Likandes ved Lapsetorget

Om Oslo ikke har noe Little Italy, har byen iallfall Amundsen & Nobile. Det hjelper litt.

– De kaller seg et trattoria, altså en trivelig, italiensk nabolagsrestaurant med god mat til hyggelige priser. Og med iskremfrysedisken i vinduet ser det i hvertfall ganske autentisk ut når man ankommer, sa Robinson og åpnet døra til Amundsen & Nobile i Frognerveien. Med rushtrafikkstøyen behagelig utestengt, ble de straks tatt vel imot og plassert ved et bord som i sin enkle rødrutethet bekreftet førsteinntrykket av å plutselig befinne seg atskillige breddegrader sør for det rett utenforliggende Lapsetorget.

– Jeg trives allerede, sa Robinson og så seg omkring i det avlange lokalet. – Ikke påtrengende rustikt, men heller ikke så minimalistisk at du føler deg som en feilplassert rekvisitt når du skal spise. Folk i alle aldrer og antrekk, pizza, pasta, kjøtt og fisk – sånt skaper atmosfære. Men menyen stemmer ikke med den jeg studerte på hjemmesiden, der var det flere forretter og pastaretter å velge blant.

Engelsk og italiensk er de mest anvendelige språkene når det skal kommuniseres med de behagelige og påpasselige servitørene hos Amundsen & Nobile. Robinson og Fredag var i kjøttetermodus denne ettermiddagen, lot det noe trauste utvalget av pasta og pizza være i fred og satset på henholdsvis filet Robespierre og kalvefilet med sitronsaus. I visshet om at poteter og grønnsaker ofte må bestilles som tillegg i Italia, var Fredag i ferd med å be om en grønn salat da servitøren gjorde oppmerksom på at begge rettene kom med stekte potetskiver og en liten salat. Hun kunne også bekrefte at forretten med parmaskinke og mozzarella godt kunne deles av to forrettsmåspisere, og anbefalte på forespørsel en Piemonte-vin, Dolcetto di Dogliani San Luigi (380 kroner), som høvelig ledsager. Verken Robinson eller Fredag kjente den fra sine egne polekspedisjoner, men rubinrød, velbalansert og myk skulle den vise seg å være et godt kjøp med kraft og smak nok til å hamle opp med kjøttet.

Den enkle forretten – tynne skiver av mild parmaskinke, mozzarellaskiver drysset med middelhavskrydder og ruccola – satte Robinson i feriestemning, og Alpene var passert og Middelhavet i sikte da hovedrettene kom inn for landing.

– Nydelig, var Fredags kommentar etter å ha gaffelstikkprøvd kalvefileten. – Mør, smakfull og med en kjempegod, kremet saus. Salaten er enkel og kom uten dressing, men det hjelper med olivenolje og en dæsj sitronsaft. Potetene er noe av det beste jeg har kjent i sjangeren, så dette er etter min smak.

– Det gleder meg å høre. Filetene mine var også møre, men de kunne tålt litt mer smak under alle parmesanflakene sine. Salaten er bare enda en porsjon med ruccola, og jeg er nok ikke fullt så sjarmert av potene som du er, repliserte Robinson. – Retten er god, bevares, og porsjonen raus, men foreløpig synes jeg stemningen her er hakket bedre enn maten.

Dessertene styrket meningsforskjellen. Fredag fant sin tiramisu passe saftig, Robinson sin sjokoladesufflé litt for bastant formkakeaktig.

– Men jeg kommer gjerne tilbake, forsikret Robinson, og Fredag hadde allerede planen klar: – For eksempel når det kommer en attraktiv film på Gimle? Den behøver ikke engang å være italiensk for min skyld, så lenge jeg får komme hit etterpå.

robinson& [email protected]

GOD ITALIENER: Trivselen er stor og maten god hus Amundsen & Nobile.