hver dag sier kona at hun elsker ham. Gunnar «Kjakan» Sønsteby (90) svarer ikke tilbake.


Foto: ADRIAN ØHRN JOHANSEN

Da den siste boka om krigshelten Gunnar «Kjakan» Sønsteby kom i hyllene i høst, skrev NTB at vi denne gang får et «ørlite glimt av personen bak» de berømte krigshandlingene. Gjennom timer med samtale har forfatteren lokket og lurt. Håpet på at Sønsteby ville lette på sløret. Han klarte det ikke.


- Hvorfor får vi bare se et ørlite glimt av deg?

- De påstår disse som intervjuer meg at de får liksom ikke tak på meg. Jeg skjønner ikke det. Jeg er helt åpen, jeg.

- Selv din Milorg-kollega Jens Christian Hauge sa at du fremdeles er en gåte for ham?

- Det kan da ikke være noe vanskelig. Jeg må være det enkleste mennesket i verden. Vi snakker jo åpent om tingene nå, for eksempel.

Sønsteby er en fin mann. Pen i tøyet. Skarp. Vennlig. Men folk vil ha mer. De vil ha følelser. De vil ha skjelvende underlepper. De vil ha en flik av hans sjel.

- Min kone sier jeg er realist til det siste, og det er nok riktig. Jeg trekker ut en skuff, og når jeg lukker den, så er det borte. Etter dette intervjuet lukker jeg den skuffen. Da kommer jeg ikke til å huske hva vi har snakket om.

- Er det derfor du aldri har hatt mareritt?

- Kanskje. I januar 1943 kom jeg inn i et hus. Der sto det tre bevæpnede menn. De skjøt, men ingen traff. Jeg lager ikke en stor historie av det. For det skjedde ikke noe. En rekke mennesker bygger opp tanker. Hva hadde skjedd hvis man hadde blitt skutt? Men ingen traff. Så enkelt, sier jeg til meg selv.

- Så du har aldri vært redd, aldri vært i tvil og aldri lurt på om du gjorde det rette?

- Jeg har vært i tvil, men jeg har aldri lurt på om jeg har gjort det rette.

- Men aldri redd?

- Nei. Jeg har vært fryktelig heldig.

- Er det sant at du bare har det vondt når du slapper av?

- Ja, faktisk.

Sønsteby har en avtalebok som ville fått Lene Alexandra til å grine av misunnelse. Når han signerer bøker, står køen langt utenfor butikken. Han holder, ofte daglig, foredrag for hundrevis av mennesker. For Sønsteby er elsket. Han kan være så tilkneppet han vil. Han blir likevel bombardert av varme følelser.

- Hvorfor svarer du ikke når kona sier hun elsker deg?

- Hun pleier å si at jeg humrer tilbake. Det er vel en form for aksept det også.

- Klarer du ikke å si det tilbake?

- Jo da. Jeg greier det.

Nå skal det sies at ingen som har hørt Sønsteby rope på sin kone, tviler på at han elsker henne. Anne Kariiin, roper han. Mykt som en lerkefugl. Og hun tripper inn i en ny kjole han straks berømmer. Men ordene, det er de som ofte uteblir. Hennes forklaring er enkel: Hun er sentimental. Han er rasjonell. Da må det bli sånn.

- At du er rasjonell i alt du gjør, er det medfødt eller tillært?

- Det er noe som heter vilje. Folk spør meg stadig: hvordan begynte det? Tyskerne kom inn i landet. Det var naturlig å dra på skauen, få seg et gevær og en uniform. Vi sto der og skjøt tysker for tysker. Nazismen var lagt opp slik at vi måtte drepe hver eneste tysker for å få slutt på krigen. Hitler laget en demon. Vi måtte ta igjen.

- Vet du hvor mange du har drept?

- Nei. Vi var frontsoldater. Det kan man aldri diskutere. Venner av meg har skutt ned et helt kompani og blitt dekorert for det. Kunne man drepe noen tyskere, så var det vellykket. Dessverre. Det er helt hårreisende.

- Er det noe du angrer på?

- Da er det i så tilfelle for seint. Så jeg prøver å ikke gjøre det. Alt har gått strålende i livet. Alltid.

- Du hadde ikke trodd du fikk fylle nitti?

- Nei. Heller ikke de tankene var oppe til diskusjon hos meg. Jeg kunne ha avsluttet dette livet utrolig mange ganger, men jeg har den lille flaksen som skal til.

Det er lenge siden Sønsteby sluttet å forberede seg til alle foredragene. Det går på autopilot. Hver historie ligger ferdig. Leser du intervjuer tilbake i tid, kan du spore historiene, nye kombinasjoner, alltid med en punch. Det spiller ingen rolle. Folk vil ha det en gang til.

- Jetlag, hva er det for noe, sier jeg. Det er bare tull. Jeg prøvde det på min kone sist vi var i Amerika. Vi latet som ingenting. Jobbet gjennom dagen og la oss som normalt. Neste morgen var det borte. Folk sier man må bearbeide det, men ethvert normalt menneske kan være oppe i 18-20 timer uten å dø.

- Hvorfor gir du ut denne boka?

- Jeg har mange ting jeg tenker på. Som sagt, man skal ikke lage ting ut av ingenting. Jeg tenkte det kunne være nyttig med en slik tankegang for dem som skal i ilden i Irak eller Afghanistan. Jeg tror jeg kan hjelpe dem. Det er jo ille, å skulle ut i ilden. Å kanskje bli drept og måtte drepe.

- Hva anser du som vår største utfordring nå?

- Det er en ting jeg ikke tåler. Det er de som tar på seg en sprengladning og dreper uskyldige. De er umenneskelige. Det er de vi slåss mot nå. En halv verdensdel kan ikke fortsette å ta uskyldige menneskeliv. Under krigen sørget vi for, så langt som mulig, at uskyldige kom seg ut.

Hver morgen går de sammen til kontoret. To rom, med åpen dør imellom. Anne Kariiin, roper han, og så kommer hun med papirene han trenger. Sammen driver de et møysommelig arkiveringsarbeid av historiske dokumenter. Veggene er fylt til trengsel av utmerkelser og plaketter. Kong Harald smiler fra et bilde med en skriftlig hilsen på.

- Nesten alle beundrer deg voldsomt?

- Ja, det er jo dumt.

- Hvorfor det? Er det ubehagelig?

- Jeg må være meget forsiktig. Det er opplagt en fare i forbindelse med meg som jeg hele tida forsøker å dempe.

- Hva innebærer en fare?

- Faren er at jeg blir stor i trynet.

- Kan du ikke unne deg det?

- Å motarbeide det er riktigere. Alle har noe å fare med.

- De sier du er flink til å sette saken foran jeg-et?

- Min kone påstår det. Jeg har nok lett for å tenke på andre først.

- Trenden nå er vel akkurat det motsatte, å promotere seg selv først?

- En del mennesker er egoister. Sånn er jo livet. Men jeg tror det går opp i opp. Det vil utjevne seg. Folk er forskjellige.

- Hvilke egenskaper har din kone som gjør henne til en god livsledsager?

- Hun er litt lik meg. Prøver å se meg, framfor seg selv. Vi deler alt likt.

Om dagen er hun hans assistent. Om kvelden bytter de roller. Etter alle disse åra er det så innarbeidet at det går automatisk. Som et langsomt, men effektivt maskineri.

- Vi bruker ikke ordet assistent, men adjutant. Jeg er ikke god til å lage mat. Derfor ville jeg få uhyre dårlig samvittighet hvis jeg ikke hadde ryddet opp etterpå. Jeg rydder hele kjøkkenet. Det er ikke bare hun som skal jobbe. Vi må absolutt være to.

- Er du redd for å dø?

- Nei. Men jeg kunne ønske at kona slapp å bli alene. Som vikingene vil jeg dø stående. Jeg vil helst slippe å ligge på sotteseng. Men det er jo normalt …

- Hva er normalt?

- Å dø.

Denne dagen venter to foredrag og en boksignering. Han liker det. Går ikke hjem før han har slått sin personlige rekord.

- Hva er rekorden?

- Fire hundre bøker. Det var på Smart Club. Jeg sitter til jeg vet jeg er bestemann. Det har gått i blodet.

- Hender det at du ikke gjør noe?

- Nja. Nei. Det er vanskelig. Kona sier hun kan be meg om alt, bortsett fra å sitte stille.

En eneste gang dro de til Syden på ferie. Det gjorde han aldri igjen.- Var det forferdelig?

- Jeg hadde det aldeles praktfullt, jeg. Jeg har det godt bestandig. Det er avslapning for meg å arbeide. Og så er det moro. Alt jeg gjør er moro.■

[email protected]