Musikkbloggen

Dagens gladsak i Musikk-Norge utover hitlisteprestasjon til drammensbandet Donkeyboy, er at Emil Nikolaisens Serena Maneesh skal gi ut sin nye plate på 4AD.

4AD, grunnlagt av Ivo Watts-Russell og Peter Kent i 1979, er et plateselskap av den skoledannende typen, med en estetisk bevissthet i musikk og formgivning som blant annet har inspirert Rune Kristoffersens selskap Rune Grammofon.

Men du kan ikke være et legendarisk plateselskap uten en legendarisk katalog.

Hva som er 4ADs gullalder er diskutabelt, mange sverger til det postpunk- og gothpregede 80-tallet og utgivelser fra Modern English, Nick Caves The Birthday Party, deres australske landsmenn Dead Can Dance.

For andre igjen - for eksempel for indieskrotnisser som undertegnede - er gullalderen sen 80- og tidlig 90-tall, med en påfallende mengde høydepunkter langs de kryssende sporene til Pixies, Throwing Muses, Breeders og Belly. Og det var 4AD som introduserte Mark Kozeleks massive katedralmelankoli for verden gjennom hans Red House Painters - et av «quiet is the new loud»-bølgens startpunkter.

På midten av 90-tallet var futten ute av selskapet, men de er i ferd med å hente seg godt inn igjen nå. En ny sterk periode ble innvarslet med sterke utgivelser fra Blonde Redhead og TV On The Radio tidligere i dette tiåret, og med den omsvermede London-duoen The Big Pink som årets utvalgte 4AD-band så langt.

Hvilke er dine 4AD-favoritter? Her er mine. Og kjør debatt.

Pixies - «Surfer Rosa» (1988): Pixies har en av de mest fettfrie katalogene som finnes, man kan like noen av albumene mindre enn andre, men ingen av dem er dÃ¥rligere enn veldig bra. Derfor er det nesten hipp som happ hvilket album man velger, og selv om «Surfer Rosa» er et opplagt valg, sÃ¥ er det ogsÃ¥ en bauta av en plate som er en oppsummering sÃ¥ god som noen av Pixies’ innflytelsesrike sound og særegenheter, og i en beinraslende og like innflytelsesrik produksjon signert Steve Albini. Den har «Bone Machine» og «Where Is My Mind?», men ikke minst har den «Gigantic», bassist Kim Deals gave til pophimmelen.

Lush - «Scar» (mini-LP, 1989): Engelske shoegazepionerer begynte i det små, men med storslagent resultat. De utviklet seg en god del etter dette, og kunne nesten sammeføyes med den begynnende britpoptradisjonen noen år seinere.

Cocteau Twins - «Heaven Or Las Vegas» (1990): Liz Fraser. Liz Fraser. LIZ FRASER! For en sanger. Hvilken som helst CT-plate kunne vært på denne lista, kanskje er det utradisjonelt å velge «sen Cocteau Twins», men dette er en utenomjordisk flott popplate, med tittelsporet som en lyttervennlig portal inn til bandet som kanskje mer enn noe annet definerte 4AD-estetikken.

The Breeders - «Last Splash» (1993): «Cannonball». «Cannonball». «CANNONBALL»! Singelen, med sine karakteristiske basspartier og helt unike temperatur og dynamikk, er verdt hele albumet alene, forsåvidt. Men det er et knall album også, der Kim Deal tweaker alt hun har av Pixies-baggasje og smiler skjelmsk mens hun gjør det. En skikkelig rar, herlig indieklassiker med en eksentrisk hjerne og et bankende pophjerte. Og, i hard konkurranse, det fineste 4AD-omslaget ever.

Red House Painters - «Red House Painters» (1993): Plaskregn dypest i sjelen, kjærlighetssorg 24/7. Selv svarte natta er grå i Mark Kozeleks verden. Fuzzgitarer, seige riff og et bunnløst folkvemod spilt i skikkelig sakte film. «Katy Song» er en god kandidat til Verdens Tristeste Sang Noensinne. Albumet er også kjent som «Rollercoaster», siden Kozelek også selvtitulerte den neste plata, den med bilde av en bro.

Belly - «Star» (1993): Tanya Donelly er den virkelige dynastybyggeren i 4AD-systemet, med en fortid i både Throwing Muses og The Breeders. Også hun tok et kryddermål eksentrisme og et stort pophjerte med seg i studio, og laget dette flotte tidsbildet fra tidlig amerikansk 90-tallsindie. Singelen «Feed The Tree» må frem fra glemselsen!

Frank Black - «Teenager of the Year» (1994): Den godeste Charles Thompson III har fått så mye tyn for solokarrieren sin de siste seks-sju årene at han fortjener litt kudos for de to første Frank Black-skivene. Særlig dette andrealbumet etter at Pixies ble oppløst, som på mange måter er en like effektiv presentasjon av mannens formidable låtskriverevner som Pixies-skivene, utover at det er langt færre som har giddet å høre det.

Kristin Hersh - «Hips & Makers» (1994): En tekopp-og-stearinlys-klassiker representert på mang en studenthybel midt på 90-tallet, frontet av singelen «Your Ghost», en duett med Michael Stipe fra R.E.M. Kassegitar, cello og Throwing Muses-vokalistens særegne stemme rammet inn dunkle rapporter fra dypet av en plaget sjel.

The Birthday Party - «Hits» (1999): Goth damn! Jada, det er feigt å komme trekkende med samleplater, men dette er og blir den mest effektive introduksjonen til den unge Nick Caves postpunkfortid. Uneasy listening på alle de riktige måtene.

TV on the Radio - «Desperate Youth, Blood Thirsty Babes» (2004): Tiårets 4AD-klassiker så langt, og et av plateåret 2004s absolutte høydepunkt. Er villig til å angre på femmeren som ble albumet til del da det kom ut. Smygende og gærne om hverandre innenfor det utvidede popbegrepet. Utrolig nok har de vært konsekvent bra på plate etter dette også.

BOBLERE: Throwing Muses: «Hunkpapa» (1989), resten av Pixies-katalogen, resten av Cocteau Twins-katalogen, The Breeders: «Pod» (1990), This Mortal Coil: «Blood» (1990), resten av Red House Painters-katalogen, Belly: «King» (1995), , Mojave 3: «Excuses For Travellers» (2000), Blonde Redhead: «Misery Is A Butterfly» (2004), Bon Iver: «For Emma, Forever Ago» (2008).

Stikkord: