Unge, sørgende menn

De mistet det kjæreste de hadde. De står alene igjen - med barna og sorgen.

FRANK MISTET SIN LINDIS I APRIL 2004:

«Jeg vil aldri gifte meg igjen.»

- «FRANK, JEG ELSKER DEG
over alt på jord,» sa hun. Hun hadde jo sagt det før, men hun la sånt trykk på det. Som om hun visste. Den kvelden fikk jeg telefon om å komme. Legen kalte meg inn: «Lindis har ikke lang tid igjen,» sa hun. «Hva er det du sier?» sa jeg.

DENNE MORGENEN i april i fjor skulle Frank Angelvik bli enkemann, 30 år gammel.

«Hva skjer, pappa?» spurte barna Markus (7) og Sebastian (4).

«Mamma skal dø snart. Det er liten tid igjen.»

«Nå går jeg i barnehagen, jeg, mamma. Men du må sove godt,» sa treåringen. Han vinket.

Frank og den eldste sønnen satt igjen rundt senga hennes. Markus ristet i moren. Han fikk ikke kontakt med henne. Noen minutter seinere døde hun.

«Jeg elsker deg, mamma. Jeg skal ta godt vare på pappa,» sa sjuåringen.

Han strøk henne over hodet, og kysset henne.

«Vi snakkes, mamma,» sa han.

Til og med legene og sykepleierne gråt.

«Vi klarer dette, pappa!» sa Markus.

- DET VAR JEG som skulle sagt det. Men det var han, på sju år, som sa det.

Frank sitter i leiligheten på Nardo i Trondheim.

- Jeg brukte et halvt år på å rydde ut fra klesskapet hennes. Men det er noe jeg ikke har klart å ta bort.

Han åpner skapet på badet.

- Parfymene. Jeg går og lukter der. Det er duften av Lindis. Jeg klarer ikke ta den ut. Noe må jeg ha igjen.

- Hun hadde gjemt en engel her, bak shampoflaskene. Jeg fant også et brev på soverommet. Utrolig vakkert. Hun hadde skrevet det på bursdagen sin, tror jeg. 10. april. Jeg fant det 12 dager seinere. Den dagen hun døde.

HAN FRIDDE til Lindis da de var i Syden noen år før.

- Jeg tok henne ned til stranda, alt var planlagt, kelneren skulle komme med jordbær og champagne. Det var stjerneklart.

- «Se mot himmelen,» sa jeg. I mellomtida gikk jeg ned på kne. «Vil du gifte deg med meg?» spurte jeg. Hun sto der i fem sekunder. «Svar da,» lo jeg. «JA, Frank. Jeg har gått og ventet på deg lenge.» Så kysset vi. Og så kom de med pledd og vin og ost. «Er det mulig å være så lykkelig?» spurte Lindis. «Nei. Her skal vi sitte når vi blir gamle,» sa jeg.

De planla kirkebryllup i 2004. Det skulle bli et nydelig sommerbryllup. Lindis kjøpte kjole, hun ville lage invitasjoner til 123 gjester.

HUN HADDE FØLT seg slapp siden februar 2003. I august overtalte arbeidsgiveren henne til å gå til legen. Hun fikk time på dagen.

- Jeg satt på flybussen da hun ringte. «De har funnet en kul,» sa hun. Det er første gang i mitt liv jeg har bedt til Gud.

Frank ble ikke hørt den dagen.

Etter nye undersøkelser kom et nytt sjokk.

- Jeg hørte skrittene til legen, det er sånn du ser på film. Idet han kom inn i rommet og lukket døra bak oss, skjønte vi hvilket svar han ville gi: «Lindis, du har en kreft som er vanskelig å helbrede. Sjansen for å overleve er liten. Men der er alltid et lite håp.»

Svulsten lå mellom ryggen og magen.

«Det er 80 prosents sjanse for å dø under operasjonen. 20 prosent for å overleve,» sa legen.

- Det var første gang jeg så Lindis vise følelser rundt kreften. Hun gikk ned på kne.

De måtte få snakket med ungene. Lindis kunne ha få uker igjen å leve.

- Jeg tok Markus og Sebastian inn på rommet. Lindis klarte det ikke. «Mamma kommer kanskje ikke tilbake,» sa jeg. Sebastian på tre satt der og lekte, han ville ikke forstå. Jeg begynte å gråte. «Det går bra, det går bra,» sa Markus. Han ble den voksne. Da vi kom ut igjen, lå Lindis på stua. Jeg så at hun skreik inni seg.

De fant ut at de ville gifte seg straks. De innså at de ikke ville rekke noe sommerbryllup.

- Vi giftet oss 8. september hos byfogden. Det var en spesiell dag. Jeg og Lindis og forloverne våre.

OPERASJONEN KOM. Rikshospitalet i oktober.

- Jeg var så redd. De holdt på fra åtte om morgenen til sju om kvelden. De var 14 personer rundt henne, de beste kirurgene i Norge. De ringte meg hver time. Så kom en anestesilege inn der jeg satt: «Vi har fått ut svulsten. Men legene vil snakke med deg,» sa han. Da skjønte jeg at noe var galt.

Det var alvorlig. Kreften hadde tatt seg ut i blodbanen, rundt i hele kroppen.

- Legen så meg inn i øynene, sa at Lindis mest trolig hadde seks til åtte måneder igjen å leve.

Frank fikk komme inn om morgenen.

- «Frank, Frank har de fått ut svulsten?» spurte hun. «Ja, Lindis, det har gått kjempebra,» sa jeg. Aldri har jeg hatt så dårlig samvittighet. Jeg hadde fått beskjed om å vente med å fortelle alt.

SIDEN FIKK HUN dødsdommen. I et halvt år satt Lindis i Trondheim og ventet på å dø. En dag sa hun:

«Frank, jeg ønsker at du skal treffe en dame når jeg er borte. Når tida er inne.»

- «Nei!» sa jeg bare. «Jeg vil ikke høre.» Jeg skreik.

- «Hør: Du skal leve,» sa hun. «Finne noen å dele livet med. Men husk, ungene har bare en mamma. Og det er meg. Jeg vil så gjerne at du og guttene skal få et rikt liv.» At hun klarte å si de tingene ... Hvor hentet hun styrken fra?

Lindis døde 10.50 22. april i fjor. Hun ble 28 år.

- «Hva gjør du nå, Frank? Lindis har dødd i dag,» husker jeg at jeg tenkte. Jeg og guttene gikk og plukket hvitveis på marka. Jeg hadde lyst å legge meg ned. Men jeg vil leve for dem, for Lindis.

FRANK ER VAREHUSSJEF for XXL Sport og villmark i Trondheim. Etter å ha vært sykmeldt i et halvt år, er han tilbake.

- Jeg klarer å koble ut i arbeidstida. Klokka fire kommer tankene. Når jeg kommer hjem. Og når ungene har lagt seg. Jeg må ha TV-en på. For selskapet. For å høre stemmer. Med en gang jeg skrur av, blir det vanskelig. Men av og til hører jeg latteren hennes. Det er fint. Jeg savner nærheten fra henne. Jeg ligger i senga her ute og drømmer.

Han er alene nå.

- Den minste gutten snakket lite om mamma de første månedene. Plutselig kom han hjem med en tegning. Han hadde tegnet mamma i kista. Han viste den til meg, og begynte å skrike. Mens jeg var på badet en dag hørte jeg guttene snakke. De holdt rundt hverandre, og så sa de: «Vi må passe på hverandre, og høre på hva pappa sier.» De satt og gråt. De vil ikke være lei seg når jeg er der. Men det er så viktig å la barna få ta del i sorgen.

I et album har han limt inn dødsannonsen, side om side med bildet fra vielsen.

- Det er urettferdig. Hadde jeg fått muligheten til å ta hennes plass, hadde jeg gjort det. Hun har født ungene, hun er mor. Hun ble sint på meg da jeg sa det.

FRANK TAR OSS med til graven. Seks røde roser. En engel. En bamse med «I love you» på. Navnet på støtta er i håndskriften hennes: Lindis Katrin Kvernvik.

- Lille vakre Lindis, sier Frank stille.

- Jeg var her hver dag i fire måneder. Men graven kan ikke styre deg. Du må leve. Hver søndag drar vi til graven. Av og til går jeg alene, da hører jeg på sangene våre. Bjørn Eidsvågs «Skyfri Himmel». «Vinterland». Jeg forteller henne hva vi har gjort den siste uka, at Markus har blitt flinkere til å lese. Slike ting. Vi tenner lys hver kveld, ved bildet av henne i stua. Det hender at jeg danser med det bildet. Til sangene våre.

Han står der og sier at han ønsker å ligge sammen med henne på kirkegården.

- Plassen må du betale for på forhånd. To måneder etter hun døde fikk jeg regningen. 2800 kroner. Det er rart. Å kjøpe sin egen gravplass i en alder av 30.

Moholt kirke var stappfull da Lindis ble gravlagt.

- Det var den verste dagen i mitt liv, sier Frank.

- Sorgen er prisen å betale for den store kjærligheten. Jeg priser meg lykkelig for at vi fikk åtte fantastiske år. Jeg vil aldri gifte meg igjen, aldri få barn igjen. Det kan vel hende jeg møter ei dame, om fem år. Hvem vet. Men Lindis vil prege resten av livet mitt til jeg ligger ved siden av henne i graven.

TILBAKE I STUA.

- Her lå vi, Lindis i den enden av sofaen, jeg i den andre, med pledd over. Varmet føttene til hverandre.

Frank viser videoen med det siste opptaket av Lindis. Det er fra bursdagen til eldstesønnen Markus, i april. Ballonger og bløtkake. Med ett begynner Lindis å gråte. Idet hun gir Markus seksårspresangen. En sykkel, guttens første sykkel.

- Jeg husker noe Lindis sa: «Livet er som et maratonløp. Jeg har bare fullført to kilometer,» sa hun.

HAN ÅPNER POSTKASSA. Det ligger et brev der, til Lindis. Det er ni måneder siden hun døde nå.

Frank Angelvik viser så vei inn på soverommet sitt. Bildet av Lindis henger slik at han kan se øynene hennes før han sovner om kveldene.

LARS BERGO (40), MISTET SIN KRISTIN I SEPTEMBER 2004:

«Hva var det jeg gjorde galt? Hva var det jeg ikke så?»

HAN SITTER I EN leilighet med utsikt over Oslo. Sønnen er i barnehagen. Lars er alene. Det er fem måneder siden hans kjære Kristin tok livet sitt. Fra stua kan han se Oppsal kirke, der bisettelsen fant sted.

- Jeg kunne gjerne dødd for henne, sier han.

- Kristin hadde søkt psykolog en stund. Hun fikk beskjed om at hun måtte vente hele sommeren på ny time. 10. september hadde hun avtale. 9. september ble hun borte for meg. Det er bittert å tenke på.

LARS GRÅTER.

- Jeg sa ha det til henne om morgenen. Hun vinket. Jeg er glad for det nå. Men det er tragisk.

Han tar fram bildet av Mathias, sønnen. Det står der ved siden av bildet av Kristin.

- Jeg er ikke så jævlig glad lenger. Men så ser du en gutt på fem år. Han holder rundt deg, og så sier han: «Du skal være glad du har meg, pappa». Han får meg til å våkne. Se! Han er utrolig fin. Han støtter meg enormt. Han er tapper.

18. desember fylte Mathias fem år.

- Den første bursdagen uten henne. Han taklet det. Men han spør etter mamma. «Mamma puster ikke lenger,» sier jeg. Jeg griner ikke så mye når han er våken, jeg må være sterk. Men det er viktig ikke å legge lokk på det. Vi skal ikke glemme mamma.

DET ER MELLOM to og fire år siden Kristin ble rammet av angst og depresjoner.

- Det var vondt å se livsledsageren din gå i oppløsning. Men hun hadde så mange gode egenskaper. Hun var en flink legesekretær. Veldig glad i å hjelpe alle andre. Hun ga. Men glemte seg selv.

De kom aldri så langt at de fikk giftet seg.

- Brudekjolen ligger i skapet. Vi hadde snakket med presten. Vi hadde framtidsplaner. Vi hadde vært sammen i seks år.

Og Lars hadde akkurat fått sjefsjobb blant 200 søkere.

- Jeg var veldig glad. En dag jeg kom hjem, sto Kristin i døra. Hun lyste. «Jeg har to gode nyheter,» sa hun. «Jeg har kommet inn på advokatsekretærkurs. Og jeg skal til psykolog 10. september.» Fra da trodde jeg ting skulle gå bedre.

Det gjorde ikke det.

- Det går på selvbildet løs. Hva var det jeg gjorde galt? Hva var det jeg ikke så? Hun hadde skrevet et brev, etterlatt det til meg. «Kjære Lars (...) Jeg har aldri elsket noen som deg, men jeg er ikke noe glad i meg selv,» står det.

- Det er brutalt og vondt. Men jeg er veldig glad for at hun skrev det. Hun hadde tusen tanker, men klarte ikke å sortere dem. Hun var så syk av depresjon at hun ikke klarte å se en løsning på det.

HUN HADDE PRØVD å avslutte livet før.

- 23. juli i fjor. Hun kom aldri hjem. Jeg har bursdag 24. juli. Jeg fylte 40 år. «Kanskje hun har reist til byen for å kjøpe gave?» tenkte jeg. Men intuisjonen min sa noe annet. Jeg ba politiet på mine knær om at de måtte sette i gang leting. Hun ble funnet i live i Østmarka om natta og sendt til psykiatrisk på Ullevål. «Det er bursdagen min, Kristin. 40-årsdagen min. Hva tenker du på?» spurte jeg. «Ingenting. Ingen verdens ting,» svarte hun.

Med seg fra psykiatrisk avdeling fikk hun lykkepiller.

- Hun var fire dager inne og så ble hun skuffet på gata igjen. En selvmordspasient med lykketabletter. Det var som å sende patroner til hagla. Pillene hadde slik effekt at hun fikk krefter til å gjøre det hun hadde tenkt på hele tida - ta livet sitt. De burde visst det.

- Hun var to personer i ett. «Jeg skal bli hundre år sammen med deg,» husker jeg hun sa. Hun lovet på tro og ære at dette skulle gå bra. Det er slitsomt å leve med et slikt menneske. Bare du skal ut og trene eller gå i butikken tror du det er fare på ferde. Jeg var på vakt.

HAN SMAKER PÅ pepperkakene som står igjen fra jul.

- Jeg ønsker å bo i denne leiligheten. Jeg vil ikke at Mathias skal miste nærmiljøet sitt også. Jeg kjenner det store savnet etter Kristin nå. Jeg ser ting vi gjorde sammen. Reisene. Opplevelsene. Fra hytta, fra Liseberg, fra Kristiansand, båtturene til Hovedøya. Jeg trenger ikke vinne i Lotto, jeg. Jeg må begynne i det små. Med museskritt går jeg opp trappene.

Helt alene går han.

- Jeg har ikke fått et eneste tilbud om å snakke med noen. Ingenting fra det norske samfunnet som skal hjelpe alle. Hjelpen jeg har fått, har jeg oppsøkt selv.

Han var på jobb bare ei uke etterpå.

- Men jeg var i sjokk. Ble slått i bakken. Jeg var husmor og husfar samtidig. Immunforsvaret sa stopp. Jeg ble sykmeldt.

I DAG JOBBER han ikke. Arbeidsgiveren vil si ham opp.

- Mathias kommer først nå. Jeg skal gi ham trygghet og kjærlighet. Han skal vite at han har en pappa som ikke skal gå bort. «Du er den beste pappaen som finnes,» sier han. I morgen skal jeg ta ham med på turn. Vi svømmer. Prøver ut. Penger og lønn tenker jeg ikke på. Jeg har forandret meg der. Man må sette pris på ting mens man har dem.

- Jeg tror enker takler det bedre. Jeg må tilbake til basic, jeg. Lære meg å lage mat. Jeg lærte hvit saus for 14 dager siden. Da følte jeg meg som en sjefkokk. Jeg var bortskjemt. Kristin var en mester. Jeg har hatt det så godt.

CD-en «Lek og lær 4-6 år» ligger på bordet.

- I barnehagen har de vært åpne. «Mamma er borte,» har Mathias fortalt. Så har de lest «Døden-boka» sammen.

LARS KAN NESTEN se ned på stedet der Kristin ble funnet.

- Det var i det lille skogholtet der. Det tok 18 dager før de fant henne. Jeg hadde lett byen rundt. Men det var en lettelse. Vi fikk vite, og vi fikk en grav.

Mathias har laget små, røde hjerter i barnehagen. Han har lagt ett på graven hennes.

- Jeg kan bli sint. «Hvorfor forlot du meg?» kan jeg rope. «Du hadde så mye å leve for.» Men hun var syk, sier Lars.

Han har begynt å bla i fotoalbumene igjen. Men videoene klarer han ikke se ennå.

- Jeg vil komme meg opp igjen. Se, sola skinner i dag! Hjertet mitt begynner å smile igjen. Jeg har ei tresnekke, gudskjelov. Jeg gleder meg til makrellen, til sjøørreten. Sette ut noen ruser. Jeg må klamre meg til noe.

HANS-ERIK (32) MISTET SIN CATHRINE I NOVEMBER 2003:

«Det var en mening i livet mitt. Og så møtte jeg helvete.»

SKIPPERGATA, OSLO. Hans-Erik Eilertsen (32) sitter på senga på det slitne pensjonatet. Det er hjemmet hans nå. Bryllupsbildet henger over senga. Det lyse håret som henger ned over skuldrene til bruden, det milde smilet. Og Hans-Erik, pen i dress. Bildet av datteren hans står inntil veggen. Hun smiler, hun også.

- Det var 10. mai for tre år siden. Beitostølen, forteller Hans-Erik. - Jeg spilte i evangeliesenterets band, det var tusen mennesker i salen, men jeg så bare henne. Jeg snudde meg til pianisten mellom to låter. «Hun skal jeg gifte meg med,» sa jeg til ham. Nøyaktig 365 dager seinere skjedde det. Vi giftet oss.

Bryllupet sto på Beitostølen Høyfjellshotell.

- Det var en drøm. Hun hadde ønsket slik å stå hvit brud. Det var den flotteste dagen jeg har hatt i hele mitt liv.

DET VAR forbudt kjærlighet. De hadde kysset i smug.

- Vi fikk egentlig ikke være sammen, hun var arbeider, jeg beboer på den samme institusjonen. Men vi ble forelsket, vi var som 15 år igjen. Offisielt var vi ikke sammen før jeg ble rusfri og arbeider selv.

Hans-Erik gløtter på bildet av henne, han holder det i hendene nå.

- Alle syns kona si er den flotteste. Men var hun ikke vakker? Cathrine var den vakreste, utvendig og innvendig. Et nydelig vesen. Vi kranglet ikke én gang. Et sånt menneske kan du ikke krangle med.

DET VAR DEN komplette lykke. Cathrine ble gravid, og lagt inn på Fredrikstad sykehus i november 2003.

- Til og med jeg skjønte det, at det ikke kunne gå bra. Hun hadde et blodtrykk 236 over 198. Så satte de i gang fødselen, 14 timer med konstante veer. Jeg så det hvite i øynene hennes. Jeg tenkte «de dreper henne». Da fikk jeg til svar: «Er det jeg som er legen, eller du som er legen?»

Men fødselen gikk fint og den lille jenta kom.

- Da tenkte jeg «yes, det går bra likevel». Hun var jo ei sunn jente. Det streiteste, sterkeste mennesket. Hun hadde aldri rørt rus. Hun jobbet i barnehagen et par dager før termin. Og nå fikk hun sitt høyeste ønske oppfylt. En jentebaby på brystet. Jeg kan ikke få sagt hvor glad jeg er for at hun fikk oppleve det.

Hans-Erik var der hos sine to kjæreste den dagen.

- «Jeg kommer i morgen, jeg må ha en times søvn,» sa jeg. Hun spurte meg om jeg ikke kunne bli. Det har plaget meg i ettertid. «Jeg klarer det ikke, Cathrine,» sa jeg. Det var like før jeg kollapset. Jeg hadde pusset opp leiligheten vår døgnet rundt. Jeg skrudde av telefonen og gikk til sengs. Da skjedde alt. Jeg våknet til beskjeden om at hun var syk, at det var alvorlig. Jeg lå i 140 km/t til Fredrikstad.

Cathrine hadde fått hjerneblødning. Hun ble fløyet til Rikshospitalet.

- «Jeg vil se henne!» sa jeg. «Vi vil ikke anbefale deg det,» sa de. Jeg kom inn. 10 leger jobbet rundt henne. Det så brutalt ut. Jeg besvimte. Det var tøft å se mennesket du elsker ligge i koma.

Da han kom inn i rommet, gjorde det utslag på apparatene.

- Hun begynte å grine. Jeg pratet inn i øret hennes, tårene rant. Pulsen og blodtrykket økte. Vi prøvde med andre personer. Da var det ingen bevegelse.

«DET ER IKKE LIVSGRUNNLAG,» sa legen til Hans-Erik.

Cathrine ble konstatert hjernedød den femte dagen. De skrudde av respiratoren. Hun døde 27 år gammel.

- Hjertet mitt ble revet ut av brystet den dagen. Jeg tenker på hvor urettferdig ting kan være. Hvor uflaks man kan ha. Det er typisk meg. Jeg bebreider meg selv. Jeg gjorde henne gravid, tenker jeg. Men vi var to om å lage barn. Det er legenes skyld. Fredrikstad sykehus tok livet av henne. Jeg er fryktelig bitter.

Seinere har Norsk pasientskadeerstatningsnemnd erklært hendelsen som en sykehustabbe. To leger ble fjernet fra jobben. En av dem fikk tilbud om å få tilbake jobben, men takket nei.

- Jeg tenkte på begravelsen. Jeg var blakk. Så sitter du der med en nyfødt baby, og skal begrave det kjæreste du har. Vi tok kontakt med sosialkontoret i Larvik, om muligheten for hjelp. Jeg fikk blankt avslag. «Du må reise til Halden der du hører hjemme,» sa de.

Hans-Erik hadde gått under behandling på Østerbo evangeliesenter i Halden kommune, hvor han ble rusfri. I Halden fikk de heller ingen støtte. Først når moren ringte direkte til ordføreren, fikk de 1335 kroner i «livsopphold».

- 1335 kroner. Det holdt ikke til krans engang, sier Hans-Erik.

Og det ble verre. Hans-Erik hadde gått til psykolog for rehabilitering.

- Jeg har vanligvis ikke tro på psykologer, men vi hadde en bra dialog. I tre år hadde jeg gått til den psykologen. To dager etter at Cathrine døde ble jeg fratatt psykologen. Vanvittig! Jeg hadde vært rein i fem år, med et par sprekker. Så kom krisen, og hjelpen ble revet fra meg.

DEN TIDLIGERE rusmisbrukeren raknet. Han ville følge etter Cathrine. Datteren hadde søsteren hans tatt hånd om.

- I starten tenkte jeg bare på å ta livet mitt på kortest mulig tid. Overdoser i fleng, bunn gass mot avgrunnen. Alle mennesker hadde fått en reaksjon. For en misbruker blir fallhøyden større. Jeg hadde trengt krisepsykiatri. Min krisepsykiatri ble heroin, som jeg dunket i armen. Jeg holdt følelsene i sjakk med heroin. Man blir følelseskald, merker ikke smerten. Men tapet av Cathrine kommer tilbake idet dosene går ut. Hun står der for meg, som den engelen hun var.

- Etter 4- 5 måneder våknet jeg plutselig. Jeg har en datter som faktisk lever. Hun har mistet mora si, hun trenger ikke miste faren sin av overdose i tillegg. Jeg lovet Cathrine, mens jeg våket over henne i koma, at jeg skulle ta meg av dattera vår. Jeg vet at hun fikk det med seg.

HAN HADDE REIST til Oslo etter at han sprakk.

- Larvik er en liten by. Foreldrene mine bor der, familien min, jeg ville ikke at de skulle se meg syk og dopet på torget. Jeg bygde et skur nede ved godsterminalen i Oslo, under lasterampa. Der sov vi tre menn med ei gammel dyne over oss. Jeg våknet en morgen. Det satt ei rotte på brystet mitt og gnagde. Jeg fikk lungebetennelse. Jeg lå ute i fem dager uten mat. Jeg drakk regnvann fra et lokk. At jeg ikke har dødd, er Guds under.

- Seinere fant jeg en kamerat på rundt 50. En av de verste lasaronene. Det var 28 minus den natta. Det eneste jeg kunne gjøre var å ligge halvnaken i soveposen sammen med uteliggeren. Jeg ble slått ned på gata, jeg har plukket hamburgere ut av søppelet.

Han snakker om fornedrelsen.

- Jeg hadde alt. Kjærlighet, leilighet, bil, penger. Jeg skulle bli elektriker. Jeg reiste med evangeliesenteret, jobbet på ungdomsklubb med unge som hadde vokst opp med rus. Jeg har alltid hatt et godt lag med unger, av en eller annen grunn. Det var en mening i livet mitt. Og så møtte jeg helvete.

- Jeg har alltid sett på meg selv som ressurssterk. Jeg har hatt en topp oppvekst. Jeg var på feil sted til feil sted. Jeg havnet borti stoff. Jeg gjorde feil, men jeg synes ikke jeg skal bli straffet resten av livet.

Han har blitt en kasteball mellom sosialkontorer.

- Alt de har er paragrafer. Jeg er tross alt et menneske jeg også. Men jeg blir bare et navn på et papir. Jeg ga opp.

SKIPPERGATA, OSLO, i det lille pensjonatrommet. Bryllupsbildet henger på veggen. Det nye testamentet ligger på nattbordet.

- Jeg har blitt ti år eldre det siste året. Det holder bare å se på bildet av Cathrine på veggen her. Jeg gråter som en unge.

Hans-Erik kom hit like før jul.

- Det var en julegave fra mamma og pappa. Jeg var så sliten. De betalte ei uke for meg. Sosialen ville kaste meg på gata lille julaften. Da slo jeg i bordet.

Etter press har også Larvik kommune myknet.

- Men vi har ikke sett noe til hjelpen ennå, sier Hans-Erik og mor Wenche.

Han ryddet rommet og vasket seg før foreldrene kom. De skal ta ham med ut på byen, ut å spise pizza.

- Jeg drømmer om å bli rusfri og ha kontakt med datteren min. Jenta har fått en ny mor og en ny far, søsteren min og hennes mann. Jeg vet at jeg ikke er i stand til å ta vare på henne nå. Om fem år kan situasjonen være en annen. Men jeg er inneforstått med at hun skal ha andre foreldre resten av livet. Når hun blir gammel nok skal jeg sette meg ned med henne og fortelle. Jeg vil gi henne all kjærlighet en far kan gi. For jeg vil fortsatt se på henne som datteren min, og jeg håper hun en gang vil se på meg som faren sin.

• [email protected]

Ved graven: Det er snart et år siden Lindis døde. - Hver søndag drar vi til graven. Av og til går jeg alene, da hører jeg på sangene våre, sier Frank Angelvik.
Fra himmel til helvete: Hans-Erik Eilertsen hadde funnet lykken med Cathrine. Så døde hun, og han havnet på heroinkjøret igjen.
Alene igjen: - Brudekjolen ligger i skapet. Vi hadde snakket med presten, forteller Lars Bergo. Men Kristin døde før de fikk giftet seg. Hun hadde psykologtime 10. september i fjor. 9. september tok hun livet sitt.