Gåten Gavalda

Den franske forfatteren Anna Gavalda (36) har solgt to millioner bøker. Det får hun dårlig selvtillit av.

-  MAGNIFIQUE! Men det er altfor mye.

Anna Gavalda snakker om de tre bestselgerne hun har skrevet. De har solgt over to millioner eksemplarer på verdensbasis og er oversatt til 36 språk. NRK-anmelder Anne Cathrine Straume var ikke snauere enn at hun i 2002 beskrev Anna Gavaldas «Eg elska ho» som «Ibsen i romanform».

-  Jeg klarer ikke nyte suksessen. Jeg føler meg forvirret av den, og jeg er helt sikker på at den går over. Jeg er redd for å bruke den opp, skjønner du?

-  Ikke helt?

-  Jeg gir nesten aldri intervjuer i Frankrike lenger, stiller aldri opp på fjernsyn, og jeg har heller ikke noen bilder av meg selv utenpå bøkene mine. For meg er suksess veldig sårbart. Før jeg begynte på boka jeg nå holder på med, fikk jeg ikke skrevet ett ord på tre år. Jeg klarte ikke å sette meg ned foran tastaturet. Men jeg vet jo hva suksess innebærer. Det merker jeg på pengene mine. Jeg bryr meg overhodet ikke om penger, men de gjør at jeg kan være raus. Å være sammen med meg, er som julaften hver dag! He-he, nei da. Her om dagen kjøpte jeg en bil til en venninne som hadde dårlig med penger. Sånt føles bra.

-  Du liker ikke å være berømt?

-  Nei. Jeg har aldri, aldri, aldri søkt på mitt eget navn på Internett, for eksempel. Da hadde jeg blitt forferdelig flau. Jeg tror hele suksessen er en misforståelse. At en dag så vil folk spørre seg «Anna Gavalda, hva duger hun egentlig til?»

-  Det virker som om du har dårlig selvtillit?

-  Jo mer populær jeg blir, jo lavere selvtillit får jeg. Det høres kanskje dumt ut, men ... Jeg er en meget flittig leser, og jo mer jeg leser så skjønner jeg at jeg selv ikke er noen god forfatter.

HER I NORGE GIS BØKENE til Gavalda ut av Samlaget. De har utgitt novellesamlinga hun debuterte med i 1999, «Eg vil at nokon skal vente på meg», hennes første roman «Eg elska ho» - og megasuksessen «Saman er ein mindre aleine» fra 2004. I disse dager foregår filmatiseringen av sistnevnte, med skuespilleren Audrey Tatou i en av hovedrollene.

-  Hvordan føles det at dine historier leses av mennesker i land som Norge, Kina og Japan?

-  Det gjør meg veldig glad, men jeg blir også litt forundret når jeg leser oversettelser. Nå er det riktignok bare de engelske jeg forstår, men jeg kjenner ikke helt igjen min egen ånd og mine egne verk. Bortsett fra dét er det ganske surrealistisk å tenke på at bøkene mine leses av så mange. Det er på en måte en veldig vakker belønning for meg.

Fra før har den tidligere fransklæreren og avisspaltisten også skrevet en barnebok.

-  Den forrige skrev jeg til sønnen min, Louis (11), så denne gangen skal jeg skrive ei bok til Felicity (8). Det skal bli en historie om hunden Zo-Zo. Dattera mi er veldig fascinert av Harry Potter, så Zo-Zo skal være like sterk som han, men uten hans magiske evner.

Forfatteren forteller at det er konstant liv og røre i leiligheten hennes 50 kilometer sør for Paris. Hver dag inviterer hun fem-seks av lekekameratene til ungene på lunsj.

-  Jeg har et veldig nært forhold til barna mine. Når vi er hjemme i leiligheten vår, sitter Louis og spiller «The Sims 2» på dataen, Felicity leker med Playmobil og jeg skriver på romanene mine. Du kan egentlig si at jeg driver med akkurat det samme som barna mine: Vi leker med små karakterer, alle sammen.

-  Får du skrevet med to små barn i huset?

-  Å, jeg jobber som ei bikkje! Jeg er mor om dagen, forfatter om natta. De forrige bøkene mine var lettere å skrive, men noe må ha skjedd etter suksessen. Det har blitt vanskeligere å skrive. Jeg vil ikke skuffe folk. Det er et stort press for meg. I tillegg er det også en vanskelig bok å skrive.

-  Hva handler den om?

-  En mann i femtiåra som har det helt forferdelig i livet sitt. Han er en fransk arkitekt som jobber i Moskva. Bransjen han er i er preget av grov korrupsjon. For en fransk frosk som denne mannen er det vanskelig å takle miljøet. Jeg skal forresten til Moskva selv om noen uker, for å se hvordan det er der. I tillegg bor han sammen med en kvinne som ikke lenger elsker ham. Og mora til barndomsvennen hans er nettopp død. Det er noe som av en eller annen grunn opprører han sterkt.

DEN FORRIGE BOKA hennes var en murstein på over 600 sider. De to foregående bøkene var små og korte.

-  Jeg ble veldig overrasket da jeg fikk den skrevet ut for første gang. Jeg spurte trykkeren om han hadde trykket på utskriftsknappen to ganger, men det hadde han ikke. Men så er jo det en nokså vindfull bok, med dialoger som tar mye plass.

-  Hvis du skulle forklare hva du skriver om, hva hadde du sagt da?

-  Mennesker! Jeg skriver om folk. Om livene deres, ansiktene og ... Jeg er veldig fascinert av å betrakte mennesker. Til og med naboen min, som er en gammel mann som aldri beveger seg utenfor dørstokken, gjør meg nysgjerrig. I hverdagen leser jeg ikke nyheter, og jeg ser heller ikke på tv. Jeg bryr meg ikke om samfunnet, for jeg forstår det ikke. For meg er menneskene som betyr noe og deres kjærlighet og ensomhet, som er sterkt bundet til hverandre.

Gavalda skilte seg for syv år siden.

-  Det var et kortvarig ekteskap. Jeg tror det er umulig å bo sammen med en forfatter. Vi passer ikke inn i virkeligheten, vi drømmer for mye. En maler har jo gjerne modeller, det har ikke vi. Jeg tror forfattere har verdens ensomste yrke. På grunn av skilsmissen er det lett for meg å skrive om ensomhet.

Boka hun skriver på nå handler også om død.

-  Det er nytt for meg å skrive om død. Det henger kanskje sammen med at jeg blir eldre sjøl. Dessuten røyker jeg altfor mye når jeg skriver. Det skammer jeg meg over. Og ungene mine er skikkelig sure på meg for det. Jeg røyker som en skorstein! Men jeg jobber om natta, så det er ingen som ser meg. Ja, jeg vurderer å bli behandlet med kinesisk akupunktur for å slutte med røykinga. Det kunne kanskje bli ei bok?

JANUAR OG FEBRUAR ER hektiske dager for Gavalda. Hun jobber intenst for å få ferdig den nye boka.

-  Akkurat nå i janu ... ja, for det er januar? ... er jeg så opphengt i den nye boka at jeg ikke er helt meg selv. Jeg vandrer rundt nattetid og skriver til klokka to eller tre om morgenen.

-  Da jeg skrev novellesamlinga var jeg bare 28 år og våget ikke å tenke at jeg kunne bli forfatter. Jeg vet ikke heller hvor lenge jeg vil holde på ...

-  Å?

-  Jeg vil skrive et par-tre bøker til, men så skal jeg pensjonere meg. Jeg vil ikke bli noen «har vært». Du vet, en sånn gammel sanger, som bare fortsetter og fortsetter å synge selv om ingen lenger hører på.