Julestjerna

Tulipaner, mose og to kongler. Bruker du mer krefter på å lage jul, synes Finn Schjøll (60) du er tjukk i hue.

En gang, for uendelig lenge siden, dinglet en ung mann på fasaden til fasjonable Hotel Continental i Oslo. Det var snart jul. Innenfor vinduene dampet det av lutefisk og stive skjortesnipper og akevitt og alt som godt er.

Han på utsida hadde stivfrosne fingre, der han monterte opp hotellets juledekorasjon. Kanskje han presset nesa mot ruta. Kanskje det, for klisjeens skyld, snødde også. Men det som er helt, helt sikkert er at han tenkte: En gang skal jeg også sitte der inne.

- Du fikk tidlig store drømmer, Finn Schjøll?

- Jeg har bare hatt drømmer og fantasier. Det har ikke vært noe annet med meg.

- Hva mener du med det?

- De andre har liksom hatt sex som drivkraft. Jeg har hatt drømmer og håp. Misunnelse og seksualliv har ikke vært mine sterkeste sider. Jeg sier ikke at de ikke fungerer, men fantasien har vært sterkere. Og drømmene.

- Har livet blitt slik du drømte om?

- Ikke en eneste ting er blitt som forventet. Men blir livet slik, da? Den gangen jeg var atten år, var livet hopp og sprett og tjo og hei. Bekymringene kom først seinere.

Trikset: Finn Schjøll smiler lurt. Det er fordi han, i motsetning til nesten alle andre, faktisk vet hvordan han holder liv i julestjerna lenger enn to uker. Foto: SIGURD FANDANGO Vis mer

- Når kom de?

- De har kommet og gått. Man kan bekymre seg for hva som helst. Men det kan ikke foreldrene dine lære deg noe om. Smerte og forsakelse, det må du dessverre kjenne på kroppen selv.

- Kjente du deg uforberedt?

- Du kan dessverre ikke forberede deg på livet før det er der.

Før Finn Schjøll ble hele Norges Finn Schjøll. Lenge før han lærte seg å komme inn i et rom som en virvelvind av konfetti, så var han et hjemmekjært, astmatisk barn med skinne på beinet. På grunn av den gikk han stadig på trynet og knakk et eller annet. Men spør du Schjøll beskriver han alltid sin barndom som magisk. Selv oppholdet på astmasanatoriet som tiåring, er som et H.C. Andersen-eventyr nå. Hvis det aldri er for seint å få en lykkelig barndom, er det kanskje aldri for seint å få en lykkelig jul heller.

- Så det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det?

- Klart man kan bestemme seg for å ha det bra. Og hva er lykke da? Lykke er litt som å drikke seg full. Det går over, og det vet du.

- Er det derfor julen blir vanskelig for mange? Fordi vi har for høye forventninger?

- Julen! Julen er det enkleste av alt. Det handler om omtanke. Nærhet. Være sammen. Men om vi ikke er trent til det, og det eneste vi har felles er steika og gavene, da er vi ille ute i utgangspunktet. Det viktigste er at du tar ansvar selv. Ikke gjør det så vanskelig.

- Har du kaskader av julepynt hjemme hos deg?

- Jeg har bare litt friske blomster.

- Åh. Jeg trodde du …

- Hvite tulipaner, et juletre. Jeg begynner ikke på julen før på lillejulaften klokka tre. Da pynter jeg treet med det jeg har, og henger opp julekortene i en krans nederst på treet. Jeg får så mange kort, skjønner du. Da er det egentlig jul nok for meg.

Det finnes folk som må slepes gjennom spørsmålene i et intervju. Noen trenger å varmes opp. Men det er faktisk bare en som er så selvdreven at journalisten faktisk ikke hadde trengt å være til stede.

- Er desember helt forferdelig for deg?

- Nei, den er vidunderlig. Men du kan ikke kjøpe deg fri. Hvis du tror på den kjøpte lykken, da er du ille ute hele året, men du merker det spesielt i desember. Folk flyr inn og ut av butikker og kjøper gaver til folk som har tre av alt fra før av. Hvor dumme kan de være? På innpust tar han en veldig kort pause.

- Hadde det vært morsommere å gi noe til de som ingenting har? Jeg hører de som klager på julen, og sier at det er så mye du må. Du må ingenting! Det finnes ikke et barnebarn i Norge som merker forskjell om mormor skipper julepresangene. Trenger barn noe i det hele tatt nå lenger? Jeg tror ikke finanskrisen kommer til å skade oss i det hele tatt.

- Men det å hoppe av, er …

- Du behøver ikke å hoppe av! Selv om ikke du har tusenvis av svære blomster i stua di, og …

- Men slutter du å kjøpe presanger til barnebarna, da …

- Hvor gammel er du?

- Jeg er 31.

- Da går du hjem, ruller ut en fin løper, danderer med noen blomster, finner noen kongler og litt mose i skogen - så er julen din egentlig ferdig. Tror du den dyreste elektronikken vekker den største gleden? Kanskje vi alle må redusere antall gavene før vi klarer å virkelig sette pris på dem. Kanskje er det for mye å forlange av barna. Men hos en gjennomsnittsfamilie, er jo treet kvalt av pakker. De får så mye at det ikke er til å tro. Og på toppen sitter stjerna. Og over det igjen sitter Jesus og tenker: Ja, dette var en fin bursdag.

- En ting er ungene … - Ungene er lykkelig de! Hvis de får være sammen med foreldrene, så blir det bra. Lykke er et helt feil ord å bruke. Ikke forvent for mye lykke. Har du det greit, så har du det egentlig bra.

Kanskje det var et eventyr. Oppveksten i Horten på det store gartneriet. Det svære skapet til farmoren, fylt med blomsterløk. Det skapet var så fint at det stadig minnet farmoren om at hun hadde klart seg bra her i livet. Og på toppen sto Jesus-figuren. Tante Lillan fortalte om Jesus. Hun holdt ut hendene og sa: La de små barna komme til meg. Lille Finn tenkte at han gjerne ville komme til Lillan, og at hun og Jesus nok var den samme.

- Jeg arvet den Jesus-figuren. Den har knekt ei hånd nå, men jeg tar den stadig fram når jeg skal pynte. Tenk, den har jeg sett så lenge jeg har kunnet se. Jeg synes Jesus er så undervurdert. I våre dager driver folk og tar akupunktur og aromaterapi og djevleutdrivelser og tarmskylling. De kunne kanskje ha nøyd seg med Jesus. Han vet vi virker på de fleste. Du kan velge å tro og.

- Har du valgt å tro?

- Jeg er som alle andre, og har laget min egen tro. Men jeg strever litt med det evige livet.

- Du vil vel helst bli blomsterjord?

- Ja. På en måte har jeg lyst til å bare si tusen takk for meg.

Det er lenge siden han sluttet å selge julestjerner over disk. Han har folk som gjør det for seg. Schjøll er mer showmann enn blomstermann. Klart han kan surre sammen en bukett, men det kan godt være publikum der. Grupper over hele landet betaler godt for å få Schjøll til å holde foredrag med blomster og hverdagsfilosofi. Eldre damer sukker hengivent. Etterpå kjøper de alt han har med seg av bøker og vaser.

- Jeg ville jo gjerne framstilt meg selv som en mann som sto opp klokka seks og dro på Økern for å handle blomster, men det gjør jeg ikke altså.

- Når står du opp da?

- Jeg har alt her i almanakken min. Ser du? Jeg kaster bort alle dagene som har vært. Kommer aldri til å se på dem igjen. Desember, desember … Han lar en finger gli gjennom adventstida. Den er fullbooket.

- En ting jeg har lært av Hanne Krogh: Finn, sa hun. Av og til må du gå på jobb, du og. Det er helt sant. Og jeg er jo så heldig at jeg har et arbeid jeg elsker. En gang møtte jeg Kari Svendsen på en jobb. Jeg spurte: Herregud, hvordan holder du ut sånne jobber. Vet du hva hun svarte? Kan du ikke bare tenke på tall, sa hun. Jeg får jo betalt. Jeg har bestemt meg for enten å si nei, eller gi full gass. Hvis jeg ikke kan elske det jeg gjør, jeg må lage det til en kjærlighet.

Hans siste prosjekt er ei bok der leserne blir oppfordret til å komme med sine hverdagshistorier. Eller hverdagsroser, som Schjøll kaller dem.

- Hvordan kom du på å samle disse historiene?

- Det kommer ikke jeg på i det hele tatt. Du vet hvordan sånne ting er.

- Forlaget ringte deg?

- Ja, hva skal du ellers med dem? Og nå begynner historiene å strømme inn.

- Stopper folk deg på gata?

- Jeg vil helst at de skriver dem ned. Ellers kommer jeg bare til å blande dem sammen. Alle mennesker du møter har jo nesten ei bok inni seg.

- Er det ikke litt rart at så mange fremmede føler de kjenner deg?

- Nei, svarer han ettertenksomt.

- Kanskje de faktisk gjør det.