Blonde ambisjoner
Den ene har mistet grepet om tidsånden, den andre har den i sin hule hånd. Men den andre er også et rent produkt av den første, og illustrerer presist hvordan det å knekke Madonna-koden fortsatt er essensielt i popbransjen.
Det er slik sett et populærkulturelt sammentreff av dimensjoner når popdronningen Madonnas andre Valle Hovin-konsert stevnekolliderer med popkometen Lady Gagas utsolgte show på Sentrum Scene i Oslo i kveld.
Høna og egget, to verdensstjerner fire kilometer fra hverandre i et hjørne av Europa en helt vanlig torsdagskveld. Stjerne på vei ned, stjerne på vei opp.
Men er Lady Gaga den nye Madonna? Tja. For ikke å si nei.
Likhetene mellom Madonna Louise Ciccone (50) og Stefani Joanne Angelina Germanotta (23) er like opplagte som de er påfallende: Den italiensk-amerikanske bakgrunnen, nattklubbdanseren som ble popsanger og en evne til imagelek og iscenesettelse med appell dypt inn i både motebladredaksjoner og tabloidenes kjendistrivia-spalter. Parykker, nettingstrømper og relativt liten grad av bluferdighet.
Men de er født inn i helt ulike popepoker. Madonna kom seg opp og fram etter å ha møtt mye personlig motstand på første halvdel av 80-tallet, men musikkbransjemessig hadde hun en voldsom medvind i ryggen. MTV skapte en ny generasjon ikoner – Michael Jackson, Prince og Madonna er alle fra den gylne 1958-årgangen – med musikkvideoformatet. De tilhørte også en av de siste generasjonene som fikk nyte godt av kunstneridealene som tross alt hadde fått sementere seg i den ellers uglesette platebransjen gjennom slutten av 60-tallet og videre utover 70-tallet. Det er neppe tilfeldig at både Madonna og Prince fikk vokse opp i offentligheten med ærverdige Warner i ryggen – selve innbegrepet på langsiktig artistbygging den gangen. Der fikk de prøve og feile og finne sin identitet, uten at utålmodige sjefer kastet dem på dør etter første singleflopp.
Slik er det ikke lenger. Utålmodigheten er satt i system. Ikke bare i en kriserammet bransje i desperat jakt på umiddelbar kommersiell tilfredsstillelse. Utålmodigheten er også påfallende blant oss mottakere – media, bloggere, publikum. Interessen for nye navn er forbigående, og varer sjelden lenger enn en lanseringssyklus.
Denne flyktigheten gjør den typen ikondannelse som Madonna, Jackson og Prince fikk oppleve til noe av en umulighet. Det går fort i svingene, selv en såpass ung artist som Britney Spears sokner mer til denne svunne ikonæraen, heller enn til det kontemporære bruk-og-kast-samfunnet som håpefulle stjerneaspiranter kastes ut i nå. Little Boots, Micachu, La Roux og nettopp Lady Gaga er på ulike vis kremen av fremadstormende pop i dag. Men allerede i morgen kan kremen ha blitt sur.
Man leter ustanselig etter den nye Madonna. Men vi vil ikke få noen ny Madonna før noen tar seg tid til å la noen få bli den nye Madonna.
Lady Gaga kan ha tidsånden i sin hule hånd så mye hun vil og trekke det hippeste publikummet i kveld. Det hjelper lite, når den nye Lady Gaga kan dukke opp allerede i morgen.
- Kommentaren er hentet fra papirutgaven av Dagbladet, torsdag 30. juli 2009.
- Følg Sven Ove Bakke på Twitter - twitter.com/svenovebakke
Les også:
Anne Gunn Halvorsen: Lady Madonna (Dagbladet 18. mai 2009)
Sven Ove Bakke: Utålmodighet satt i system (Dagbladet 9. juni 2009)
Stikkord: Britney Spears, La Roux, Lady Gaga, Little Boots, madonna, Micachu, michael jackson, Prince
Del på Facebook | Skriv en kommentar
Kort-URL for denne bloggposten: http://ri.ms/ecdd
Eirik Kydland
Anne Gunn Halvorsen
Gaga er et stort talent, la det ikke stÃ¥ tvil om det. Fantastisk stemme, rÃ¥ stil og guts til Ã¥ stÃ¥ pÃ¥. Men ja, det er for mange som for ofte og for raskt blir hyllet som nye idoler. Det blir slitsomt og noe man heller ser bort fra enn mot. Personlig skal jeg pÃ¥ konserten til Gaga i dag fordi hun er døtøff og ja, hvem vet om hun eksisterer som artist til neste Ã¥r. Men hva kan vi gjøre? Verden er jo blitt sÃ¥nn; fÃ¥ artistene ut og opp til de bruker seg selv i stykker for sÃ¥ Ã¥ komme med en erstatning? Antar det gjelder Ã¥ vente for Ã¥ se hvem som holder ut i en 10′Ã¥rs periode før man kan kalle noe for ‘vÃ¥r tids Madonna’.
Ikke lenge siden Oasis ble utropt til Ã¥ skulle bli “større enn The Beatles”.
Sure…
Jaja så sitter dere gamlinger og sier ingen blir like stor som ditten datten, mens om 20 år sitter vår generasjon og sier det samme om våre musikkhelter. Slutt å sammenlign, det kommer ikke noe godt ut av det.
Xerxes: Idiot. Jeg er 22 år, og vet like godt som han som har skrevet artikkelen at dette er sant. Leste du hele?
Vel, “gamlingene” har da ett grunnlag for Ã¥ uttale seg og trekke sammenligninger, mer enn “jyplinger” som aldri har sett en stor karriere bli til.
Samfunnet og tidsånden er helt avgjørende for utviklingen av en stor karriere, og nettopp derfor kan man sett med dagens øyne så tvil om at det vil komme tilsvarende store artister.
Markedet er helt annerledes i dag, og kan ikke sammenlignes med karriereoppbyggingen artistene kunne benytte seg av på f.eks 80-tallet.
Skal man klare noe tilsvarende, så må man gå nye veier, og antagelig utenom plateselskapene slik de er pr. i dag.
God artikkel.
Anders skrev… 30. juli 2009 kl. 15:59
Xerxes: Idiot. Jeg er 22 år, og vet like godt som han som har skrevet artikkelen at dette er sant. Leste du hele?
——-
Ved Ã¥ starte innlegget ditt med Ã¥ kalle meg idiot sÃ¥ fremstÃ¥r ikke du akkurat som et geni. nok om det, jeg har lest hele ja. Selvfølgelig er markedet annerledes idag, det betyr ikke at store artister ikke kan bli til, det betyr bare at det kreves flere hits, nytter ikke middelmÃ¥dige lÃ¥ter som fanatikere og svorne fans kommer til Ã¥ digge, du mÃ¥ appellere til et større publikum. Hvis du ikke evner Ã¥ gjøre det sÃ¥ har du kanskje ikke gjort deg fortjent til statusen? “Alt var sÃ¥ mye bedre før blabla, og jeg hører for det meste pÃ¥ musikk fra 70-80-90-tallet, det er ærlige mening. Hvis du faller ned pÃ¥ drittslenging nivÃ¥ sÃ¥ gidder ikke jeg delta mer i debatt med deg.
Jeg har netopp fyllt 15 år, å jeg synes fortsatt musikken på 60-70-80 tallet er best. Det har jo ikke noe å si hva slags musikk det er, men jeg må si meg enig i at artistene på 60-70-80 tallet hadde mer musikals talent enn det de har den dag i dag, fordi i dag bruker vi alt for mye teknologi. De fleste sangene i R&B bransjen i dag f.eks. er redigert gjennom data. Det er ikke engang alle som kan synge, og de bruker for det meste ikke live stemmen på konserter engang. Selvfølgelig er det musikalse talenter den dag i dag også, men JEG synes det var bedre i de gamle åra, da de brukte live uansett hvor det var, om det var i studio, om det var på konserter, de brukte for det meste live overalt, og det sier seg selv at det er best. Men dette var bare min mening,jeg tror alltid jeg kommer til å like best 60-70-80 talls musikk :) PS! trenger ikke kommentere tilbake, jeg ville bare si min mening + at jeg er ikke sikker på om jeg kommer innom igjen hit engang :) snx