HANG OUT WITH ALL THE BOYS: En eller annen form for gruppetilhørighet er trygt for mange homofile. Bamseklubben ser gjerne at flere rollemodeller hopper fram fra alle miljø.

På en halvbrun pub i Oslo står et trettitall menn samlet. Grove never griper om halvliterne, noen klør seg i sølvskjegget.

Han ene klyper kjæresten sin i kinnet, og sier:

- Du ser ut som en avdanka julenisse, gutten min.

- Du også, sier han andre.

Gutta ler så rumpene rister.

Alle er homofile, og medlemmer av den norske Bamseklubben som ble stiftet i 1999, etter inspirasjon fra USA. Nå har høstfesten startet. Mange bamser, store og hårete menn, er ventet utover kvelden på restauranten Den Røde Mølle i Oslo. Med årets 261 medlemmer er klubben blitt rekordstor. Menn fra hele Norge utgjør den maskuline gjengen som er et alternativ til den etablerte feminine «diskohomsekulturen».

- Vi er «the missing link». På den ene siden fins skrullene, mens på den andre siden står lærgutta i S/M-miljøet med pisk og skinnvest. Vi er ingen av delene. Vi er, og prøver å være, maskuline. Men vi danser også ballett, har bingokvelder, hopper rundt som kaniner etter egg i påska og kler oss ut som magedanserinner på Skeive Dager. Vi leker med det feminine fordi vi er såpass trygge på vår legning, sier leder og gründer for klubben, John Earheart (59).

- Er ikke mannen i gata «the missing link»?

- Når jeg sier vi er den manglende delen, mener jeg blant de organiserte, de synlige. Det fins veldig mange i den grå uorganiserte massen. Vi er ingen homopolitisk organisasjon, og det er ikke et mål for klubben at flere skal bli synlige, men det hadde vært fint. Vårt mål er hyggelighet.

- Når ble du klar over at du likte gutter?

- Jeg spilte på det tøffeste fotballaget, samtidig snurret jeg rundt i kjellerstua til musikk av Barbra Streisand. Jeg ante jo ikke at det skulle ha noe med min seksuelle legning å gjøre.

John utforsket sex med en gutt i tenåra, men likte det ikke. Han fikk seg en jentekjæreste, hadde samtidig sex med en gutt til, og likte det likevel. Ganske så godt. Men forholdet med jenta tok ikke slutt før hun tok saken i egne hender og kjøpte et pornoblad fullt av nakne menn til ham i farvelgave.

- Jeg tror folk rundt meg visste det før jeg gjorde det. Og da jeg kom ut var jeg ikke bare homo, men digget attpåtil de store og hårete mennene.

John flirer, legger seg over trebordet og banker handa i bordet.

- Det skal ikke være enkelt.

Han mener det stereotype bildet av en homofil mann rett og slett ikke holder lenger. John vokste opp i USA, men havnet tilfeldigvis i Norge som utvekslingsstudent da han var 19 år. Tilfeldighetene ville også at en av den utdelte vertsfamiliens medlemmer i Grimstad het Espen Ester Pirelli Benestad.

- Det ble som det ble, både med ham og meg. Vi snakket aldri om det, men verden ville at jeg kom ut som homse, og han som transe. Jeg kaller ham min norske bror, og i ettertid har vi ledd mye av episoder vi nå ser klarere enn den gang.

Espen Ester på sin side forteller at det nok trakk mer fra Johns skap enn fra sitt eget.

John dro etter hvert tilbake til hjemlandet sitt, men begynte å savne den norske «tradisjonaliteten» og tilbakeholdenheten. Her i landet er man ikke så ekstreme som folk kan være i USA, verken på homsefansida eller homsehatersida. Han likte at det var mulig å gjemme seg vekk. Det tok lang tid før John kom ut av skapet, å være annerledes, uten å vite på hvilken måte han var annerledes, føltes ikke godt.

Da John var i Sverige under de svenske homodagene i august i år så han en enorm plasmaskjerm hengt opp på Kungstorget i Stockholm. 24 timer i døgnet surret en video med lesbiske par som kysset. Og kysset. Og kysset. Det samme gjorde gutta med hverandre. John ble flau.

- «Men herregud, hva tenker de heterofile nå …», tenkte jeg før jeg stoppet meg selv. Det var jo egentlig fantastisk.

- Hvorfor viser ikke homofile mer kjærlighet offentlig?

- Homofile er redde. Vi tror noen slår oss rett i bakken med det samme vi leier eller kysser i offentligheten. Det er selvundertrykking, farget av egne fordommer. Jeg skulle ønske vi kunne kysse mer, vise oss mer, uten at folk bryr seg. For homofil kjærlighet handler ikke om buskroting, toalettoverfall og menn i lange kåper. Det handler om kjærlighet. Banalt, men sant.

Bamseklubben har laget en nakenkalender, Nordic Bear Calendar 2009. Her har den spanske fotografen Juan Antinoo imitert kjente malerier som Tidemann og Gudes «Brudeferd i Hardanger» og det danske Skagen-maleriet «Hipp hipp hurra», mens bamsene buler i Adams drakt fra januar til desember.

Men ikke alle er like begeistret over kunstverket.

- «Huff, skal de kle av seg også? Kan de ikke i det minste gjemme bort de feite magene sine», er en reaksjon vi har fått fra homofile. Det er nemlig irriterende for noen at man i tillegg til å være stor og ubarbert, ønsker å vise seg fram. De fatter det bare ikke, sier John.

- Hvorfor er det viktig for dere å vise kropp?

- Det handler om frigjøring. Hvordan man er bygget bør være likegyldig. Vi er friere når vi er nakne, vi blir mer fysiske. Og det er ikke farlig. Det jo ingen hemmelighet at det er mye sjekking, sex og kropp i homsemiljøet. Også i vårt. Men selv om vi tar mye på hverandre, vil det overhodet ikke si at man må ligge med hverandre. Det handler om å være vennlig, om å være sammen. Heterofile som homofile menn må lære å være intime på andre måter enn «inn og ut-situasjonen».

På høstfesten har sangen «Y.M.C.A.» fått enkelte rumper opp fra trestolene. Ved baren står en mann og snuser inn lukten av finskjorta til nykjæresten. Gutta er ivrige på å vise fram partnerne sine, nykjøpte forlovelsesringer - og seg selv. I det innerste hjørnet på festen sitter fire personer og prøver å lage kløft med brystmusklene sine. De fniser mens de kaller seg selv «kveldens binner». På enkelte av Bamseklubbens fester kommer det innom yngre, slankere menn, som åpenlyst tenner på gamle og overvektige menn. Disse blir kalt bearchasers, bjørnejegere. Og selv om de ikke er medlemmer, er de hjertelig velkomne.

- Vi er egentlig ferdige med det unge, glatte og velkledde, men noe lekkert må vi da få se på, vi også, humrer Jon Gunnar Arntzen (57).

Flere avviser at man på død og liv må likne på en bjørn for å trampe over dørstokken. Det viktigste er holdningene, tryggheten og den mentale takhøyden. Likevel tiltrekkes bamsene oftest av typer som likner på seg selv, for som de sier: «Er du ikke kjæreste med noen i klubben, så blir du det».

Ølrunde ørten er i gang. Hundre menn er ankommet lokalet, og mens Gloria Gaynor når de høye tonene, danser noen urytmisk klisterdans mens andre lager «femlags sandwich» på dansegulvet. Rundt de fleste bord sitter menn i løs dongeri og snakker. Rolige og avbalanserte. Menn på bar. Samtaleemnene sirkler rundt alt fra gadgets, heiajenter, svømming og tatoveringer.

Geir Berg (48) er samboer med Jon Gunnar på nittende året. De ble tildelt hedersprisen «Æresbamser» i år på grunnlag av utallige grillfester og ølkvelder arrangert for klubbens medlemmer.

- Vi leker og ler, er ivaretakende, og vi avslører ingen, sier Jon Gunnar.

- Kjendishomser?

- Ja, i sin tid var det flere kjente menn som ble utsatt for pengeutpressing av folk i miljøet. Det kunne ødelegge mang en karriere. Personlig gir jeg beng i hvem som er kjendishomser.

Det er nettopp derfor klubben er et pustehull. Jon Gunnar innrømmer at han kan bli starstruck, men siden det er et lite miljø og alle kjenner alle, skryter man ikke av sine erobringer. Man utleverer dem heller ikke.

- Men du vet, jeg vil påstå at en stor del arkeologer og kunsthistorikere er homser. Det er jo en kjent sak at homoseksualitet er kombinert med en høyt utviklet estetisk sans. Det er vel ingen genetisk forklaring på dette, men det er påfallende, sier Jon Gunnar.

- Er ikke dette litt båssetting?

- Det er jo det, men man kan ikke fornekte fakta. Når man vanker i de miljøer er det en klar overrepresentasjon av homser. Det har jeg selv sett.

Festen er over. Vi er hjemme hos forlovedene, butikkmedarbeider Tommy Nordstrøm (31) og pensjonisten Steinar Gangeskar (65) på Carl Berner. I den lille blokkleiligheten fins verken minkpledd, barokktapeter eller barskap i mahogni. Men småblomstrete kaffeservise, bestemors gamle reol og familiebilder. Og appelsinkaka Lady Goldenglow.

- Jeg baker. Tommy roter, blunker Steinar og gir oss en teskje hver.

Steinar har alltid vært homofil. Men har aldri skiltet det for omverdenen, aldri villet provosere. Han vokste opp på Vestlandet og hører til den eldre generasjonen - de som visste, men ikke snakket om det. For ett år siden omstilte Steinar seg på å forbli «ungkar og spellemann på heltid» etter et 29 år langt samboerskap tok slutt. Han flyttet til Oslo og søkte hjelp til å bli medlem i Bamseklubben på homonettsida gaysir.no. Gjennom samme nettside fant han Tommy. De flørtet elektronisk et par måneder uten å møtes.

Før en festkveld på Den Røde Mølle i fjor vår. Steinar var allerede ankommet. Etter flere klubbfester hadde han gitt opp håpet om noen gang å få se gutten som hadde en lidenskap for grammofoner og krokket. «Han er vel bare en flørtefyr, han også», tenkte Steinar. Han var lei seg. Før han så ryggen til en kar komme opp trappa. Steinar stivnet. Det første Tommy gjorde var å bestille en øl. Øynene deres møttes umiddelbart. Begge tok to skritt fram.

- Jeg kunne gått rett ned i knestående. Det ble en rar eksplosjon inni kroppen, sier Tommy.

Det tok en måned, og så var de samboere. Før første store familiemøte og Steinars «visningsferd», på Tommys 30-årsdag grudde Steinar seg vanvittig. Han var ikke vant til stor oppmerksomhet rundt sin egen person. Barndommens formaninger og aldersforskjellen paret imellom gjorde at brennemerket «gammel gris» gikk på repeat i hodet hans. Bekymringen var grunnløs. Familien elsket ham.

Av og til står Steinar på balkongen og ser barna leke i sandkassa i borettslaget, da kjenner han på savnet.

- Synet av barn fyller et tomrom jeg tror de fleste homser har.

- Dere kan jo få barn?

- Hadde jeg vært heterofil hadde jeg hatt minst ti unger. Men slik situasjonen er for tida ønsker jeg ikke at barna mine skal bli mobbet på grunn av sine foreldres legning. Det er kanskje gammeldags tankegang, men det henger igjen. Å være homo var et skjellsord. Også synes jeg selv det var godt å si både mamma og pappa, innrømmer Steinar.

Paret skjønner ikke hvorfor mange spør om hvem som er dama i forholdet deres. «Det finnes ingen dame her, men jeg skal ringe om jeg finner ei», bruker Steinar å si da. De skjønner heller ikke hvorfor så mange homofile menn opptrer så homogent.

- Man er født homofil, men man er ikke født med knekk i håndleddet. Det er en rolle man går inn i. ■

lti@dagbladet.no