Testene som drepte

De mistet håret, fikk diare, gulsott og store brannsår i huden, leverkreft. De er ofre for amerikanske hydrogenbomber.

DE HÅPET PÅ TUNFISK. Natt til 1. mars 1954 var mannskapet på den japanske fiskebåten Lucky Dragon på jobb utenfor Bikini-atollene i Stillehavet. De jaktet på tunfisk. Den natta så fisker Matashichi Oishi plutselig at himmelen ble lysende hvit, så rød og orange. Tråleren begynte å riste. Matashichi og de 22 andre i mannskapet sprang på dekk. Der regnet det små flak på dem, det lignet snø. Noen smakte på flakene. De trodde det var en underjordisk vulkan. Det var en amerikansk hydrogenbombe, den til da kraftigste menneskeskapte eksplosjonen på jorda gjennom alle tider. Båten var 165 kilometer unna Bikini-atollet der USA testsprengte hydrogenbomba denne natta. Båten var godt utenfor sonen USA hadde tegnet opp. Denne eksplosjonen var 1000 ganger sterkere enn atombomba som satte sluttstrek for andre verdenskrig i Hiroshima. HUDEN FALT AV. Fiskerne visste det ikke, men de var utsatt for kraftig stråling. De ble fort kvalme og begynte å kaste opp. Det tok dem to uker å komme hjem. Da hadde flere i mannskapet mistet hår, fått store brannsår i huden og misfarging i ansiktet. De led av diare og gulsott, og de hadde et svært lavt nivå av hvite blodceller i kroppen. Båtens telegraf Aikichi Kuboyama var den første som døde, Han ble bare 40 år. De andre i mannskapet fikk lever- og blodproblemer, kreft. Minst seks av dem er døde av leverkreft. I dag er 11 av mannskapet gått bort. FOR VERDENSFREDEN. Mellom 1946 og 1958 foretok USA 67 atomprøvesprengninger ved Bikini-atollet. Testene ble kalt «Operasjon Crossroads». Bikinkiatollet er en del av Marshall-øyene, omtrent midtveis mellom Hawaii og Japan. Øygruppen består av 29 atoller og fem øyer i området langt fra andre folk som kalles Mikronesia. DE INNFØDTE MÅTTE FLYTTE. Amerikanerne startet arbeidet på Bikini i 1946. For «det gode for menneskeheten og for å få slutt på all krig» ble de 167 innbyggerne bedt om å forlate Bikini-atollet, som var valgt av amerikanerne fordi det var så langt fra alt annet. De måtte gå med på det. I 1947 var folket fraktet over til en annen øy i nærheten, Rongerik. Der ble de ikke lenge. Problemene tårnet seg opp med matmangel og sykdom. De ville tilbake til Bikini, men det fikk de ikke lov til. Et år etterpå ble de flyttet videre til Ujelan og i 1949 måtte de over til Kili, ei øy folket trodde var besatt av onde ånder, og som dessuten hadde dårlig med vannforsyning. KODENAVN BRAVO. Amerikanerne bestemte seg for å gjennomføre prøvesprengningen som planlagt, selv om værmeldingen den dagen viste at vinden blåste i retning av de bebodde atollene på Marshalløyene. Bomba eksploderte med en slik kraft at måleinstrumentene sluttet å fungere. Eksplosjonen var mye kraftigere enn vitenskapsfolket hadde forutsett. Bomba tilsvarte 15 millioner tonn med TNT. Et av atollene ved Bikini ble fullstendig pulverisert, og forsvant i den store soppen som skulle løse seg opp og regne radioaktivt ned i sjøen igjen. Dette var den andre testen av hydrogenbomba i området. I 1952 testet USA en 10,4 megatonn bombe vest for Bikini. Den ødela en øy og laget et 50 meter dypt krater. Også denne bomba var flere hundre ganger kraftigere enn Hiroshima-bomba. Krateret Bravo laget var 75 meter dypt og 1800 meter i diameter. UFORUTSETT STÅRLING. Bravo detonerte i overflaten av revene i den nordvestlige delen av Bikini. Området ble flomlagt av et enormt lys som utvidet seg. En stor ball med blendende lys, millioner av grader varm gikk opp i lufta i 500 kilometer i timen. I løpet av noen få minutter var den store skyen mer enn 30 kilometer opp i lufta hvor den satte i gang kraftige vinder. Skyen var full av radioaktivitet. Og nå sveipet vindene over atollene og la dem øde. Et amerikansk skip som var stasjonert 65 kilometer sørøst for Bikini overvåket sprengingen. Skipet rapporterte om en stadig økning i radioaktiviteten. Så ble nivåene så høye at alle mann ble beordret under dekk og alle åpninger forseglet. Flere millioner tonn sand, koraller, planter og sjøliv fra revene på Bikini og fra øyene Bokonijien, Aerokojlol og Nam og de omkringliggende laguene ble sendt opp i lufta, Det var halvannen time etter dette det begynte å snø på japanerne ombord i fiskebåten. Det gikk et par timer til. Så falt asken ned på de 64 som bodde på Rongelap-atollet og de 18 på Ailinginae-atollet. Fat Man og Little Boy var ingenting mot dette. Prøvesprengningen var en suksess for amerikanske vitenskapsfolk, dette hadde de ikke drømt om en gang. De som jobbet med Bravo trodde eksplosjonen ville være bare på omkring tre megatonn. DE FIKK INGEN BESKJED. Folkene på Rongelap skjønte ingenting. De så to soler den dagen, og så fascinert på det radioaktive støvet som la seg som et tykt lag på øya deres. Snart var drikkevannet brakkvanns-gult. Barna lekte i støvet. Men allerede på kvelden kom tegnene. De begynte å kaste opp, de fikk diare, hårdotter falt av og på øya oppsto det panikk. Innbyggerne fikk ingen forklaring, og de hadde ikke mottatt advarsler på forhånd. Først etter tre dager kom et skip fra dem amerikanske marinen. Innbyggerne ble de tatt til en naboøy for å få hjelp. Og på Bikini-atollet steg strålingen dramatisk. Sent denne måneden ble sonene man ikke måtte bevege seg i utvidet til å gjelde alle atollene Rongerik, Utirik, Ujelang og Likiep. Øyboerne herfra var ikke evakuert før prøvesprengingen. På Rongerik, vest for Bikini, jobbet 28 amerikanere på værstasjonen. De ble urolige da det tekniske ustyret deres sviktet. De gjemte seg inne i en tett lukket bygning, og ble evakuert innen 34 timer. Det tok en dag til før de innfødte på Marshall-øyene ble evakuert, selv om de hadde vært nærmere eksplosjonsstedet. I desember 2003 var 105 av de 167 bikinierne som ble flyttet i 1946 døde. En japansk undersøkelse konkluderte med at omkring 850 japanske fiskebåter ble utsatt for stråling. Helsemyndighetene besluttet at 457 tonn fisk måtte dumpes. AMERIKANERNE MÅTTE BETALE. 160 fiskere har fått kompensasjon fra USA. Men Lucky Dragon er den eneste båten som er bekreftet at var i området da det eksploderte. Man antar at de fleste andre fikk skader da de kom til området etter eksplosjonen. Japanske myndigheter kjente til programmet, men fiskerne hadde ikke fått god nok informasjon og hydrogenbomba ble mye kraftigere enn antatt. Myndighetene søkte om en kompensasjon på seks millioner og fikk 2 millioner dollar i 1955. I 1983 fikk Marshalløyene 183,7 millioner dollar. Opprenskingen på Bikini kom snart i gang, og på 60-tallet lovet president Lyndon B. Johnson at de 540 fra Bikini som bodde på Kilui skulle få komme hjem. Til tross for mange problemer og høyere stråleverdier enn antatt begynte de første å komme tilbake i 1974. I 1977 fikk beboerne beskjed om å spise bare en kokosnøtt om dagen og amerikanerne begynte å skipe mat til dem. De ble boende i uvitenhet om de livsfarlige strålene, men i 1978 ble de igjen evakuert. I dag ser Bikini-atollet ut som et hvilket som helst annet stillehavsparadis. Men fortsatt folket fra Bikini spredt utover Marhalløyene. De venter fortsatt på opprydning slik at Bikini skal bli helt trygt å bebo. I 1996 åpnet Bikini-atollet opp for turisme. Du kan dra hit på organiserte dykketurer, som er et ledd i å skaffe nok penger til igjen å kunne flytte til atollet. I 1996 ble det rapportert om at det var trygt å bevege seg på øya. Du bør imidlertid ikke spise for mye. Den største faren finnes i den lokale maten. Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og har ikke vært publisert i papirutgaven. Eventuelle henvendelser kan rettes til: [email protected]

1. MARS 1954: Det er 50 år siden hydrogenbomba med kodenavnet Bravo ble sprengt over Bikini-atollet i Stillehavet. Slik så den gigantiske atomskyen ut. Den ble større enn forskerne hadde antatt.
GUNSTIG PLASSERING: Bikini-atollet ble valgt fordi de lå så langt utenfor alfarvei. Det bodde bare 167 mennesker på atollet da amerikanerne startet sine planer for prøvesprenging. Det ble flyttet rundt mange ganger til nærliggende øyer.
Kart: Bikiniatollets nettsider
ENORM STØVSKY: Det radioaktive materialet regnet ned igjen på Marhalløyene. Deler av Bikini-atollet ble pulverisert, og fortsatt venter de innfødte på å flytte tilbake.
Foto: Marhalløyenes nettsider
STORE SKADER: Operasjon Crossroads, som rekken med prøvesprenging på Marshalløyene ble kalt, skulle teste kjernefysiske våpens virkning på amerikanske krigsskip. Dette er USS Independence som fikk store skader etter en prøvesprenging i juli 1946 på Bikini.
Foto: Marshall Islands Atoll Information.
FIKK LEVERKREFT: Den japanske fiskeren Matashichi Oishi sto på dekk på Lucky Dragon da hydrogenbomba eksploderte. I dag er han 70 år, og driver et vaskeri i Tokyo etter å ha kommet seg fra leverkreften. I 1960 ble han far til et barn med så store misdannelser at det døde. Han har nylig gitt bok om hendelsen, men det er kun i de siste åra han har snakket åpent om hva som hendte ham. - I årevis ville jeg skjule fortida me. Jeg så kollegene mine dø som sosiale tapere. Jeg følte at det ikke var riktig, så jeg kom ut av skapet. Jeg kunne ikke la fortida vår bli glemt som om ingenting hadde skjedd, sier Oishi til Mercury News.
TILBAKE ENDELIG: I 1997 kom disse fire Bikini-kvinnene tilbake til øya for første gang siden de ble flyttet i 1946. Her graver de i den radioaktive jorda for å fortelle verden at de vil vende hjem. Bikini-folket varslet i 1997 at de var klare for å starte ryddinga på øya om USA tok ansvar for helsa deres.
Foto: AFP PHOTO
KRATER ETTER BOMBA: Til høyre i bildet ser du det digre krateret som atombomba sprengte ut på Enewetak-atollet som også er en del av Marshalløyene. Bildet er fra 1978. Prøvesprenging her ble gjort i 1956 og pulveriserte deler av atollet.
Foto: AP
ED TELLER: Hydrogenbombas far Edward Teller gikk bort i september i fjor. Han skrev i sin selvbiografi at han ikke angret noen ting, men han beklaget at folk har dødd. Den kalde krigere mente atombomba var den eneste utveien.
Foto: AP
LUCKY DRAGON: Den japanske fiskebåten som ble hardest rammet av stråling er i dag utstilt på Tokyo Museum.
Foto: SHIZUO KAMBAYASHI/AP