Ånden som går

For å forstå Morten Harket (48), må du først forstå at han egentlig ikke finnes.

- Spørsmålet er: finnes fysisk masse?

Det var for tidlig på dagen for de eksistensielle spørsmålene. Men sånn er det. Morten Harket orker ikke å prate mer skit.

- Finnes denne tallerkenen? Sannsynligvis ikke slik vi tror.

- Men vi kjenner den jo?

- Da vil jeg spørre: finnes Donald Duck? Noen vil svare nei, men du vet jo hvem dama hans er? Donald finnes i din bevissthet. Denne tallerkenen finnes også, i både min og din bevissthet. Men det er vanskelig å finne bevis for at fysisk masse er hva det gir seg ut for å være - at det eksisterer uavhengig.

- Hva er det da?

- Et aspekt ved ånd? Hele verden er kanskje bare et aspekt ved ånd.

- Av ånd?

Foto: NINA HANSEN Vis mer

- Verden har tilsynelatende oppstått ut av intet. Det finnes ingen utside av universet, bare innside. Denne bobla vi lever i, oppstår innenfor intet, der ingenting fins. I så fall kan det se ut som at ingenting er mer enn alt.

Første gang disse tankene ble luftet offentlig, var på en pressekonferanse i Trondheim. En lang stillhet fulgte, før en reporter brøt inn og spurte:

- Men hva med RBK? Liker du Rosenborg?

For å toppe det hele, skrev avisa dagen etterpå at Morten Harket hadde sagt at alt bare var halm.

- Her hjemme er det ikke noe forum for en oppriktig debatt om noe som helst.

- Hva vil du diskutere?

- Det vi burde diskutere, er hva vi baserer vår virkelighetsoppfatning på. Hva vil det si at noe finnes?

Det er sånne resonnementer som framkaller kallenavn av typen tåkefyrste.

- Det er knapt en rolle jeg heller vil ha enn å være tåkefyrste. Det er en ypperlig plass for meg.

- Selv om du får på pukkelen?

- De treffer jo ikke i det hele tatt. Ingen har arrestert meg på et effektivt vis.

Tre minutter og førtiåtte sekunder. Så lenge varer «Take On Me». I 1985 toppet den listene i USA som første låt fra en norsk gruppe. Plutselig ble alt mulig. Verden ble mulig. Norge gikk av hengslene, men Harket var rolig. Han hadde tross alt visst det siden han var sytten år.

- Jeg vet ikke hvordan jeg visste det, men jeg var ikke i tvil. Det var en berusende visshet om at verden lå åpen og var tilgjengelig gjennom musikk.

- Er det sant at dere egentlig ikke liker «Take On Me»?

- Nei, men jeg ser fortsatt for meg en annen versjon av sangen.

- Noe med strykere?

- Ikke stryk … jeg ser for meg en mer spunky variant.

- Spunky?

- Kontant spenst og samtidig boblende og lett. Jeg synes kanskje låten preges for mye av synth-stryk-lyd. Men vi har helt fred med «Take On Me». Den gikk av med seieren.

- Var målet ditt å bli verdensberømt?

- Det var ikke målet. Det var bare sånn det var. - Var dette noe du snakket høyt om?

- Til tider.

- Var det da de andre ungene begynte å banke deg?

- Nei, dette var i ungdomsåra. Jeg husker at jeg hadde intense musikkopplevelser inni meg.

- Av egen eller andres musikk?

- Nei, det var ikke musikk jeg hadde hørt. Men det kunne vare i timer. Jeg kom i en slags affekt. Musikken var ikke laget, og er ikke laget siden heller. Fordi jeg ikke hadde et redskap til å ta det ned, ble det aldri skrevet.

- Du skulle ha lært deg noter.

- Noter var aldri et språk for meg.

Foreldrene skjønte jo at ungen måtte oppmuntres varsomt. Han hadde pisset på seg i ren ekstase da han hørte korpsmusikk som toåring. Han klimpret på pianoet med stubbefingrene. Noen år seinere, han var blitt fire-fem år, kanskje, kjentes det som han hadde vinger. Han satt i baksetet i familiens bil og sang «Kom mai, du skjønne, milde». Men da mora gledesstrålende kunne fortelle at han fikk pianolærer, gikk alt i knas.

- Gnisten sloknet. Jeg ble kald og mørk inni meg med en eneste gang.

- Hvorfor det?

- Jeg ville ikke bli lært noen ting. Jeg ville oppdage det.

De har bare hvete og potetskit på menyen. Når Harket spør etter spelt og rug, svarer kelneren som om også det bare er aspekter ved ånd. De har noe greier som er glutenfritt. Det er søren meg en kamp å få seg noe å spise.

- Glutenfritt er sykehusgreier og bare noe ræl. Da anbefaler jeg spelt. Jeg tar rotgrønnsaker og en cola. Vanlig.

Kelneren forsvinner nervøst i det fjerne og er slett ikke sikker på om de har rotgrønnsaker i det hele tatt.

- Hvordan kan du boikotte hvete og forsvare å drikke cola?

- Det kan jeg ikke. Jeg burde tatt et oppgjør med meg selv på sukker. Men hvete er verre.

- Cola er veldig godt …

- Jeg gidder ikke leve et pietistisk liv. Får jeg en kake, så spiser jeg den. Men du vil ikke tro hva de pumper hvete inn i i dag. Det gjør deg dorsk og feit. Ernæringseksperter hevder i dag at hvete er like bra som spelt, men det tror jeg ikke stemmer. Og nå er det ting som tyder på at også spelten er på vei mot dårligere kvalitet.

- Hvorfor det?

- Det produseres for lite i forhold til etterspørselen og spelten er blitt dårligere. Kanskje vil det rette seg opp - jeg håper det.

- Er det et dårlig tegn når pizza på Peppes får speltbunn?

- Både godt og dårlig. Produktet blir ikke like bra nå som da vi begynte med det. Med mindre du bruker økologisk spelt.

For tretten år siden beveget Harket seg for første gang ut av Den Hellige Treenighet og ga ut soloalbumet «Wild Seed». Han var fornøyd. Anmelderne var fornøyde de også. Ingen hadde forutsett at pausen før oppfølgeren kom skulle bli så lang.

- Det er bare blitt så underlig mange år, sier han ettertenksomt.

Det er rart. Harket er blitt 48. Men det er som om kroppen hans nekter å gi slipp på tida som ungpikeidol. Tida har, på en måte, frosset. Han har fått de små rynkene foran ørene menn i førtiåra gjerne får. Han har fått dypere furer i ansiktet. Men likevel. 1986-utgaven med skinnreimer rundt håndleddet synger like under overflaten.

- Er det skremmende å legge plata ut på markedet?

- Det er bare angstsspinning å kjenne på de tingene. Jeg går ikke dit. Angsten finnes der, og du trenger ikke å lete lenge. Men det fører ingen steder hen.

- Så du stenger bare av?

- Jeg stirrer det inn i øynene.

- Angsten?

- Ja, og da stikker den nesten alltid av. Jeg spør den: er dette rasjonelt? Nei. Kan jeg gjøre noe med det? Nei. Møtet med musikk må være fritt og tilfeldig. Du kan aldri legge føringer på andre mennesker. Når jeg gir det fra meg, får det stå på egne bein.

- Kvesser anmelderne knivene eller venter de med åpne armer?

- Begge deler, tenker jeg. Det er garantert mange irriterende aspekter ved meg. Bare det at jeg har holdt på så lenge: herregud, kan vi ikke få noe annet snart, liksom? Men det får de tåle, sier han.

Han er kjent for falsetten. Kan han også bli kjent som låtskriveren? Det var Paul og Magne som skrev de låtene som fremdeles gaules på nachspiel.

- Ble «Wild Seed» et vendepunkt fordi du markerte deg som låtskriver?

- Det har flere sider enn det. Du snakker om anerkjennelsen. Men plata eksponerte meg som låtskriver for meg selv. Jeg fant min egen plass i forhold til musikken og som artist, eller hva du nå vil kalle det.

- Kan vi kalle det kunst?

- Ja, det kan du godt si. Kunst handler om å bli eksponert for deg selv - sider ved deg selv du kanskje ikke kjenner. Hvis musikk gjør det med deg, er det kunst. Men det kan også være ren underholdning.

- Hvor mye av det du har skapt er kunst?

- Tja … hadde jeg drevet med dette for underholdningens skyld, ville jeg måtte ha sluttet.

- Så a-ha får aldri et show i Las Vegas?

- Så lenge vi er oss selv, kan vi godt ha det.

Det han vil, er å lage uimotståelig musikk. Smak litt på det ordet. Uimotståelig. Ikke enkelt å skvise det inn i en poplåt på under fire minutter.

- Jeg er interessert i å lage uimotståelig musikk. Det er et interessant felt. Du blir dratt mot musikken, men du merker det ikke før du er inne i den. Det handler om underbevisste ting. Å jobbe med det fengende ved musikken, i tillegg til å kunne servere noe som har dypere lag i seg uten å preke.

- Napper du i «uimotståelig» med denne plata?

- Det vet jeg ikke, du. Jeg er så tett på det at jeg har mistet overblikket.

- Det må være litt irriterende?

- Vel … man må ofte ta beslutninger før man er moden.

- Bare skyte fra hofta?

- Egentlig bør man gjøre det hele tida.

En gang, på en flyplass, så han en svensk skuespiller. Han fikk livvakten til å hente henne til seg. Det var ment som en spøk - livvakten mente han kunne få hvem han ville.

Lang historie kort: Kvinnen tok snart navnet Camilla Harket. Litt mindre eksotisk var det å være hjemme med tre små barn, mens Harket ble dyrket som en halvgud på Kontinentet. I et intervju forteller hun at hennes egen karriere ble satt på vent.

- Du har klart deg ganske bra med damer?

- Med tanke på mengden?

- Kvaliteten på dem. De har jo villet ha barn med deg?

- Ja, sånn er folk rare.

- Hvordan er du som far?

- Jeg er ganske streng på disiplin og ordentlighet, og samtidig er jeg opptatt av at de bryter grensene.

De tre eldste ungene er blitt store nå. Det har vært et annet samboerforhold etter skilsmissen fra Camilla. Samboerskapet var mindre omtalt enn eskapaden med Aqua-Lene, men langt mer produktivt. Harket fikk en datter til. Hun er fem år.

- Er det annerledes å ha barn nå?

- Ja, dessverre. Jeg skulle ønske jeg var tilgjengelig for mine eldste barn på samme måte som jeg er nå. Jeg var yngre og tilsvarende uerfaren. Det har aldri vært veldig dårlig, men i perioder var jeg lengre borte enn jeg er villig til å være i dag. Å forstå hvor lang en sånn periode er for et lite barnesinn, er viktig.

- Er det timeplanen eller forståelsen din som har endret seg?

- Før synes jeg det virket kaldt og kynisk å booke inn tid med barna. Saken er at det er helt motsatt. Jeg er blitt mye reddere for ikke å ha nok tid med familien. Men det er ikke lett å forene.

- Familieliv og jobb?

- Arbeidsprosessene kan være nådeløse og krevende. De er udiplomatiske i sine krav, og kan være vanskelig å forene med det å leve i et fellesskap. Men setter du ikke av tid til familien, rammer det deg også kunstnerisk.

- Etter den sinnssyke berømmelsen, hvordan klarte dere å beholde kjernen?

- Berømmelsen har ingenting med meg å gjøre. Det er et fenomen i samfunnet.

- Klarte du å tenke det når enorme konserthaller gikk bananas?

- Selvfølgelig. Det har aldri slått meg på noe annet vis. Det handler overhodet ikke om meg som privatmenneske.

- Så du har tilbrakt tjue år som fantasi?

- Ja, for mange mennesker. Men nå snakker vi om virkelighetsnivåer igjen. Ingen kan ta meg inn - som meg. Det kan ikke jeg med deg heller. Du er alene der. Det vil du alltid være.

Snart lanseres han i Norge og Tyskland samtidig. Nye konserter venter. Det vil garantert være en på hver av dem som hyler at de skal spille «Take On Me». For a-ha er ikke dødt. Bandet er irriterende standhaftig i sitt krav på eksistens.

- Vi venter på at a-has eget vesen, at a-ha selv kan komme fram, i stedet for Paul, Magne og Morten.

- Har det ikke vært Paul, Magne og Morten hele tida?

- Ikke i den aller første tida. Vi har hatt glimt etterpå også. Men ingen av oss er a-ha.

- Magne sier at alt etter den første plata er feiltrinn. Er ikke det litt småfrekt?

- Jo, og veldig tabloid. Det er hele poenget med at han sier det.

- Så han mente det egentlig ikke?

- Jo, han mener noe med det. Og jeg kan godt si meg enig. Samtidig er det selvfølgelig ikke riktig. Vi har gjort mye som ikke er feiltrinn. Men å ta imot a-ha for det det er, er en stor utfordring. Nå er vi kanskje der at det kan dukke opp nye ting oss imellom.

- Hva annet enn musikk kunne du engasjert deg i?

- Vi får se. Jeg vil være virksom. Og jeg sitter på mye mer enn jeg får brukt nå.

- Kan du ikke konkretisere?

- Nei. Det har ingen betydning før det eventuelt får betydning.

- Kan du gi et hint for nattesøvnens skyld?

- Et hint åpner for vrangforestillinger og spekulasjoner. Jeg sier bare: jeg sitter på veldig mye mer enn jeg får anledning til å anvende. ■

[email protected]

FAMILIEN: Morten og Camilla giftet seg i 1989 og var gift i ni år. Sammen har de tre barn, og her er de sammen med Jakob og Jonathan i 1992. Året etter fikk de Tomine.
VELGJØRER: - Jeg sitter på mye mer enn jeg får brukt, sier Morten Harket. I 1996 dro han til Guatemala i forbindelse med TV3s kulturprogram «Safari».
DEN HELLIGE TREENIGHET: Pål, Magne og Morten er på listepopens øverste tinder i 1986. De signerer plater på Oxford Street, og har verden i sine hullete bukselommer.
BANANAS: a-ha dro verden rundt på turné, og Morten roer ned i hvite badebukser ved en kalifornisk bassengkant.
NOBEL ART: Sammen med Annie Lennox og Kevin Spacey var Morten et av de kulturelle trekkplastrene under Nobelkonserten i 2007.
EKSSAMBOERE: Morten fikk sitt fjerde barn, datteren Henny, sammen med Anne Mette Undlien i 2003. Her er de på vei inn til Nordic Music Awards året etter.
IIIIIK: På åttitallet hadde alle et forhold til Morten. Enkelte tolket «Take On Me» noe mer bokstavelig enn andre, og da hjalp det ikke engang å være MC-type med hjelm.