De som hater internett

Glem de utopiske visjonene om alle problemene internett skulle løse. Internetthaterne har det mye morsommere.

«In my mind and in my car, we can’t rewind we’ve gone to far.

Pictures came and broke your heart, put the

blame on VTR.

You are a radio star.

Video killed the radio star.»

Slik går teksten i den herlige popsangen til the Buggles som kom ut i 1979. Overgangen mellom to ulike medium kan være hard å takle, særlig for radiostjerner som hadde mer sensuelle stemmer enn ansikter. Og med framveksten av nye medier kommer også hatet. Derfor kan vi fortsette å bruke «Video Killed the Radio Star», vi bare bytter ut «video» og «radio» med nye og relevante medier. Selvfølgelig finnes det også en internett-versjon av Buggles-sangen, «Internett Killed the Radio Star» (2000).

Internett har hatt sine fiender fra første stund, men med utviklingen av det sosiale og interaktive nettet - Web 2.0 - har frontene blitt enda tydeligere: Amatørene vs. elitene og ekspertene.

Det nye, ukjente og ukontrollerbare er grobunnen for hatet. Vi snakker altså ikke om alle som bruker internett til å spre hatbudskap om diverse religioner, politiske grupperinger eller fotballag, for dem finnes det mer enn nok av på nettet. Nei, dette handler om hatet mot budbringeren - internett - og de digitale publiseringsverktøyene som har blitt tilgjengelige, slik som blogger, nettforum og sosiale nettverk som Facebook, MySpace, Blink og Nettby.

Internetthat: Vi snakker ikke om alle som bruker internett til å spre hatbudskap om diverse religioner, politiske rupperinger eller fotballag, for dem finnes det mer enn nok av på nettet. Nei, dette handler om hatet mot budbringeren - internett - og de digitale publiseringsverktøyene som har blitt tilgjengelige, slik som blogger, nettforum og sosiale nettverk som Facebook, MySpace, Blink og Nettby. Illustrasjon: TinyPic Vis mer

De to siste månedene har den amerikanske tv- og litteraturkritikeren Lee Siegel ropt sintest og høyest. I januar kom boka hans, «Against the Machine: Being Human in the Age of the Electronic Mob», og Siegel ser på internett som «det første sosiale miljøet som tilfredsstiller behovene til isolerte, opphøyde og asosiale individer». Dette er en rasende mann som har satt seg til tastaturet, og hans hensikt er å «beskrive den destruktive måten internett forandrer tankene våre om oss selv, andre mennesker og verden rundt oss.»

Med andre ord en Neo-Luddite (fornorsket nyluddit), eller en person som bekjemper den teknologisk utviklingen. Ordet Luddite kommer fra den politiske bevegelsen som var imot teknologiske innovasjoner under den industrielle revolusjonen. Ifølge nettleksikonet Wikipedia (en institusjon Siegel forakter) hevder nyluddittene at teknologi gjør en eller flere av disse tingene: fremmedgjør mennesker, ødelegger tradisjonelle kulturer og familiestrukturer, forurenser språk, reduserer behovet for menneskelig kontakt, forandrer definisjonen på hva det vil si å være menneske, eller rett og slett ødelegger jordas biosfære slik at mennesker vil bli utryddet.

Men la oss vende tilbake til Siegel, for han har en interessant historie. Han fikk selv føle de digitale massene da han jobbet som tv-kritiker og blogger for det amerikanske magasinet The New Republic. I stedet for å la seg deprimere av alle de negative leserkommentarene i bloggen sin, skapte han leseren «sprezzatura», som sloss mot den elektroniske mobben («umodne, slemme sauer») og roste Siegel opp i skyene. «Siegel er modig, brilliant og vittigere enn [Jon] Stewart noen gang vil bli», skrev «sprezzatura», ifølge Salon.com (Jon Stewart er USAs morsomste talkshowvert, journ. anm). «Sprezzatura» er for øvrig et italiensk ord for kunsten å få det vanskelige til å se lett ut. Vel, Siegel har vist hvor lett det er å bli avslørt av leserne.

Som du allerede har forstått, ble hjernen bak «sprezzatura» oppdaget, og Siegel fikk sparken fra The New Republic. Leserne oppdaget at «sprezzatura» og Siegel var en og samme person. «Jeg er 99 prosent sikker på at ’sprezzatura’ er et Siegel-alias», deklamerte en av kommentatorene i en tråd, mens en annen skrev «Vi ser deg, Lee. Vi ser deg.» Dersom du nå søker på uttrykket «blogofascism», vil Lee Siegels navn være knyttet til alle de øverste resultatene.

Nyhetsmagasinet Times kåret «DEG» til årets person i 2006, altså bidragene fra millionvis av mennesker som utgjør Web 2.0. Det ensomme geniet er ikke så interessant lenger. Honnørord som digitale demokratier, innovasjon, åpenhet, og ikke minst «crowdsourcing» - sammen er vi smartere - har blitt knyttet til internett.

Siegel kaller altså dette «den elektroniske mobben», mens en annen amerikansk forfatter, Andrew Keen, har kommet opp med begrepet «amatørkulten». Han har skrevet ei bok som heter «The Cult of the Amateur: How Today’s Internett is Killing Our Culture and Assaulting Our Economy» (2007). «Jeg har brukt de siste to åra på å observere Web 2.0, og jeg er forskrekket over det jeg ser», skriver Keen, som ironisk nok er Silicon Valley-entrepenør. Han kaller seg selv en «ledende kritiker av internett», og har i en artikkel i The Weekly Standard skrevet at Web 2.0 er en «stor utopisk bevegelse» i likhet med det «kommunistiske samfunnet» som Karl Marx beskrev. Noe av det Keen er mest provosert over, er at de kulturelle portvaktene (profesjonelle kritikere, journalister, redaktører, musikere, filmskapere) blir erstattet av amatørbloggere, selvlærte filmskapere og musikere med studio i kjelleren. Altså elitens fall. Og i bloggverden fortsetter diskusjonen, illsint og gjennomtenkt, om disse provokatørene, både hos anonyme og navngitte bloggere. Den britiske avisen Guardian har til og med kommet opp med et nytt begrep - «Siegelese» - raseriet mot maskinen (og de anonyme menneskene som styrer dem). Men vel å merke mener ikke Guardians sjef for digitalt innhold, Emily Bell, at «Siegelese» er veien å gå i den digitale tidsalderen, heller ikke for ei avis. «Det som er mer meningsfullt enn å rase mot maskinen er å ha en gjennomtenkt holding til hvordan vi kan føre forbedring inn i det nye partnerskapet [med leserne]», skriver Bell i en kommentar i februar om nivået på nettdebatter på Guardian.co.uk.

Det er muligens en fattig trøst for sinte herremenn som Siegler og Keen, men fra nå kan de muligens avskrive store deler av «den elektroniske mobben» som internett-avhengige, med andre ord psykisk sinnslidende, skal vi tro American Journal of Psychiatry. Et av kjennetegnene på den nye internett-sykdommen som skal inn i medisinske håndbøker er blant annet at pasienten krangler, lyver, er sosialt isolert og oppnår dårlige resultater. Fornøyd, Siegel?

Bente Kalsnes skriver om digital kultur for Dagbladet.