Burde vi ikke være glade for at forskjellen ikke er så stor mellom idrettsstjerner og mannen i gata, spør Mia Hundvin.

LA DET BARE være sagt, jeg er evig takknemlig for at jeg er født og oppvokst i
Norge.
SER OPP TIL UTØVERNE: Vi liker trauste idrettsprofiler. Men når en utøver viser seg å være menneskelig - som for eksempel ved å gå på byen - venter det dobbeltmoral og medieoppslag. Er det utøverne som tar seg en øl eller journalistene som slår det stort opp som formidler «skandalen», spør Hundvin.

SER OPP TIL UTØVERNE: Vi liker trauste idrettsprofiler. Men når en utøver viser seg å være menneskelig - som for eksempel ved å gå på byen - venter det dobbeltmoral og medieoppslag. Er det utøverne som tar seg en øl eller journalistene som slår det stort opp som formidler «skandalen», spør Hundvin.
Foto: ERIK BERGLUND

SKARP PENN: Hundvins kommentarer og andre spennende sportsstoff kan du lese i Sportmagasinet som følger med Dagbladet på fredager.

SKARP PENN: Hundvins kommentarer og andre spennende sportsstoff kan du lese i Sportmagasinet som følger med Dagbladet på fredager.



Jeg føler meg like norsk som Ole Einar Bjørndalen, selv om jeg fortsatt synes kubjeller suger som prestasjonsfremmende middel.

At vi er privilegerte bare ved å være født i velferdsstaten Norge, er kanskje grunnen til at vi ofte oppfører oss som bortskjemte drittunger, spesielt i idrettsammenhenger.

IDRETT ER selve nøkkelen til nasjonal stolthet. Med all respekt for Nansen, Heyerdahl, a-ha, Grieg, Andsnes, Ibsen og Turbonegro, men ingenting gjør Ola Nordmann mer stolt enn når en norsk utøver står på toppen av pallen.

Og om vi ikke skulle stå øverst på pallen, da finner vi en i topp fem som enten har en norsk kjæreste, bestemor, kusine eller kan si «jai elska Nårrge» til TV 2-sporten slik at vi får vårt umettelige behov for anerkjennelse dekket.

SELV NÅR norske utøvere tester positivt på doping, tror vi det er et komplott.

Nordmenn doper seg da ikke, dette kan simpelthen ikke være riktig, bare vent til B prøven. Da det alltid like overraskende viser seg at også den er positiv, er vi raskt ute med å så tvil om dopingjegernes metoder.

Ble denne prøven levert riktig, hvem hadde tilgang til den, eller til drikkevannet, hestekroppen, kosttilskuddet, skismøringen? Hvem har gjort dette mot oss?!

SELV OM alle vet at det er typisk norsk å være best, innrømmer vi gjerne at de norske utøverne er litt trauste - spesielt ser vi journalister som skriver herlig «frekke» saker hvor utøveren ikke svarer som et hjernevasket Olympiatopp-produkt.

Men når en utøver viser seg som menneskelig og blir tatt for å ha gjort noe som ikke står skrevet i «Hvordan representere Norge» - som å være seint ute på byen dagen før kamp, samling eller løp - sitter vi dobbeltmoralske og jævlige og tenker hvordan det i helsike kan være mulig å være så dum?

Journalistene sikler bare av tanken på en slik sak, de skriver så tastaturet spretter og misbruker sitt etterlengtede individ så det holder.

DET BLIR snakk om moral, etikk og dårlige forbilder for barn, men hvem formidler egentlig hva? Er det utøverne som tar seg en øl seint på kvelden på et sted hvor barn ikke har tilgang, eller er det journalistene som kliner det utover forsiden og gjør det tilgjengelig? Hvor sensasjonell er egentlig en slik sak?

Hvorfor er det slik at når offentlige personer oppfører seg som den «normale» nordmann, nettopp da blir dømt av de samme «normale» nordmennene?

Burde vi ikke være glade for at forskjellen ikke er så stor mellom idrettsstjerner og mannen i gata?

Eller har vi et så stort behov for superhelter som kan gi identitet til vår store nasjon, slik at alle de andre nasjonene kan se oss og be oss i bursdagen deres? Er vi blitt Idol-Norge eller Danse-Norge som gjør hva som helst for litt ekstra dekning i internasjonal media?

Er du enig med Mia Hundvin?

 Ja
 Nei
Se resultatet

JEG HÅPER ikke det.

Men jeg tror vi undervurderer våre barn sterkt - og foreldrenes rolle til å lære dem om rett og galt og måtehold - når vi tror at det er idrettsprofilene som hjelper dem med livets veivalg.

De barna vi er redde for skal misbruke alkohol fordi en idrettsutøver feirer med sjampis eller øl, er de samme barna som forstår at man må trene mye og lenge før man kaster seg på Tour de France eller nedover bakken i Kitzbühel - de verken setter seg på en sykkel eller finner den steileste bakken for å sette utfor.

IRONISK NOK er det utøverne selv som er de mest ydmyke. Da snakker jeg ikke om en overbetalt, middelmådig fotballproff med harry, dyre og «moteriktige» bukser, åpen skjorte og frisyre som passer best på en 40-årig kvinne som har fått smak på livet igjen - de er like ydmyke som nasjonen utad.

Skulle Norge representert en vellykket idrettsutøver, hadde vi bodd i Monaco, kjørt rød Ferrari, moralisert svenskene og prøvd å kline med Paris Hilton.

LA OSS UANSETT være glade for de individene vi har - de som kan gi norsk idrett nyanser, og gi de andre en lettøl før Olympiatoppen tar dem.


Mia Hundvin er tidligere landslagsspiller i håndball og ny spaltist i Sportmagasinet.

 

Les også