Musikkbloggen

Tirsdag tok en hel verden farvel med Michael Jackson – The King of Pop. Meget mulig den siste stjernen av et slikt format verden har sett.

Med dagens informasjonsteknologi er nemlig vekstvilkårene for en mytebygging på det nivået som har skap superstjernen og fenomenet Michael Jackson mer eller mindre borte. I dag blir du avmystifisert med en gang du går i butikken, tar hunden din til dyrlege, eller handler klær på en av Rodeo Drives fasjonable designerforretninger. Da er du umiddelbart under lupen til all verdens kjendisbloggere og kulørte nettsteder. Se bare på Britney Spears, kanskje det nærmeste vi har vært en stjerne av et større format de siste 10 årene. Hun kan knapt røre på seg uten at hele verden vet hva hun foretar seg 10 minutter seinere. Hverdagslige gjøremål er lite forenlig med fremdyrkningen av stjerner på avgudsnivå.

Michael Jackson fikk i knappe femten år selv styre sine minutter i søkelyset, før media selv overtok regien på begynnelsen av 90-tallet. Han gjorde knapt intervjuer, men utførte til stadighet stunts som gjorde at hele verden snakket om han. Der dagens popstjerner skaffer seg godvilje med å forsøksvis vise mellommenneskelige egenskaper ved å fremstå som jordnære og uaffekterte idoler, gjorde Michael Jackson det stikk motsatte. Han iscenesatte seg selv som en slags verdens frelser, hadde en sjimpanse som en av sine nærmeste, sov i Petter Pan-pyjamas, avsluttet konsertene sine ved å fly av scenen i romdrakt, bygget et palass med eget tivoli i hagen og fikk hvite barn. Slikt blir det myter av og mysteriet Jackson fikk vokse seg større og større.

Da han opptrådte offentlig var det alltid med et enormt oppbud av sikkerhetsvakter og mye virak. Noe som underbygget synet på ham som noe uoppnåelig og nærmest umennesklig. På «Dangerous»-turnéen startet han showet med å stå urørlig og kikke på publikum i flere minutter mens han lot seg hylle av skrikende fans. I forkant av «HIStory»-lanseringen sendte han flere gigantiske gullbelagte statuer av seg selv nedover Hudson River i New York og Themsen i London. Med andre ord, han tilrettela for en idoldyrkelse ingen har sett maken til før eller etter.

Men det er selvsagt ikke bare de eksentriske tilbøyelighetene som har skapt popkongen Michael Jackson. Hans genialitet var udiskutabel. Han var den første som tok popkonsertformatet til et helt nytt nivå, med sin særegne og nyskapende dans og den utømmelige mengden med effekter, storslått koreografi, glitter og glamour.

Hans musikk er ekstraordinær på alle plan. Både «Thriller» og «Bad» kom ut i en tid som var preget av en rivende produksjonsteknologisk utvikling, noe som på den tiden blant annet betydde moderne trommemaskiner og synther. Bakdelen med utgivelser som kommer i en periode preget av stor utvikling, er at de er like avleggs som de var moderne kort tid etterpå.

Slik gikk det aldri med disse platene. Spiller man «Don’t Stop ’til You Get Enough», «Billy Jean» og «The Way You Make Me Feel» i dag, står de ikke tilbake for noe av de mest påkostede og moderne popproduksjonene. «Of the Wall», «Thriller» og «Bad» er preget av en tidløshet som er vanskelig å forklare med ord. Michael Jackson fant den perfekte blandingen av soul, r’n’b, pop og rock som smeltet sammen til et popkulturelt gull som mest sannsynlig aldri vil bli gammelt.

Med Michael Jacksons tragiske bortgang er på mange måter myten komplett. Det handler om å stille spørsmål og ikke få ordentlige svar, da lever fantasien og legenden vokser. «The King of Pop» er for øvrig en utnevnelse Michael Jackson selv lanserte. Nå er den en vedtatt sannhet.

Stikkord: michael jackson