Satanpanikk hos norske psykologer

Norges fremste kompetansesenter mot vold og overgrep viderebringer konspirasjonsteorier.

DREPER SATANISTER SMÅBARN I NORGE? Ifølge en rapport fra den sentrale kompetanseinstans på vold og misbruk i landet, har «flere undersøkelser» vist «at grove overgrep forekommer i seremonier i satanistiske miljøer».

Rapporten ble utarbeidet i 2002 på bestilling og godkjent av viktige norske kunnskapssentra: først Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn, dernest formidlet av ingen ringere enn Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS). De formidler den fortsatt på nettsidene sine.

De angivelige satanistiske overgrepene skal i følge kildene deres finne sted i stort omfang, på internasjonalt nivå og være forbundet med «satanistiske symbolske handlinger som å drikke blod, ofre dyr og mennesker, torturere, begrave levende osv.»

DETTE ER, FOR Å SI DET FORSIKTIG, galt. Det finnes ingen undersøkelser som dokumenterer noe slikt som forfatterne, en barnelege, en klinisk sosionom, en spesialpsykolog og en barnevernskonsulent, påstår.


FBI har gjort undersøkelser
, men ikke funnet et eneste tilfelle der slikt var dokumentert.

En stor undersøkelse i regi av National Center on Child Abuse and Neglect fant heller ikke et eneste dokumentert tilfelle i en masse som ellers inneholdt det meste av groteske overgrep. Tilsvarende fant en britisk granskning heller ikke noe hold i slike anklager. Og heller ikke fra andre land finnes det «flere undersøkelser», som rapporten påstår, som har vist at konspirasjonsteorien stemmer.

Konsensus i forskningen er tvert imot at dette er en moderne variant av klassiske hekseforestillinger med samme sannhetsgehalt som de anklagene heksebrennerne benyttet.

OPPHAVET TIL satanismepanikken finner vi tidlig på 1980-tallet. Konspirasjonsteorien som ble skapt gikk sin seiersgang over den vestlige halvkule i de 15 neste årene.

PANIKKEN BREDTE SEG: På 80-tallet oppsto forestillingen om at det finnes store, mektige satanistsekter som forgriper seg på barn, befrukter føderske, spiser menneskekjøtt også videre. Forsatt i dag lever troen på at overgriperne tilber Satan, drikker blod og det som verre er. Illustrasjonsfoto: SCANPIX Vis mer

I følge denne teorien fantes det en hemmelig, strengt organisert satanistsekt, ledet av mennesker høyt på strå som forgrep seg på og myrdet kvinner og barn i stor skala.

Teorien ble diskreditert i møte med forskning og rettsvesen, men ikke før den hadde kostet hundrevis av millioner kroner og bidratt til å ødelegge livet for tusener. Den forsvant fra offentligheten, men det betyr ikke at de som hadde trodd sluttet å tro.

Blant dem finner vi altså norske ressurssentra.

DEN UKRITISKE GJENTAKELSEN av amerikanske konspirasjonsteorier - i dels britisk og norsk-svensk tapning - viser at de som står bak den norske rapporten mangler  forståelse og oversikt over feltet. Det siste ses i det totale fraværet av dømmekraft i utvalget kilder.

Rapporten refererer til fire arbeider der samtlige tilhører kategorien konspirasjonstroende, de er fra perioden der teoriene var på sin høyde, og av svært lav kvalitet. Her konkurrerer fri diktning med det komplett irrelevante og det grotesk misforståtte om oppmerksomheten.

En kilde presterer for eksempel å bruke en heksejaktmanual fra 1600-tallet som dokumentasjon på «historisk satanisme.» Som er «akkurat lik» de påstandene han selv farer med - hvilket heller ikke er riktig.

Presentasjonene av 80- og 90-tallets panikksaker (a la Bjugn-saken) er krydret med små og store feil som alltid trekker i retning av egne teorier, og også i det øvrige inneholder disse kildene så mye galt at det er vanskelig å kommentere mer enn en brøkdel.

SERIØS FORSKNING har imidlertid tildels gjort dette for lengst. Kritikken av kildene som ble brukt i rapporten har vært kjent for alle interesserte siden nittitallet.

Dette ville vært enkelt for forfatterne å finne. Da måtte de imidlertid vist et minstemål av interesse for å innhente kunnskap. Siden debatten rundt dette temaet har generert snart tusen forskningsarbeid og utallige nyhetsoppslag verden rundt, kan man bare konkludere at en slik vilje ikke har vært tilstede.

MYTEN OM EN SKJULT SAMMENSVERGELSE av satanistiske kannibaler som forgriper seg på og dreper andre i organiserte sekter er en moderne variant av hekseforestillinger.

Som alle slike fryktfortellinger er den tilpasset sin tid og kultur for å fungere. I vår tid har den sitt opphav primært i et samrøre mellom kristen fundamentalisme og terapeutiske entreprenører.

De siste har i alt overveiende grad vært tilknyttet en moteretning innen traumebehandling som etter omdøpingen kalles for dissosiasjonsterapi.

Tidligere var de opptatt av «multiple personligheter». Da moten var på sitt høydepunkt ble en stor overvekt av pasientene sagt å være skadet av rituelle satanistiske overgrep de hadde «fortrengt»/«dissosiert» til separate personligheter.

En viktig årsak til navneskiftet var diskrediteringen som fulgte i kjølvannet av terapeutenes bidrag til denne teorien.

EN BETYDELIG ANDEL av fortellingene om satanistiske overgrep så ut til å ha blitt produsert som et resultat av denne terapien.

Terapeuter og pasienter ledet hverandre inn i et løp der symptomer måtte forklares med stadig nye og verre traumer. Siden pasientene gjerne ble dårligere heller enn bedre av behandlingen, «personlighetene» ble flere og «minnene» verre og verre, fikk man betraktelig tid til å utvikle bisarre elementer.

Flere av de pasientene som ble så ruinert at de ble kastet ut av behandling, ble imidlertid bra nok av terapiens opphør til at de saksøkte terapeuter og sykehus, med millionerstatninger som resultat. Entreprenørvirksomheten som tidligere hadde gitt store inntekter og anseelse ble plutselig en tung belastning.

ERSTATNINGENE OG BRÅSTOPPEN i offentlig troverdighet hjalp bare i begrenset grad på de liv som i mellomtiden var ødelagt.

Disse livene inkluderte familiemedlemmer, som gjerne ble anklaget for å delta i de angivelige kannibalistiske orgiene. Fordi politikere og rettsvesen en lang periode tok slike anklager på største alvor ble familien ikke bare belastet med anklagene og med splittelse, men med store utgifter til advokater, tap av arbeidsplass, inntekter og lokal anseelse. Lokalsamfunn var blitt kastet ut i panikk når sakene medførte masseanklager som kostet store summer å følge opp, og i etterkant fulgte opprivende og langvarige splittelser.

Pasienter, terapeuter, pårørende og lokalsamfunn var ikke alene om å føle negative konsekvenser.

Med etterforskning og med klargjøringen av negative resultater fikk også til tider tilliten til anklager om seksuelle overgrep en knekk. I kampen for å inkludere selv det ubeviste i ting vi «må tro på» risikerte aktivistene bak satanismeteoriene å ramme reelle offer.

Dette gjaldt for mange aktivister, ikke minst blant sosialarbeidere og terapeuter. Og det illustrerer også noe annet undersøkelser i forlengelse av satanismepanikken har vist: At terapeuter stiller svært lave krav til de teorier og fortellinger de tror på, og at de er særdeles påvirkelige av de følelser som oppstår i behandlingssammenheng. På en skala fra 0 til 2 trodde terapeuter omtrent like mye (mer enn 1.8) på de fortellinger som fremkom i terapien helt uavhengig av hvilke bevis som fantes for dem.

MANGE HAR TRODD disse teoriene var et tilbakelagt stadium, etter at panikken la seg på den vestlige halvkule rundt midten av 1990-tallet.

Det som derimot later til å ha skjedd er hva man burde forvente: De som tror på dem har bare gått stillere i dørene og gjemt bort det mest tvilsomme i lukkede rom.

Dette rapporteres fra kolleger i England og USA, og det kan se ut til at det samme har skjedd i Norge.

Men mens den terapeutiske sekten som en gang fremmet disse konspirasjonsteoriene - dissosiasjonsteoretikerne - er blitt enda mer marginale de fleste andre steder, har de faktisk rukket å bli mainstream i Norge.

JEG ER DERMED tilbøyelig til å lytte seriøst til anekdotiske rapporter om at terapeuter flere steder i landet leter etter «personlighetsfragmenter» hos pasienter og produserer fortellinger om satanistiske eller andre sammensvergelser underveis.

Hvis fortellingene holder stikk kan det også se ut til at den samme bagatelliseringen av skadevirkningene som foregikk på 1980-tallet fortsatt hersker. Et av de rapporterte problemene ved slik behandling var økt frekvens av seriøse selvmordsforsøk. Kilder forteller at i et norsk tilfelle ble et av de forsøk som lyktes bagatellisert som «mislykket selvskading» av behandler.

Det er derfor på alle måter alvorlig at en norsk rapport fremmer slike påstander helt uten reservasjoner.

Det er ille at de skriver om forhold helt uten å kjenne forskningen på feltet.

Det er dobbelt ille - hvis de i det hele tatt har lest kildene de refererer - at de ukritisk bruker kilder som er så dårlige at enhver med dømmekraft ville stilt seg kritisk. Det er potensial for svært alvorlige skadevirkninger om disse kildene skulle påvirke noen i behandling. Det er mildest talt ikke hyggelig at NKVTS ikke har sett noen grunn til å sørge for at dette vrøvlet fjernes.

At NKVTS går god for rapporten skulle vært et kvalitetsstempel, ettersom kunnskapssenteret skal formidle pålitelig kunnskap til hele nasjonen om sine tema. Hvis dette er representativt for kvalitetskontrollen er det et åpent spørsmål om vi er tjent med å ha et slikt senter.

KOM FRAM I TERAPI: Mange som har stått fram som offer for satanistiske overgrep har kommet frem til tapte minner om slike overgrep i terapi.
FANT INGEN SATANISME-OFFER: I den store barneskadepanikken på 90-tallet mente eksperter at flere tusen barn var offer for rituelle, satanistiske overgrep. De fant ingen bevis på satanisk misbruk, men en ikke ubetydelig andel hadde vært utsatt for vold, seksuelle overgrep og neglisjering.
ENDA MER SATAN-JUKS: I boka «Satan\'s Underground» av Laurel Rose Willson ble verden introdusert for fødersker. Alt var juks.
-VRØVL: Forsker Asbjørn Dyrendal skriver at forestillingene om at store sekter har gjort seg skyldige i satanistiske overgrep av det mest makabre slaget, ikke stemmer.
FAMILIER UTHENGT: I bygder og byer over hele Skandinavia spredte satanismefrykten seg. Foreldre og slekt ble i de drøyeste tilfellene beskyldt for kannibalisme, rituell bloddrikking og gruppevoldtekter.
FIKK FART I PANIKKEN: Boka «Michelle Remembers» viste seg å være oppspinn, men fikk stor innflytelse på 80- og 90-tallet. I boka forteller Michelle om foreldrenes satantilbedelse, barneovergrep, og blodige ritualer med dyr og spedbarn.
KVINNER OG BARN OFFER: Under satanismefrykten er det blitt påstått at kvinner har opptrådt som fødersker for sektene, altså voldtatt og besvangret for å skape nye avkom til satandyrkelsen. Det viste seg å være oppspinn.