Er Eva Lundgrens forskning bløff?

Professorens forskning om rituelle satanistiske drap og overgrep plukkes fra hverandre.

GRANSKES. Den norske professoren og feministen Eva Lundgren fikk massiv oppmerksomhet i sommer, da en del av forskningen hennes ble presentert i dokumentaren «Kjønnskrigen» på svensk TV.

Lundgren, som har vært ansatt ved Uppsala-universitetet siden 1993, leder sin egen avdeling med feministforskere. Her har hun blant annet forsket på voldsoffer og pedofile satanistgrupperinger som skal stå bak et hundretalls rituelle drap.

- Fosteret tas ut, parteres og ofres. Det skjer også i voksenmiljøer. Høyt oppsatte og respekterte personer har vært representert, sa Lundgren i dokumentaren, noe som var et innklipp fra et debattprogram fra 90-tallet.

Dokumentarskaper Evin Rubar tok for seg det hun kalte den svenske ekstremfeminismen og Eva Lundgren ble fremstilt som sjefsideologen til feministene i Sverige, med forgreninger langt inn i regjeringen.

I dokumentaren kommer det fram at feministene mener at de fleste vanlige menn kan være potensielle overgripere og voldtektsmenn. Det fremstår slik at Lundgren mener menn i grupper som utfører satanistiske, pedofile, rituelle overgrep er et utbredt fenomen og patriarkatet har skylda. Hun sier hun tror de har forbrutt seg på flere hundre jenter, når hun blir tvunget til å si et tall, noe hun senere har benektet.

Det ble også brakt utdrag fra Lundgrens forskning som handler om at satanister stjeler unge, gravide jenters barn for å bruke dem i offerritualer der barna blant annet spises. Lundgren forteller om barn som må spise menneskehjerter og drikke blod fra termos.

DET BLE BRÅK. Andre forskere gikk ut og hevdet at Lundgrens teorier var sprøyt. Ved Uppsala universitetet granskes nå Lundgrens arbeid. Kommisjonen, som ledes av dekan Berit Hagkull, skal undersøke om det dreier seg om uhederlig forskning. 15. desember blir det klart om Lundgren vil bli innklaget til det svenske forskningsrådets etiske komité for videre granskning.

Dokumentaren førte til debatt både i det norske og svenske feministmiljøet. Selv hevdet Lundgren at dokumentaristen hadde kryssklippet og at forskningen fremsto som helt ugjenkjennelig. Hun skrev blant annet i en pressemelding at hun var spurt om ting hun ikke ønsket å bli spurt om:

- Intervjuene skulle handle om min nåværende forskning om menns vold mot kvinner, men kom i stedet til å handle om andre saker, blant annet rituelle overgrep og den forskning jeg bedrev på det feltet for titalls års siden. Da det sto klart for meg hvordan Rubar planla å bruke mitt intervju kontaktet jeg henne, SVTs ledelse og Uppsala universitetets juridiske kanselli.

Lundgren anmeldte programmet til det svenske motsvaret til PFU, Granskingsnämden, men vant ikke frem der.

KRITIKKEN AV LUNDGREN kommer fra mange hold. En kriminolog i dokumentaren påpekte at det aldri er funnet barnelik i dype, svenske skoger som skulle tyde på at grusomhetene har funnet sted. Politiet har aldri funnet noen beviser for at slikt har skjedd. De rykket ut for å lete etter nedgravde barnelik i et område utpekt av en av Lundgrens informanter. De fant ingenting.

Flere akademikere har krevd at staten må slutte å betale den norske professorens lønn. Rektor Bo Sundquist sier til svenske medier at han ikke tror på påstandene. Han krever dessuten at forskningsresultatene må kunne bevises.

Her hjemme har førsteamanuensis og religionshistoriker Asbjørn Dyrendal sett på forskningen til Lundgren for å undersøker det hun har skrevet og sagt om satanisme. Han har liten tro på at de pedofile satanistgruppene er annet enn seiglivede myter.

Første gang Eva Lundgren sto frem med sine erfaringer om satanister var ifølge Dyrdal i 1991. Under overskriften «Eva måtte rømme fra Satan-møte» fortalte Lundgren Dagbladet den 13. juni 1991 at hun og en venninne nesten var blitt ofret av Bergens-satanister. Dette skulle ha foregått i 1987.

- Nå, 14 år etter, antyder hun at dette bare var noe avisene fant på, sier Dyrendal til Dagbladet.no. Han synes det er merkelig at flere aviser fikk det samme inntrykket den gangen, og at det har tatt så lang tid for Lundgren å hevde at hun ble feilsitert. Han stusser også på at hun igjen skal ha oppsøkt dette miljøet etter den første, forferdelige opplevelsen.

I Dagens Nyheter i år sier Lundgren at hun: har varit deltagande observatör i tre satanistiska grupper i Sverige och Norge under en tioårsperiod. De beskrev väldigt grova våldtäkter och ännu grövre saker när de berättade om sina riter. Dyrendal, som skriver om satanisme i Skandinavia, har forsøkt å få mer informasjon om de påståtte satanistgrupperingene hun har vært i. Lundgren har ikke gitt ham flere ledetråder og egne, nokså inngående forsøk på å spore opp det miljøet Lundgren mente fantes i Bergen på 80- og 90-tallet, har ikke lykkes ham. Folk som burde vite om dette, har ikke hørt om miljøet.

Lundgren har sagt at de satanistiske truslene var en av grunnenen til at hun flyttet fra Bergen og til utlandet. Hun har videre fortalt at hun fortsatte kontakten med satanistene etter flyttingen.

«FULL AV FEIL». Dyrendal, som har gått gjennom Lundgrens forskningsrapport «La de små barn komme til meg... Barns erfaring med seksuelle og rituelle overgrep», mener den er full av ideologiske overstyrte feil. I boka, som kom i 1994, skriver Lundgren ingenting om sine tidligere møter med satanistiske grupperinger og feltstudiene sine.

Hun har i det hele tatt ikke publisert noe faglig om dette, men bare snakket om det i media. Nesten-ofringen fra 1987 er ikke med, og all informasjon kommer fra litteratur og fra ofre som forteller Lundgren om sine opplevelser.

Dyrendal synes det er merkelig at Ludgren har blitt brukt som en slags satanismeekspert i media. Du kan lese mer om Dyrendals gjennomgang av Lundgrens forskning i en kronikk i Forskning.no.

HVOR KOMMER DET FRA? Dyrendal tror ikke Lundgren lyver.

- Jeg tror ikke at hun lyver bevisst eller har bedrevet bevisst fusk. Hun er blitt så vant til gjennom kvinnevoldsforsknigen sin å tro på informantene, å ta offerets ord for noe autoritativt. Jeg tviler på at hun har drevet bevisst fusk i forskningssammenheng. Selv sier hun nå at hun tolker dette, og at hun ikke tar alt for god fisk.

Dyrendal mener Lundgren gjør det til en moralsk plikt å tro på ofrene. Hun skrev i forskningsrapporten at tvil må bekjempes fordi det er en psykologisk motstandsreaksjon mot virkeligheten. Hun sammenligner også det å tvile med fornektelsen av Holocaust, ifølge Dyrendals kronikk i en svensk avis.

-  Men jeg vet at den del av det hun har sagt til pressen er usant. Som nå i sommer hvor hun har skrevet flere steder at hun aldri har sagt og ment at det foregår omfattende satanistiske ofringer. En del av det hun har sagt virker veldig overdrevet, sier Dyrendal.

MYTER. Dyrendal mener det er en internasjonal terapiepedemi fra 80- og 90-tallet som er opphavet til fortellingene om rituelle, satanistiske overgrep i stort omfang. Og han vil ikke gi Lundgren skylda for alt som er galt. Hun kom til dekket bord, og var slett ikke en første som snakket om slike overgrep.

- Myten har sitt opphav i et samspill mellom ulike faktorer opp gjennom historien. Det er blant annet kristenkonservative fordommer, alle de ulike barneskadepanikkene på 80-tallet, moralkampanjer mot porno, pasienter, terapeuter og sosialaktivister. De har utviklet dette i samspill med støtte fra media.

I HELGA brakte Dagens Nyheter lekkasjer fra den forestående granskingen.

Her skriver statsviter Jörgen Hermansson at han ser negativt på granskingen. Han mener det ikke er noen grunn til å hevde at Lundgren har begått vitenskapelig uredelighet. Hermansson skriver at Lundgrens forskning er preget av stor iver etter å finne bevis for egne teser, men at dette ikke er et ukjent fenomen i akademikerkretser. -  Jeg er spent på å se hva som kommer ut av granskingen. Men om man vil undersøke om noen har bedrevet fusk må man ha mer spesifikke anklager enn dette, da er det litt ynkelig å la seg presse av media til å sette i gang en gransking om man ikke har konkrete mistanker, sier Dyrendal.

BÅDE IRIS OG MATILDA får vi høre om i Lundgrens forskningsrapport «La de små barn komme til meg.» Lundgren forteller om sine intervjuer med de to jentene. Leseren får høre om minst 15 svenske ritualmord. Og Matilda forteller om flere. Skal man tro henne?

- Tror jeg på det Matilda forteller? Ja - dessverre, skriver Lundgren.

I et av sine svar til Dyrendal skriver Lundgren at det er elementært. Det forskeren får vite om gjennom kvalitative metoder er tolkninger, ikke ren virkelighet.

- Når jeg skriver at jeg tror på barnet betyr ikke det at jeg tror at alt de forteller er skjedd bokstavlig, skriver Lundgren, som legger til at hukommelse er vanskelig i forbindelse med ekstreme erfaringer og at narkotika antakelig har vært i bruk, noe som kan føre til vrangforestillinger.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.

EVA LUNDGREN: Har hun tatt seiglivede myter for god fisk?
KRITISK: Religionshistoriker Asbjørn Dyrendal har ingen tro på at det virkelig finnes satanistiske grupperinger som driver med rituelle ofringer av små barn.
VOLDSFORSKER: Eva Lundgren er en fremstående feminist i Sverige.
1994: Lansering av La de små barn komme til meg i 1994. Denne forskningsrapporten er full av feil, mener Asbjørn Dyrendal.