Dystopi og dødsdans

Torild Strays svære New York-panorama skal henge fram til og med torsdag i Galleri 27 i Oslo, og det er en utsikt man nå ser med nye briller etter at 11. septembers selvmordsbombere påførte metropolen dens ulegelige sår.

  • Likevel ville nok synet av den enorme kulltegningen - som ble laget for to år siden - også vakt uvanlige assosiasjoner på et tidligere tidspunkt.

For det mer enn fire meter breie bildet tegner en visjon hinsides motivet som modernitetens mest klassiske skue, og fjernt fra livsappetittens nå uspiselige Big Apple -metafor. Gjennom den urgamle og symbolsk ladde tegneteknikken i kull maner Stray fram en forestilling om Manhattan som motpolen til levende metropol - i det verdens kanskje mest gjennomregulerte urbane struktur assosierer til de dødes by, en nekropol. Skyskraperne står som dystre gravstøtter, og selv arkitekturen i Empire State Building har fått forskjøvet sin symmetriske perfeksjon som understreker dramaet og den labile balansen i billeduttrykket.

  • Det er likevel vår viten om at utsiktspunktet som Stray tegnet sitt stereoformat fra ikke lenger eksisterer, som får det visuelt depressive synet til å gå over i et kroppslig grøss.

Adgangen til et atelier i 85. etasje i et av tvillingtårnene ga henne en kunstnerisk privilegert posisjon, selv om hun skulle formidle følelsen av et ubestridelig ubehag over inntrykket av utsikten. Gjennom den aktuelle konteksten forandres de dystre og delvis ekspressivt utviskete motivtrekkene over fra personlig preget vånde, og den ensomme tegningen i galleriet blir også å lese som en nekrolog på tavle.

  • Som ved et skjebnetreff for Oslo åpnet den britiske kunstneren Simon Nicholas sin nye utstilling i Tegnerforbundet på lørdag, hvor også Manhattan er det gjennomgående motivet i malerier/tegninger.

Her henviser katalogen til Claude Levi-Strauss' opplevelse av New Yorks storbyjungel som et sublimt landskap , som den franske antropologen hadde opplevd naturparallellen til i Brasils regnskoger. Videre viser Kevin Jackson til fellestrekk mellom Nicholas' bilder og Alfred Hitchcocks filmatiske vinkling i «North by Northwest».

  • Man aner også den nederlandske modernisten Mondrians «Boogie-Woogie»-mønster fra 40-åra som referanse for Nicholas' visuelle koreografi.

Likevel legger også dagens skygger seg over britens farger, og fra de myldrende menneskemassenes energi stiger dødsdansens rytmer.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook