I en klasse for seg

Dette er historien om klasse 10D på Hersleb skole. Fortalt av en mor.

{ndash}HVOR MANGE norske elever er det i klassen din? spurte jeg.{ndash}Norske... hva mener du? Mariken gir meg et forundret blikk. Et uforståelig spørsmål. {ndash}De er da norske alle sammen, mamma, sier hun, mildt, overbærende.{ndash}Jammen... hvor mange har en mor og en far som er født i Norge? Jeg prøver meg på en reformulering, om ikke annet enn for å vise at det lå en klar tanke bak.{ndash}Neeei, jeg vet ikke, jeg. Hun tenker seg om. {ndash}Det er meg og Sara. Og så Silje, tror jeg. Tre stykker, kanskje...DETTE ER KLASSE 10D på Hersleb skole, min datters klasse: Mek er fra Thailand med norsk stefar. Pernille har norsk mor og en marokkansk far som bor i Italia og restaurerer gamle møbler. Også Anna og Eirik har norske mødre mens fedrene er fra henholdsvis Filippinene og Østerrike. Daniels far er fra Portugal, Anitas far er dansk. Lena har to norske mødre og den biologiske faren som hun aldri har møtt, er greker. Mariken {ndash} min datter {ndash} og Silje har to norskfødte foreldre som er skilt, mens Sara skiller seg ut ved å leve i en heilnorsk kjernefamilie med mor, far og to eldre brødre. Aferdita har albanske foreldre fra Makedonia. Hennes bestefar kom til Oslo på 1970-tallet. Toan kom til Norge i sin unge mors mage, som kvoteflyktning fra Vietnam. King Yius foreldre er kinesere fra Hongkong. Halides og Imrijes foreldre er albanere, fra Makedonia, de også. Badar, Umer og Uzma er født i Oslo av pakistanske foreldre. Neda har levd sine barneår i Iran og foreldrene er kurdere, Mustafa vokste opp i Irak, Jama og Abdi kom i sin tid fra Somalia og pakistanske Taiyibah var 14 år da hun flyttet til Norge. Til sammen er de 23 elever i en klasse, og de har sine biologiske bånd knyttet til 14 ulike land i Europa, Asia og Afrika. Men 80 prosent av dem er født i Norge, og kjenner ikke noe annet hjemland.KLOKKA ER fem på halv ni en trøtt og rolig vintermorgen. Elevene småprater i klasserommet, og venter. Minuttene går. Ti minutter for seint kommer læreren, 23 ungdommer reiser seg fra stolene sine og hilser.{ndash}Hei, alle sammen, hilser Ole tilbake. {ndash}Unnskyld at jeg er for sein. Men jeg kom opp i en diskusjon med en annen lærer og klarte ikke løsrive meg.{ndash}Diskusjon {ndash} om hva da? Pernille er nysgjerrig og frampå {ndash} som alltid. {ndash}Vi diskuterte sannsynlighetsregning og ble ikke enige. Vær så god, sitt ned og ta fram bøkene.Klasseforstander Ole Johansen snakker lavt, men tydelig. Han er rolig, velkledd, veldig ordentlig {ndash} og effektiv. I fjor tok han hovedfag i matematikkdidaktikk ved siden av full jobb.{ndash}Vi har tre måter å løse likninger på. Hvilke er det? Ole er i gang med undervisningen.{ndash}Grafiske løsninger og regning, svarer Toan.{ndash}Og den tredje? Ingen vet. {ndash}Jo, det er ganske enkelt prøving og feiling. Ole tegner x-akse og y-akse. En likning krittes opp på tavla. Y1 er lik 3x{ndash}10 og Y2 er lik 116. {ndash}Forferdelig enkelt, synes King Yui, klassens gluping, som strør om seg med seksere i flere fag. Han, Toan og Daniel er kløppere i matte, ellers er det flere av elevene som har solide femmere. Matte og naturfag. Oles timer. Yndlingsfagene til de fleste elevene i klasse 10D. Bortsett fra Mek som er forferdelig flink til å tegne og drømmer om å bli kunstner {ndash} eller kokk, kanskje... Likninger med en og to ukjente. Naturvitenskapelige eksperimenter utføres og tegnes og skrives inn på datarommet. Et ekstra pluss for fin design, lover Ole. Eirik tenker på å bli dataingeniør, mens King Yui har lyst til å satse på kjemi. Toan sier han er mest interessert i fysikk {ndash} molekyler og atomer. Realfagene har en høy status i Oles klasse, til og med blant jentene. Mariken mener matte og naturfag er hennes beste fag på skolen. Leksene gjøres uvanlig samvittighetsfullt, synes jeg. Det kan bli for mye av det gode, av prosjektbeskrivelser og regnestykker som stjeler verdifull tid fra fotball og fruktbar latskap. {ndash}Ole gjør sånn at matte og naturfag blir morsomt, forklarer Pernille. Silje er enig, selv om hun har norsk som sitt favorittfag. Ole er likevel ikke helt fornøyd:{ndash}Det er vanskelig å undervise dem som har en svak toer og samtidig ivareta de ivrige og iherdige som elsker matte, mener han. De elevene som har bodd kort tid i Norge, sliter dessuten med norske tekstoppgaver i matematikk. For dem er rene talloppgaver lettere. HERSLEB. Den rosa skolen ligger inneklemt på en trang øy mellom ut- og innfartsveiene til sentrum, noen hundre meter fra trafikkmaskinen som slynger seg rundt Oslo Plaza, Sentralstasjonen og Oslo City. Inne i bygningen er det nedslitt. Opplevelsen av forfall blir forsterket av mangelen på lys. I de gedigne, umalte korridorene med vakre bueganger er det tussmørket som rår. Bak pleksiglass øyner vi nesten usynlige, falmede veggmalerier, signert Per Krogh, Axel Revold og Alf Rolfsen. De fine smijernsgelendrene langs de brede steintrappene er malt i en ekkel pastellfarge. I gymsalen er det tykke lag med møkk som tetter igjen hullene i den store rista til ventilasjonsanlegget. På 1920-tallet var Hersleb Oslos flotteste skole. Skolen tilhører ungdom som bor på Grønland og Tøyen, Grünerløkka og Rodeløkka. Nesten alle elevene har mørk hudfarge, blant de muslimske jentene har det siden i fjor vært moderne å dekke håret med svart skaut. «Gettoskole» vil kjapt bli betegnelsen vi gir Hersleb skole i dag. Nitti prosent av de drøyt 400 elevene har en annen kulturell bakgrunn enn den rent norske.For ni år siden skjedde det et drap på Hersleb. En elev som bodde på andre siden av byen, på Bestum asylmottak, var blitt plassert i mottaksklasse på Hersleb. Den unge gutten hadde nylig kommet til Norge fra et krigs- og voldsherjet Kosovo. Han trakk opp en kniv og stakk ned en medelev. I klasserommet, i skoletimen. Læreren og klassekameratene var sjokkerte øyenvitner.Utover 90-tallet var skolen beryktet og hadde jevnlig besøk av politiet. Gjenger og tøffe konflikter mellom marokkanske og pakistanske gutter, somaliske jenter som kunne slå og klore, og voksne menn {ndash} pushere med fine biler og narkotika {ndash} utenfor porten. Nei, jeg ville egentlig ikke at min datter skulle begynne på denne skolen! Hun kunne ha valgt seg vestover til Ila ved St. Hanshaugen. Der ville hun kunne møte barn fra byens intellektuelle sjikt. De bor der. Eller hun kunne dratt nordover {ndash} til Sinsen, et strøk med mange hvite, norske barn av håndverkere og selvstendig næringsdrivende med egen villa. Rektor Trygve Lindsjørn ved Hersleb sier at jo, slik er det: {ndash}De norske middelklassebarna som bor i vårt område {ndash} for eksempel på Grünerløkka og Rodeløkka {ndash} velger helst Sinsen, Ila eller private skoler som St. Sunniva eller Kristelig Gymnasium. Mange av dem vil ikke sende barna sine til oss. Det innebærer at vi får et ganske stort underskudd på elever med norsk bakgrunn, sier han. Kommunens skolestatistikk viser at andelen etnisk norske barn i strøkets barneskoler varierer mellom 10 og 60 prosent, mens på Hersleb ungdomsskole har andelen «norske» barn gått ned til bare én av ti.FENOMENET ER TYPISK {ndash} ikke norsk {ndash} men internasjonalt. Det skjer i Stockholm, London og Paris, i Amsterdam og København. Vi får «majoritetsskoler» hvor langt de fleste er hvite og etnisk europeiske. Og vi får «minoritetsskoler» med barn som er brune eller svarte i huden. En skolehverdag hvor raseskiller i praksis er blitt en realitet.{ndash}Når hvite tar sine barn ut av etniske skoler, ender det med monokultur og ensretting, selv om vi ikke ønsker det, forklarte Rushanara Ali, forsker i raseforhold ved Institute for Public Policy Research i London til Dagsavisen. De dype etniske skillelinjene i Storbritannia blir beskrevet som «nesten apartheid», fordi britiske og etniske grupper lever tilsynelatende uten å være i berøring med hverandre, i bomiljøet og ikke minst i skolene. I Oslo er det stilig, kult, in {ndash} og helt ok {ndash} blant de urbane og norske intellektuelle å bo i Oslo indre øst {ndash} Grønland, Grünerløkka og Gamlebyen. Unge par etablerer seg. De får barn og barnehage. Men hva skjer når ungen blir seks år og skal begynne på skolen? Mange norske familier flytter {ndash} vestover og nordover i Oslo, eller helt vekk fra det urbane, til landlige omgivelser på Nesodden eller i Bærum. En annen variant er opprettelsen av egen nynorskklasse på Sagene barneskole, i sin tid offensivt markedsført overfor norske middelklassebarn på Rodeløkka. Vi ble lovet nesten gratis abonnement på Det Norske Teatret, bare nye skolebøker og få elever i klassen. Et eksklusivt skoletilbud {ndash} i praksis uten elever med innvandrerbakgrunn. I dag har skolen fem nynorskklasser på ulike trinn med 7{ndash}11 barn i hver klasse.Under ligger angsten {ndash} for at vi ikke vil kunne gi barna våre et «optimalt oppvekst- og skolemiljø» blant innvandrere og «ressurssvake» i Oslo indre øst. Til og med Erik Solheim, den gang SV-leder og bosatt på Grünerløkka, fikk kalde føtter da ungene hans nærmet seg skolealder.Min motvilje mot Hersleb var upåklagelig middelklassenorsk da Mariken valgte sin skole. Men hun enset ikke mine innvendinger. Dessuten var hun fargeblind. Slik ble det Hersleb ungdomsskole, nå på tredje året. OLE UNDERVISER med kritt og tavle {ndash} stanser opp, forklarer. Elevene sitter på rekke og rad. I naturfag tegner han opp det store og lille kretsløp {ndash} og spør om hjertet og lunger, arterier og vener, røde og hvite blodlegemer, bakterier og avfallsstoffer. Hvilken funksjon har milten? Og nyrene? Og leveren? Elevene i 10D rekker opp handa og svarer. Ole går rundt og sjekker at hjemmeoppgaver er gjort. De som sluntrer unna, får anmerkning. Han trekker fram en overhead og går gjennom det som står i boka. Elevene noterer {ndash} setning for setning {ndash} i arbeidsboka si. Forferdelig gammeldags undervisning {ndash} skoletimer til forveksling lik dem mange av oss kjenner {ndash} fra det forrige århundre. Minner fra 1960-tallets dønn kjedelige norske skole tvinger seg på. Hvor er den tidsriktige, moderne pedagogikken? Er da ingenting endret? Jeg leter etter noe som kanskje kan forklare hvorfor elevene har sånn sans for Oles pensumtunge undervisning.Abdi rekker opp handa og forteller om en død gris han så som barn {ndash} i hjemlandet Somalia.{ndash}Den bare este opp og ble dobbelt så stor. Det skjedde så fort.Abdi sperrer opp øynene og blåser kinnene til store boller. Og ler.{ndash}Ja, hvorfor? Hva skjedde med kroppen til grisen? Ole blir ivrig.{ndash}Bakteriene. De yngla bare. Det var ikke noe blod som kunne ta med seg avfallet i kroppen, og ingen hvite blodlegemer som kunne ta bakteriene.Ole nikker. Sara og Lene liker læreren sin.{ndash}Ole er rettferdig, og han liker å høre hva vi mener. Men noen ganger går han litt for langt. Med sin egen religion, altså.Ole Johansen er Siste Dagers Hellige, mormoner. Hjemme har han kone og åtte barn. Fire av barna hadde hans kone med seg inn i ekteskapet, to barn har de fått sammen og to er fosterbarn. Daniel, den eldste fostergutten, så de første gang på NRKs «Antenne Ti». Han lå i en kjeller på et barnehjem i Romania {ndash} var ni år, seks kilo og 80 cm lang. Oles kone reiste rett ned og hentet gutten, som nå går på helsepedagogisk Rudolf Steinerskole.Ole Johansen {ndash} min datters klasseforstander {ndash} tror faktisk at Jesus Kristus dro over havet og besøkte Amerika i år 34, etter sin oppstandelse. Det står beskrevet i Mormons bok. Han fikk boka av to misjonærer som ringte på døra hans i 1990. {ndash}En kveld jeg lå i senga, foldet jeg hendene og spurte Gud om det jeg hadde lest var sant. Kroppen min ble løftet opp, og hele mitt indre ble fylt av en fantastisk kraft. Sa sank jeg sammen, sliten. Det var svaret på min bønn.Ole er mot stimuli som kaffe, røyk og vin, han er mot abort og praktisering av homofil kjærlighet. Han underviser min datter i kristendom, religion og livssyn (KRL) og i samfunnsfag {ndash} i tillegg til det mer nøytrale matematikkfaget. Men tåler muslimske foreldre at en kristen mormoner underviser barna deres i islam, så må vel jeg tåle at han underviser mitt barn i livssyn. Og tåler Lenas to lesbiske mødre en religionslærer som mener homofilt samliv på en eller annen måte ikke helt stemmer med hvordan Gud tenkte familie, kvinne og mann {ndash} så må vel jeg tåle...{ndash}Ole mener at det er mer naturlig å være heterofil. Det er ikke noe ålreit å høre for dem som har det i seg og som bare blir forelsket i samme kjønn. Derfor har vi måttet si ifra ganske tydelig, sette ham litt på plass, sier Sara.{ndash}Nei, det er ikke særlig gøy å høre sånt fra læreren din, når vi vet at ungdom til og med har begått selvmord fordi de er homofile. Men han tåler at vi har en annen mening og blir ikke sur, sier Lena. DAGENS HJEMMEOPPGAVE i KRL handler om vennskap og forelskelse. Hva er forelskelse? er et av spørsmålene. Umer ber om å få lese opp sitt svar:{ndash}Forelskelse er mellom to personer. Du blir glad i en som er av det motsatte kjønn eller det samme kjønn. Det kjennes som sommerfugler i magen når hun eller han er i nærheten. Du bare tenker på den personen hele tida. Når det blir slutt, blir du bare så dypt fortvilet. Umer leser sin sårbare tekst, og Ole kvitterer med «Flott, dette må du nok ha opplevd selv». Umer blir bare litt flau og vifter det bort med de svarte Nike-vantene som han alltid har på seg. {ndash}Akkurat som Michael Jackson, bare at hans hansker er hvite. De blir så fort møkkete, så jeg valgte svarte. Synes det er ganske stilig til den brune huden min, forklarer han. Umer er faktisk selv ganske stilig {ndash} og gløgg. En ledertype, mener Ole. {ndash}Charlie\'s Angels {ndash} Umers Engler {ndash} fleiper 15-åringen og kaster et blikk på Pernille, Anna og Sara. Han vet nøyaktig hvor grensa går. Nei, Umer er ikke innbilsk, han er ganske morsom, mener jentene. Han sitter i Oslos ungdomsråd og spiller høyre midtbane eller spiss på Grei, så godt at han er tatt ut til sonelaget i fotball. Han lurer på om han skal velge fotballinje på Hellerud eller allmennlinje på Foss. Umer vil gjerne bli god fotballspiller, og studere medisin som sine to eldre søsken. Foreldrene er fra Pakistan, farens jobb er å legge telefonkabler. Før hadde familien en dagligvarebutikk på Grønland i tillegg, men det ble for mye med to jobber, så den er solgt.Muslimer, kristne, en og annen buddhist. Religionen er på ulike måter nærværende i det gule klasserommet på Hersleb. Verdier og valg {ndash} og abort {ndash} er tema når Ole kommer inn med et menneskefoster, nedlagt i væske på glass. Pernille og Mariken, Halide, Sara, Neda, Anna og Lena reagerer og sier irritert at nå har Ole gått for langt. De liker det ikke.{ndash}Det er vi som er jenter og kanskje en dag blir nødt til å velge abort. Det er usaklig å komme med et foster på glass som er så gammelt {ndash} nesten fem måneder. Fosteret skulle ligget i en grav, ikke bli vist fram i et klasserom, markerer Lena bestemt.Realismen. Det er tema i Siws norsktime. Ei ungjente av almueslekt går i elva {ndash} tar sitt eget liv {ndash} etter at hun er blitt ufrivillig gravid med en av samfunnets støtter. Novellen heter «Karen» og er av Alexander Kielland.{ndash}Norsken jobber jeg ganske mye med fordi jeg egentlig har et annet morsmål, forklarer Aferdita. Hun er født i Oslo, har tre søstre og en bror. Faren hennes jobber på Ringnes Bryggerier på Gjelleråsen. Sammen med søsteren, Merale, går hun med avisa hver ettermiddag. Er de raske, gjør de ruta unna på en halvtime og tjener 2500 kroner i måneden. Hun liker å ha sine egne penger. Det var bestefaren hennes som kom til Norge fra Makedonia for evigheter siden {ndash} tidlig på 1970-tallet {ndash} 15 år før Aferdita ble født. Familien er av albansk opprinnelse.{ndash}Jeg føler meg som muslim, selv om jeg ikke går med skaut. Noen ganger får jeg lyst til å ta det på, bare for å vise hva jeg tror på. Foreldrene mine sier det er mitt eget valg. Jeg har vært på ferie i Makedonia, og jeg synes egentlig det virker som vi blir mer opptatt av å være muslimer når vi bor i et land som Norge, sier hun. Også Eirik har måttet jobbe litt ekstra med det norske språket. {ndash}Hallo! Lær deg å snakke, altså, var Grünerløkka-jentenes lattermilde melding da blonde, fregnete Eirik {ndash} av alle {ndash} vartet opp med en umiskjennelig utenlandsk aksent og et noe spesielt ordforråd.{ndash}Før prata jeg bare wollah-språk. Jeg kunne ikke noe annet, hadde gått på Tøyen barneskole, og var den eneste i klassen med norsk bakgrunn. Slik var det i barnehagen også, og jeg tenkte ikke noe særlig over det. Først da jeg kom til Hersleb, forsto jeg hvor lite norsk jeg hadde lært. Men nå har jeg klart å jobbe meg opp til en firer. Siw {ndash} norsklæreren {ndash} har tatt det ganske fint og satsa litt på meg, forteller Eirik.ELEVENE PÅ HERSLEB kan wollah-språket. «Wollah» betyr egentlig å love, «tæsje» er stjele, «bautch» er politi og «schpaa kæbbe» er deilig dame. For eksempel. Men i timene snakker de helt vanlig norsk, også når de har prosjekt på onsdagene og jobber sammen i grupper. «Potet» og «pålegg» er dritstygge mobbeord på Hersleb. Ordene kan få elever til å gå i klinsj, være kilde til slåsskamper i skolegården. {ndash}Ordene er egentlig rasisme, forklarer Mariken. Det handler om hudfarge, og her er det de lysebrune som er i flertall og rår grunnen. Potet er skjellsord for hvit, mens pålegg egentlig er forkortelse for sjokoladepålegg. Svart, som Jama.{ndash}Vi snakker ikke wollah-språk så mye som mange tror, sier Jama, som er bestekamerat med Eirik. De har vokst opp sammen. Jamas drøm er å bli ambulansesjåfør, det har han tenkt på i flere år. Han forteller stolt at han er født i Mekka. Hver onsdag spiller han basket i Hangaren, mens på søndager er det terrengsykling i skogen. Ellers må han passe småsøsken etter skoletid fordi moren studerer. Faren til Jama jobber i Uteseksjonen. {ndash}Han plukker opp og hjelper ungdom som har trøbbel, forklarer Jama.Pernille er klassens erklærte feminist, veldig bevisst og medlem i AUF. Med sine 180 kraftfulle centimeter rager hun over de andre jentene i klassen. Med bare blikk og kroppsspråk skremmer hun vettet av frekke gutter i 8.klasse. Hun kan ta en fight. Hun har mye hun må ha sagt {ndash} også i timen. For sikkerhets skyld har Ole plassert henne bakerst på vindusrekka, lengst mulig unna Mustafa som sitter på første pult på dørrekka. Ole vet {ndash} av erfaring {ndash} at Pernille og Mustafa kan fly i fletta på hverandre. På fritida spiller hun trommer og står på snowboard, og hun har en egen evne til å bli kjent med folk. Pernille kjenner folk over hele byen og kan dra med seg de andre jentene i klassen på fest {ndash} også på Oslo vest. Vestkanten er egentlig en ukjent verden. Og litt spennende.Sara, Aferdita, Lena, Halide og Mariken sitter tett sammen, midt i klasserommet. De har orden på lekser og bøker og har lært seg teknikken med å gjøre alt på en gang: De følger med og rekker opp handa, hjelper hverandre med et mattestykke, samtidig som de småprater og kjapt turnerer guttas fleiping og flørting. Jentene er ekstremt rappkjefta. I storefri går de på Konya Kebab Salongen. På kafeen deler jentene bord med byens tyrkiske drosjesjåfører og spiser børek {ndash} ei varm hvetekake som smaker av kardemomme og er fylt med ost og spinat eller egg, paprika og persille. Norske matpakker er ikke å finne på skolen. Egentlig er det ei kantine hvor det var påsmurt skiver å få kjøpt, pluss vafler på fredagene. Men den er stengt for oppussing.NEDA ER GANSKE NY på skolen, hun har gått i klassen i bare ett år, før det bodde hun nesten tre år i Levanger. Hun flyktet sammen med moren og faren fra Kermanshah i Iran da hun var elleve. I hjemlandet hadde faren hennes en motorsykkelbutikk, mens moren var lærer i videregående skole.{ndash}Vi var kurdere i Iran, og det var ikke så enkelt. Soldater drepte to av brødrene til moren min. Vi rømte i bil, først til Irak, og så tror jeg vi brukte nesten en måned gjennom Europa. På båten fra Danmark til Norge måtte faren min gjemme seg i bilen, mens jeg og mamma liksom var kona og barnet til ham som kjørte. 5. januar kom vi til Norge. Mamma og pappa ble intervjuet og fortalte alt. Vi fikk heldigvis velge hvor vi ville bo og kunne flytte til Oslo. Jeg syntes det var kult, for her var det lettere å få venner, sier Neda.Ikke-troende, muslimer, kristne og buddhister. Det er nesten bare jødene som mangler i 10D. Men også de fikk en plass i klassen i høst, da Ole tok med seg elevene sine på en tidagerstur til Auschwitz og Birkenau, til Krakow, Berlin og Praha. Reisen kostet egentlig 3500 kroner per elev pluss lommepenger {ndash} en nesten uoverkommelig sum for innvandrerfamilier med 4{ndash}5 barn og norske barn av enslige mødre. Men Ole visste råd, skrev brev til ulike legater og fikk en god slump penger fra Human Partner i London, litt fra LO og litt fra skolens egen kasse. I tillegg skaffet elevene selv penger ved å selge 400 bokser fylt med tørre kaker. Slik fikk Ole foreldrenes bidrag ned til en tusenlapp og ga friplass til de som likevel ikke hadde råd. Og så dro han. Aleine med klassen. De delte buss med en 10.klasse fra Vevelstad skole utenfor Ski, som hadde med seg ti voksne og 25 ungdommer. Selv mente Ole det var unødvendig å ha med flere voksne for å passe på sine.{ndash}Du vet, ungene mine er vant til å bevege seg i storbyen. De er ikke fortapt, de blir ikke engstelige. De har lært seg å ta vare på hverandre. Det blir helt annerledes å reise med dem enn med ungdom som er vokst opp på landet, sier Ole.{ndash}HVA SYNES DU om klassen min? spør Mariken en sein kveldstime. Jeg har vært på Hersleb skole ei hel uke, opplevd Eirks sjarm og Jamas glimt i øyet, Aferditas milde styrke og Saras kjappe replikk. Jeg har sett Oles merkelige autoritet, hans evne til å få elevene til å elske matte, hans Børre Knudsen-variant i abortundervisningen. Jeg har sett så mye.{ndash}Det virker som dere har det så fint sammen, sier jeg. Jeg finner ikke ord.{ndash}Ja, ikke sant? De er ganske kule {ndash} alle sammen. Jeg gruer meg så veldig til videregående. Jeg har ikke lyst. Det er så skummelt. [email protected]