Englevakten

Annie Lennox (53) påstår livet har vært en berg-og-dal-bane. Nå bærer det utfor igjen.

- Kantene mine er kanskje litt skarpere enn andre menneskers.

Annie Lennox ligger mer enn hun sitter i sofaen på Plaza Hotel. Hun er like blond, like kortklipt, like vakker, like intens og like utslitt som da hun reiste verden rundt med popbandet Eurythmics. Hun snakker på inn- og utpust, som om hun har hatt halsbetennelse og endelig har fått talens bruk igjen. Men i dag er det ikke nye hits og større platesalg som engasjerer henne.

Hun jobber fra hun står opp til hun legger seg.

For å gjøre verden til et bedre sted å leve.

Ja, du leste rett, og det ser banalt ut – gammel popstjerne vil redde verden.

Det eneste som er verre, er gamle popstjerner som ikke bryr seg en døyt om verden.

– Det var en vekker. Det var make or break. Jeg måtte finne ut hvordan det var mulig å leve videre. Hva var vitsen med å stå opp av senga?

Året var 1988. Eurythmics var på god vei til å selge 75 millioner plater på et knapt tiår. Magasinet Time Out gjorde en spørreundersøkelse som konkluderte med at Annie Lennox var den kvinnen flest britiske damer helst ville være. Hun hadde vunnet prisen for beste kvinnelige artist i Brit Awards så mange ganger at enkelte truet med å døpe den om til «The Annie Lennox Award». Hun sang There must be an angel playing with my heart. Privat var hun kommet seg ut av sitt første ekteskap, med en tysk Hare Krishna-munk («en enorm tabbe»), og giftet seg med den israelske filmskaperen Uri Fruchtmann. Hun ble gravid med deres første barn.

Men fødselen gikk ikke som planlagt. Daniel var dødfødt.

– Du må finne en motivasjon. Du må finne en måte å kravle ut av senga på. Forsøke å fungere på noe vis. Det var et absolutt virkelighetsskifte, som å gå fra en verden til en annen, sier Annie Lennox.

– Tragedien kan skje hvem som helst, og det skjer plutselig. Det er derfor så mange tyr til alkohol og dop.

Og det er derfor Annie Lennox er blitt aktivist. Arbeiderklassejenta fra Aberdeen har slitt med depresjoner helt fra fjortenårsalderen, men gitt seg selv et løfte om ikke å forsøke å kurere dem med kjemikalier. Hun har tidligere fortalt om ei uke på antidepressivet Prozac, som ikke ga mersmak. Hun har kjent seg suicidal, men sier hun aldri har vært fristet til å gjøre alvor av tankene. Popstjerna fra åttitallet, feministikonet i lærbukser, rød BH og piggsveis, som har vært soundtracket til så mange kvinners liv med sanger som «Sisters are doin’ it for themselves», har valgt å kanalisere sin ikke ubetydelige energi inn i et ærlig forsøk på å redde verden. Timeplanen hennes styres nå av hvor de store veldedighetskonsertene befinner seg: Live 8, Mandelakonserten, Nobelkonserten, Aids-gallaer. Hun er glødende engasjert for fred, kvinners helse og klima, og mot fattigdom, aids, tsunamier – og plastposer.

– Visse typer plast burde bli forbudt på linje med heroin.

Tanken på at rockemusikk skal forandre verden har både tilhengere og motstandere. Da Lennox opptrådte på både London- og Edinburghkonserten som ble holdt i forbindelse med G8-toppmøtet i Skottland, under parolen «Make poverty history», kommenterte låtskriveren Noel Gallagher i Oasis syrlig: «Mulig jeg tar feil, men er det slik at de håper at en av G8-sjefene har et kvarters pause i forhandlingene og ser Annie Lennox synge «Sweet Dreams» og tenker, faen, kanskje har hun et poeng der?»

– Noen mente det var å kaste bort tida, men jeg mener vi utgjorde en forskjell, sier Lennox.

– Var Live Aid viktig? Det var den første lille steinen som ble kastet i vannet. Konserten skapte ringvirkninger, i hvert fall i folks bevissthet. Jeg tror faktisk at musikk kan forandre verden. Man har et valg – er det bedre å gjøre noe enn ikke å gjøre noe? Jeg skal ikke fortelle noen hva de bør og ikke bør gjøre, men arrangementer som Nobelkonserten gir meg følelsen av å være del av et fellesskap og å kjempe for noe sammen med andre. Jeg tror jeg kommer til å tenke slik til min dødsdag.

Og det er derfor Annie Lennox ikke er interessert i å besøke Holmenkollen når hun er i Oslo. Det som får henne opp fra sofaen er en invitasjon til å besøke Statsministerens kontor.

– Jeg vet at Norge var det første landet som støttet anti-apartheid-bevegelsen, og det er fantastisk at dere er så kloke når det gjelder fredsprisen. Nå har dere muligheten for å stå i front i en annen kamp.

– Du tenker på?

– Energi. Resirkulerer jeg plastposer? Jeg forsøker. Bruker jeg handlenett. Jeg forsøker? Slukker jeg lys? Jeg forsøker. Men for å få noen ordentlig forandring må dette komme fra toppen, fra regjeringene, de må stanse produksjonen av plastflasker og gjøre dem ulovlige.

Stoltenberg har et godt hjerte, mener Lennox. Derimot har hun lite til overs for herrene Blair og Bush.

– I mitt regnskap er de krigsforbrytere. Hvordan får de sove om natta? Millioner av mennesker demonstrerte mot Irakkrigen i gatene i England, likevel brukte de partipisken til å få parlamentet med på det. Jeg har ikke mye til overs for politikere.

Men her er hun, på plass på Statsministerens kontor i sekstende etasje, med utsikt over hele Oslo. Vi venter utenfor mens hun får sine tjue minutter. Det er tredje gang hun og Jens Stoltenberg møtes. Første gang var under lanseringen av Nelson Mandelas bok i London. Da kom det en fyr bort til henne og sa at hun måtte komme til Norge – og Lennox tenkte who is this guy?

Nå vet hun det. Stoltenberg debuterte for øvrig som konsertarrangør med Mandelakonserten i Tromsø.

– Jeg ante ikke at det innebar så mye arbeid, sier Stoltenberg.

– Nei, folk kommer bort til meg og sier: Kan du ikke bare synge litt? sier Lennox.

– Men sånn er det jo ikke. Vi er som et digert sirkus som kommer til byen.

– Men så ble det fantastisk.

– Vi fikk midnattssol.

– Men da vi landet i Tromsø bøttet regnet ned!

– Og så, da Mandela gikk på scenen, strålte sola!

– Og etterpå sang du sammen med en afrikansk gruppe, husker Stoltenberg.

– Og noen finner? Mener Lennox.

– De var vel samer, retter statsministeren.

– Sånn var det ja, sier Lennox.

– Men vi var alle sørafrikanere!

Tilbake på hotellrommet. Annie Lennox ser mer ut som en miljøaktivist (minus skinnbuksene) enn en popstjerne. Bildene av henne fra åttitallet var spektakulære: Lennox med ildrødt hår og svart lærmaske, Lennox som drag-queen med blond krølleparykk, Lennox i uniform som søramerikansk diktator, Lennox i platåsko, glitterdress og mørke solbriller – med makkeren Dave Stewart som et viltert skogtroll ved sin side. De var et strålende par: Hans innsmigrende melodilinjer, hennes isdronningstemme, hans feminine lekenhet, hennes maskuline styrke. De møttes allerede på begynnelsen av 70-tallet, på en kafé der Lennox serverte, og det påstås at hans første ord til henne var: «Vil du gifte deg med meg?»

Det ville hun ikke. Men de ble kjærester, og brøt opp først da det musikalske kompaniskapet var etablert i de første Eurythmics-åra. Å være ekskjærester på turné gikk bare sånn passe greit. Da de skilte lag i 1989, skal de ikke ha snakket til hverandre på tre år.

Lennox ble en av de første MTV-stjernene. Hvordan hun så ut og opptrådte ble kommentert nesten like mye som hva hun sang.

– Vi brukte ironi som visuelt virkemiddel. På dagens stjernebilder er ironien helt borte. Hvis et plateselskap finner deg tidlig, og du får suksess – Gud hjelpe deg. Du blir solgt, du blir spist. Jeg har alltid holdt platebransjen på avstand, sier klart ifra, det må man. Noen liker å være kjendiser og se seg selv på forsiden av blader og aviser daglig, de får sponsorkontrakter og tjener seg en formue. Men det er en pakt med djevelen.

– Var du redd for å selge sjela di?

– Det var arbeidet vårt vi solgte, ikke oss som personer. Folk ser meg og tror de vet hvem jeg er, men jeg er faktisk en fremmed for dem. Som artist vet jeg hvem jeg er, men er du berømt for å være berømt har du ikke den grensen mellom deg og ditt offentlige bilde. Og når du går ut på dato blir du slaktet som en okse av ivrige tyrefektere.

Annie Lennox lagde to soloplater, som begge solgte enormt godt. Så ble det stille. Lenge. Årsakene var mange: Behovet for å ta ferie fra rampelyset. Skrivesperre. Barnefødsler.

– Da de to døtrene mine ble født på begynnelsen av nittitallet, oppdaget jeg at det sto fotografer utenfor døra og ventet på at vi skulle gå ut. Musikkbransjen var i forandring, realitykjendisene hadde visket ut skillet mellom offentlig og privat. Jeg trengte å finne en annen måte å leve på.

– Blir du fortsatt forfulgt på gata?

– Nei, nei, jeg beveger meg fritt, jeg har funnet en måte å håndtere dette på nå. Men jeg pleide å få forferdelig vondt i øret, og skjønte ikke hvorfor. Jeg kunne gå rundt og titte i et varemagasin, og der kom smerten i øret. Senere gikk det opp for meg at jeg ubevisst strammet kjeven. Jeg følte at alle glodde på meg og vurderte hvordan jeg så ut. Men nå er jeg blitt 53 år. De som blir oppglødde over å se meg er alle gamle nok til å vite bedre enn å oppføre seg som halvgale kikkere.

Døtrene, sier hun, kommer foran alt.

– Lola og Tali, de er 17 og 14 nå. Som mor er jeg meg bevisst at selv om jeg forguder døtrene mine, er jeg ikke bestevenninna deres. Mødre skal være en plage, det er jeg svært god til. Jeg vil at de skal kjenne kjærligheten fra meg og vite at de alltid kan komme til meg, men jeg har også respekt for at de skal ha et privatliv, og at det skal jeg også. Jeg trenger å trekke meg tilbake fra dem, men de skal vite at døra likevel er åpen.

Skilsmissen fra plateprodusenten Uri Fruchtmann ble smertelig dokumentert i tekstene på den forrige soloplata, «Bare». Sangtitler som «The Hurting Time», «Loneliness» og «The saddest song» ble fulgt av omslagsbildet, der hun poserte nesten naken, innsmurt i sand eller støv, og med hundelenke om halsen.

Nå bor hun alene med døtrene i et gammelt hus i Nord-London. Selv mener Lennox at hun er preget av å være enebarn.

– Det har gitt meg en alenehet som noen ganger slår over i ensomhet. Jeg lærte ikke å omgås andre barn, slik søsken gjør, da jeg var liten. Da jeg var fire år, skjønte jeg at faren min ville dø en dag. Det var et forferdelig sjokk, jeg løp inn til naboen, tårene spratt.

– Var dere nære, du og faren din?

– Hva skal jeg si – jeg var eneste datter, eneste barn. Og det var en stor generasjonskløft. Faren min hadde et røft liv på skipsverftet i Aberdeen, mens jeg var ei ung jente på sekstitallet. Så vi var nære i den forstand at vi så hverandre mye, men mentalt var vi lysår fra hverandre.

Jakten på meningen med livet ga Annie Lennox et opphold i Hare Krishna-bevegelsen på slutten av Eurythmics-tida.

– Det var et ekstremt punkt i livet mitt. Jeg var aldri medlem av Hare Krishna-bevegelsen, og jeg føler meg ikke helt vel med å snakke om dette, for det er et kapittel jeg har lukket.

– Da dere spilte i Oslo i 1984 kom de til konsertlokalet og velsignet maten din?

– Å gud … Det er ekstremt eksentrisk. Virkelig. Jeg var bare veldig ensom. Jeg la ut på en seks ukers trip, men selvfølgelig har dette preget det som har vært skrevet om meg resten av livet. De var hyklere og fordomsfulle. Jeg kunne laget en dokumentar om Hare Krishna-bevegelsen, men de er virkelig ikke verd det.

– Men du giftet deg med en av dem?

– Jeg trengte noe eller noen, og noen var tilfeldigvis medlem av Hare Krishna. Å være på turné – det er som å være i et romskip. Hvis du ikke er artist vet du ikke hva det vil si å reise lange strekninger, være strålende i to timer og så gå tilbake til bussen og reise videre. Jeg var trist, fremmedgjort, og det preget livet mitt nesten hele åttitallet. Det var en berg-og-dal-bane, med topper og bunner.

– Hvordan kom du deg gjennom alt dette?

– Med store vanskeligheter. Jeg vet nesten ikke hvordan jeg klarte det i ettertid. Jeg tror jeg er veldig profesjonell. Jeg har bare avlyst opptredener hvis jeg har vært syk eller stemmeløs. Og jeg har aldri dopet meg. Det handlet mye om ikke å ville skuffe folk. Jeg var ei jente fra arbeiderklassen i Aberdeen, som plutselig ble bedt om å reise til Japan. Til Japan! Men jeg ble så deprimert at jeg måtte slutte. Du vet, det er tøffere for en kvinne. Jeg kan misunne et band som U2 som virker som gamle kompiser på tur med familien på slep. De går ut etter konserten og har det gøy. Jeg måtte alltid rett tilbake til hotellrommet for å hvile stemmen. Det var aldri lett for meg.

– Fikk du et sammenbrudd?

– Jeg var i hvert fall veldig nær. Jeg var fullstendig utslitt. Kanskje jeg bare er opptatt av å bli likt.

– Du virker ikke akkurat sånn på meg.

– Vel, sier Lennox fra sofadypet.

– Vi er alle paradokser. Jeg kan være ivrig og skravlete med et stort ego, som nå, og jeg kan være stille, sårbar og uten selvtillit.

«Sing» heter Annie Lennox’ nye musikkprosjekt. Det er en hilsen tilbake til «Sisters are doin’ it for themselves» og har et refreng som går: Sing, my sister, sing, let your voice be heard. Det handler om afrikanske kvinner, inntektene går til å hindre overføringen av aids fra mor til barn. Med seg på refrenget har Lennox et kor med 23 kvinnelige sangere hun har møtt på sin vei, fra Madonna og Shakira til k.d. lang og Melissa Etheridge.

– Jeg er glad for å kalle meg feminist. Det er blitt et litt utdatert ord, som i England er blitt latterliggjort og forbindes med BH-brenning, hårete legger og en maskulin framtoning. For meg handler feminisme om å samle styrke. Det blir særlig tydelig i Afrika, hvor kvinnene holder dagliglivet oppe mens mennene … Jeg vet ærlig talt ikke hva de bidrar med.

– Du har to døtre. Hva lærer du dem?

– Før jeg fikk barn tenkte jeg alltid at hvis jeg får døtre, så skal jeg virkelig bevisstgjøre dem. Men du oppdager jo raskt at det ikke er deg de vil lære av. Da jeg var i tjueåra delte jeg leilighet med ei jente som hadde bulimi. Jeg hadde aldri hørt om dette før. Men en dag jeg hadde kjøpt et stort brød om kvelden kunne jeg ikke forstå at alt var borte neste morgen. Det var et digert brød! Da hadde hun sittet oppe og spist og kastet opp. For meg var det fullstendig freaky. Nå tilhører jo slik oppførsel nærmest dagens orden. Det er et nifst bilde på forbrukersamfunnet: Kjøpe, spise, kaste opp.

Og det er derfor Annie Lennox er aktivist.

– Det er sant som buddhistene sier: Livet er som et flakkende stearinlys. Du har ingen garantier. En venninne av meg skulle hente tenåringsdattera si på fest. Hun parkerte utenfor, vinket til dattera, så henne krysse gata og – wham – ble hun overkjørt av en taxi. Hun døde momentant, rett foran mora.

Noen dager etter at dette intervjuet ble gjort, oppdaterte Annie Lennox hjemmesiden sin. Først la hun inn Al Gores Nobeltale. Så annonserte hun at samarbeidet med plateselskapet Sony BMG er over. Hun står uten platekontrakt, og kommenterer at det «er greit. Det gir frihet».

– For første gang på tretti år er jeg ikke forpliktet til å gjøre noe for noen, skriver Lennox. Og legger til at «gode mennesker i Norge» fikk henne til å føle seg velkommen under Nobelfesten og ga henne «et sårt tiltrengt selvtillitsløft etter the kick in the teeth fra plateselskapet». Men hun er utslitt. Har tilbrakt to dager i senga. Prøver å stå opp, men må bare gå og legge seg igjen.

– Men det er OK, skriver Annie Lennox.

– Det var på tide å gå i hi uansett.

ARKTISK ENGASJEMENT: Anneli Drecker, Nelson Mandela og Annie Lennox før 46664-konserten mot hiv og aids i Tromsø sommeren 2005.
TOPPMØTE: Det er tredje gang statsminister Jens Stoltenberg møter Annie Lennox. - Stoltenberg har et godt hjerte, mener artistlegenden.
EURYTHMICS 20 ÅR ETTER: Annie Lennox og Dave Stewart anno 2006: Litt mer påkledd, litt mindre puddelhår, men fortsatt rocka.
ARTISTAKTIVISTENE: Annie Lennox og Bob Geldof er begge glødende engasjert mot fattigdom. Her er de i London ett år etter Live8-konsertene i 2005.