roma gjennom vår egen tid, og at det er umulig å vite hvordan politikere og herskere egentlig følte og tenkte.

- Selv tror jeg det er mer som forener mennesker på tvers av tidsaldrene enn som skiller oss, sier Saylor.

- Selv om antikken er en eksotisk og fremmed verden er vi alle mennesker. Det må romanene vise. Hvis jeg var akademiker ville jeg måtte stille spørsmål ved de gamle kildene og min evne til å forstå dem. Som romanforfatter må jeg ta som utgangspunkt at disse menneskene kan bli forstått.

Friheten tillater også Saylor mellom linjene å røpe sin beundring for den legendariske Kleopatra, hvor manipulerende han enn beskriver henne.

- Jeg har vært fascinert av Kleopatra siden jeg så Liz Taylor spille henne i filmen fra 1963, sier han.

- Gjennom historien representerer den mektige kvinnen et alternativ til status quo. Det er alltid interessant. Jeg kan ikke vite om mitt blikk på Kleopatra er det riktige, men jeg håper det er unikt. Hun er en av de store myter i livet mitt.

Inger Merete Hobbelstad er kulturjournalist i Dagbladet. Denne artikkelen er skrevet for ideer-spalten i papirutgaven av avisa.