Ep.1:

Tilståelsen

home-button

Hjem

  1. Ep.1:
    Tilståelsen
  2. Ep.2:
    Drapene som rystet Norge
    Les nå med Pluss →
  3. Ep.3:
    Oppskriften på et justismord
    Publiseres 23. april
    Les nå med Pluss →
  4. Ep.4:
    – Det er ingen som aner hva han er i stand til
    Les nå med Pluss→
  5. Ep.5:
    Bevisene som forsvant
    Les nå →

Tor Hepsø lå på rom 25 på sengepost H5 på sykehuset i Namsos, og visste at han var i ferd med å dø. Det var søndag 18. desember 2005. 67 år gamle Hepsø var nesten skallet, bare rundt ørene var det små stubber av grått hår. Han var fortsatt stor og sterk, men det en gang runde og kraftige ansiktet hadde fått markerte trekk, og fingrene var gule etter et langt liv med mye tobakk. I sine yngre dager var han morsom og sjarmerende, med glimt i øyet, ifølge dem som kjente ham.

De siste åra hadde imidlertid Hepsø vært en ensom og plaget mann. På nattbordet ved siden av sykesenga lå tre bibler i en stabel, en norsk, en engelsk og en tysk. Fra den norske bibelen øverst stakk det ut gule og røde lapper. Inne i bibelen var fem tekstutdrag markert med gult og rosa. Et av dem var fra kapittel 16 i Salomos ordspråk:

«Voldsmannen lokker sin neste og fører ham inn på en farlig vei. Når en mann kniper øynene sammen, tenker han på svikefull gjerning, og når han presser leppene i hop, setter han ulykken i verk»
Biblene: Hepsø hadde disse tre biblene liggende på nattbordet. En engelsk, en tysk og en norsk.  Vis mer

Hepsø kom fra Hepsøya, ei lita øy i havgapet omtrent så langt nord du kommer i Sør-Trøndelag. På seinhøsten, noen måneder tidligere, hadde han vært hjemme en siste tur for å se til huset han vokste opp i. Han hadde selv malt huset rødt og forsøkt å pusse det opp, da han bodde der aleine i årene etter at moren døde. Det siste året hadde han veksla mellom om å bo på øya, og i trygdeleiligheten på Sandviksberget på fastlandet, der det var enklere å få tak i medisiner og øl.

«Æ kjæm aildri tebake», kauka han til søskenbarnet Arnulf på kaia da han dro.

Noen måneder tidligere hadde Hepsø vært hjemme på øya og brent opp dokumenter, i et bål nede i fjæra. Da naboen kom for å gjøre klar hytta til påske litt seinere, fant han bålrestene der det fløyt over av halvt utbrente papirbunker. Naboen helte på White-spirit, tente på og de siste restene av Tor Hepsøs papirer gikk opp i røyk.

På sykehuset i Namsos var det gjort klart til jul. 18. desember var siste søndag i advent, og utenfor rom 25, dobbeltrommet der Hepsø lå med utsikt over byen og Namsenfjorden, sto et juletre ferdig pynta.

Hepsø hadde blitt lagt inn fire dager tidligere på grunn av nyresvikt og dårlig allmenntilstand. Sykepleierne merket at han var blitt mer urolig den siste dagen, og han ringte ofte i snora for å tilkalle dem.

Han var klar for å dø, men først var det noe han måtte fortelle.

Rundt lunsj kom hjelpepleier Ingunn Larsen og en sykepleier inn for å snu ham. Panna hans var helt klam og han lå og vred seg.

– Du Ingunn, jeg har vært en råtass mot kvinnfolk jeg, sa han.

Til vanlig snakka han noe utydelig, men nå var han klar i uttalen.

– Det var ikke bra, svarte Larsen og fortsatte stellet.

Hepsø sa ikke noe mer mens de rigget om på putene slik at han skulle ligge bedre, men Larsen så på ham at det var mer han ville fortelle. Etter noen minutter spurte hun hva han mente med at han hadde vært «en råtass mot kvinnfolk».

– Jeg har drept noen, sa Hepsø.

Ingunn Larsen og sykepleieren så på hverandre. Et kjapt blikk, men nok til å fastslå at begge hadde hørt det samme.

Så sa Hepsø et navn: «Sigrid Finstad».

Så sa han et navn til.

– Torunn.

Han gjentok navnene flere ganger. Det var de han mente han hadde drept.

Ingunn Larsen og sykepleieren fullførte stellet og gikk ut av rommet. De var skjelvne begge to og måtte summe seg før de fortalte gruppeleder Jim Juliussen hva Hepsø hadde sagt.

Sykehusrommet hvor Tor Hepsø døde
Sykehusrommet hvor Tor Hepsø døde

Juliussen hadde møtt pasienten tidligere, da han var i praksis ved psykiatrisk avdeling på sykehuset året før. Hepsø hadde lagt seg inn frivillig, og var innlagt to-tre uker på grunn av angst og depresjoner. Juliussen husker at det var vanskelig å få kontakt med ham. For det meste lå Hepsø i senga, fullt påkledd, han ville ikke spise, og svarte stort sett med enstavelsesord. Juliussen forventet derfor ikke den store samtalen da han gikk inn til den døende.

Hepsø fortalte uoppfordret at han hadde vært «et råskinn» og «troillat» mot kvinner. Juliussen sleit med å få noe mer ut av ham, så han begynte å stille Hepsø ja- og nei-spørsmål.

Etter flere spørsmål som ikke ledet noen vei, var det bare ett som gjensto.

– Har du drept noen? spurte Juliussen.
– Ja, svarte Hepsø.
– Har du blitt dømt for det? fortsatte Juliussen.
– Nei, sa Hepsø

Etter ti minutter var Hepsø så sliten at han holdt på å sovne. Før Juliussen forlot rom 25 spurte han Hepsø om han ville snakke med sykehuspresten og politiet, på grunn av alvoret i det han hadde sagt. «Ja», svarte mannen i sykesenga.

Jim Juliussen har bronse fra norgesmesterskapet i styrkeløft, og lar seg ikke skremme så lett, men han synes fortsatt det er ubehagelig å snakke om Hepsøs tilståelse.

– Det var ekkelt, sier han.

Fikk tilståelsen: Hjelpepleier Ingunn Larsen og avdelingsleder Jim Juliussen ved sykehuset i Namsos. Vis mer

«Sigrid» og «Torunn» hadde Hepsø sagt. Juliussen gikk tilbake på personalrommet og googlet «Sigrid-saken».

– Det ble litt oppstyr da vi fikk nøstet opp hvilke drap det gjaldt, forteller Juliussen.

Han hadde hørt om Sigrid Heggheim som ble drept i Trondheim for mange år siden. På nettet leste han at en mann var dømt for Sigrid-drapet, og at den mannen ikke var Tor Hepsø.

Juliussen leste også at mannen som var dømt for Sigrid-drapet, hadde sonet for nok et drap.

Offeret het Torunn Finstad.

Hepsø hadde blandet sammen etternavnene.

Inge Torset var aleine på kirkekontoret i Namsos sentrum da telefonen ringte. Det var mandag 19. desember, og de ti kuldegradene reiv i nesa mens folk hastet av sted til jobb eller for å gjøre unna de siste juleforberedelsene. Telefonen var fra sykehuset. En mann lå for døden og ville snakke med en prest, men sykehuspresten var utilgjengelig. Var det noen på kirkekontoret som hadde tid?

Torset kledde på seg og kjørte til sykehuset som bare lå noen minutter unna. Han hadde sittet ved mange dødsleier, og ofte opplevd at den døende har hatt behov for å gjøre opp for seg. I slike situasjoner var det ofte lite krefter igjen. Det var sjelden rom for store, dyptpløyende samtaler, den døende ønsket bare å si det aller nødvendigste, før livet tok slutt.

Presten: Inge Torset ble den tredje personen som fikk høre Hepsøs tilståelse.   Vis mer

På sykehuset forhørte Torset seg med de ansatte før han gikk inn til Hepsø, slik han pleide. Personalet fortalte at mannen var klar over at han var i ferd med å dø, og at han hadde tilstått to navngitte drap i Trondheim på 70-tallet.

Torset gikk inn på rom 25, satt seg på sengekanten til Hepsø, presenterte seg og forklarte hvorfor han hadde kommet.

Den døende fortalte at han hadde tatt livet av ei jente i Trondheim på 70-tallet, og mente hun het Sigrid Finstad. I tillegg, sa Hepsø, trodde han at han hadde «tatt livet av ei til».

Han forklarte at det første drapet skjedde på seinsommeren, men nøyaktig årstall klarte han ikke å huske, bortsett fra at det var på 70-tallet. Det andre drapet skulle ha skjedd på omtrent samme tid, ett år seinere, og han mente at hun het Torunn Heggheim.

«Hvorfor forteller han meg dette?», tenkte Inge Torset.

– En annen mann har sonet straffen, fortsatte Hepsø.

Han ville at presten skulle bringe historien til rett myndighet, fordi det var en som urettmessig hadde sonet for begge drapene. Med Hepsøs tilståelse kunne den dømte bli reinvasket.

– Jeg har aldri fortalt noen om dette før, sa Hepsø.

Inge Torset kjørte tilbake og parkerte ved prestekontoret. Hodet hans var fullt av tanker. Som prest har han absolutt taushetsplikt, og snakker aldri om hva han opplever i dødens venteværelse. Men dette var noe annet. Det handlet ikke bare om den døendes liv, men også om en som hadde båret konsekvensene av en annen manns ugjerning, to drap begått for 28 og 29 år siden.

Torset slo nummeret til sykehuset for å sjekke opp fødselsnummeret til Tor Hepsø, som han hadde glemt å notere, og fikk vite at personalet allerede hadde ringt politiet.

Ved politistasjonen i Namsos hadde det vært en travel førjulsdag. Politibetjent Tom Rune Brøndbo og Stig Rune Sagen overtok flere oppdrag da de begynte på ettermiddagsskiftet, blant annet et avhør i forbindelse med at en mor meldte sønnen sin savnet. Derfor ble det tidlig kveld før politibetjentene fikk tid til å dra innom sykehuset.

Den eneste beskjeden de hadde fått, var at en døende mann ville snakke med politiet. Mannen i sykesenga på rom 25 fikk smertestillende da politibetjentene gikk inn døra, og virket veldig syk. De håndhilste på Tor Hepsø.

Politibetjenten: - Han ble fort sliten, så det ble en kort samtale, sier Tom Rune Brøndbo. Vis mer

På 70-tallet, fortalte Hepsø, bodde han i Mellomveien 22 i Trondheim og jobbet i Nordsjøen. I friperiodene fra plattformen var han jevnlig ute på byen og drakk. En kveld han var på vei hjem fra pub, møtte han ei jente som het Sigrid ved Lerkendal stadion. Hun hadde langt, lyst hår og var 20 år. Han hadde vært veldig berusa, og sa han ikke husket hva som hadde skjedd.

– Hun ble funnet ei uke seinere, ille tilredt, fortalte Tor Hepsø.

Den andre episoden mente han hadde skjedd om høsten ett eller to år seinere. Også da hadde han vært full, men han husket at han hadde vært på ei jernbanebru og møtt ei jente på samme alder som Sigrid. Hun hadde også hatt langt, lyst hår. Han fortalte at han hadde gått til angrep på henne, og at hun ble funnet drept etter ei ukes tid. Hun het Torunn, sa Hepsø.

Tom Rune Brøndbo og Stig Rune Sagen var bare gutter på 70-tallet, og kjente ikke umiddelbart igjen navnene «Torunn» og «Sigrid». Det var først da Hepsø sa navnet til han som hadde sonet for drapene, at det ringte ei bjelle hos politibetjentene:

«Fritz Moen»

– Han ble fort sliten, så det var en kort samtale. Vi dro tilbake på kontoret og varslet etterforskningsleder umiddelbart. Vi skjønte at politiet i Trondheim som hadde etterforsket drapssakene måtte få beskjed raskt, forteller Tom Rune Brøndbo.

Drapene på de unge studentene hadde ikke bare rystet Trondheim, men preget hele nasjonen. Begge jentene hadde vært på Studentersamfundet en lørdagskveld, og ble voldtatt og drept på vei hjem. Sigrid Heggheim fra Jølster ble funnet på et jorde på Nidarvoll i september 1976. Liket av Torunn Finstad fra Kongsberg ble funnet ved jernbanebrua Stavne bru i oktober 1977.

Funnstedet: Torunn Finstad ble funnet delvis ute i Nidelven.  Vis mer

Døve og funksjonshemmede Fritz Moen var en kjenning av politiet. Han hadde flere dommer for blotting og antastelse av kvinner fra tidligere, og politiet mistenkte at han hadde blottet seg i området der jentene ble funnet drept. Kort tid etter drapet på Torunn ble han pågrepet.

Det ble starten på det som omtales som norgeshistoriens største justismord.

Faksimile VG 26. oktober 1977 Vis mer

Ni måneder før Tor Hepsø kom med sin tilståelse ble Fritz Moen funne død i lenestolen sin, foran tv-en hjemme i leiligheten i Oslo. Han hadde blitt frikjent for drapet på Sigrid Heggheim et halvt år i forveien, etter å ha begjært begge sakene gjenopptatt i 2000. Samme måned han ble frikjent for Sigrid-drapet, begjærte Moen Torunn-saken gjenopptatt på nytt. Men for at det skulle skje måtte det komme nye bevis eller en ny omstendighet i saken, som ifølge straffeprosessloven «synes egnet til å føre frifinnelse». For eksempel en tilståelse fra en annen person.

Politioverbetjent Hans Vikhals hadde jobbet med gjenopptakelsen av Fritz Moen-saken, og hadde god kjennskap til drapene på 70-tallet. Han var satt grundig inn i det gigantiske materialet, nærmere 17 000 dokumentsider systematisert i over 40 ringpermer. Da politiet i Trondheim fikk melding om Hepsøs tilståelse tirsdag 20. desember, ble Vikhals og taktisk etterforsker Jens Einar Kvenild bedt om å kjøre til Namsos så fort det lot seg gjøre.

De satte seg i bilen i Trondheim og begynte på de 20 milene nordover for å snakke med den døende mannen, som kanskje kunne gi dem svaret på hva som hadde skjedd med Sigrid Heggheim og Torunn Finstad.

Hvem var denne personen som politiet i Trondheim aldri hadde hørt om? Kunne han ha holdt tett om de to drapene i nærmere 30 år? Ved å stille ham spørsmål bare drapsmannen kunne svare på, skulle de finne ut om Hepsø snakket sant.

Vikhals og Kvenild passerte grensa til Nord-Trøndelag. Imens hadde Tor Hepsø gått inn i en døs på rom 25 på sykehuset i Namsos. De tre biblene lå på nattbordet. Tolvte vers, kapittel seks i Salomos ordspråk var markert med gul fargestift i bibelen som lå øverst:

«En niding og en ugjerningsmann er den som går omkring med falskhet på tungen»





Les mer:

Utvikling og design av Guro Lindahl Flåten