Neil Young, hjemme hos meg
Det klirrer i gitarstrenger, pustes i mikrofoner og trampes i gulvet, hjemme i min stue. En gammel venn er kommet på besøk.
Du kan si hva du vil om mp3-filer, Spotify eller for den saks skyld cd-plater, men særlig mye sjel er det ikke i de digitale musikkformatene. Da er det noe annet å sprette krympeplasten på en vinylplate med tommerfingerneglen, åpne omslaget forsiktig så det knirker i den stive pappryggen, lirke inneromslaget ut, trille ut et stykke tjukk, svart deilig vinyl, legge det på platetallerkenen, og senke pickupen forsiktig ned, med det nesten unngåelige lille kneppet i høyttalerne når stiften setter seg i rilla og varsler en analog høytidsstund.
Skal du ha sjel, er det ikke noe som slår vinyl.
De siste ukene er min platespiller blitt grundig besjelet av Neil Young Official Reissue Series 1-4, den første vinylboksen i Young gigantiske Archives-prosjekt. Den inneholder Youngs fire første soloalbum, andaktsfullt remastret fra de opprinnelige analoge mastertapene av Chris Bellman hos remastringsguruen Bernie Grundman i Los Angeles, og presset på 180 grams kvalitetsvinyl på prestisjefabrikken Pallas i Tyskland.
Godsakene er pakket inn i helt nøyaktige replikaer av originalomslagene på tykk papp, helt ned til et detaljnivå der «Harvest»-omslaget er trykket på grisedyrt papir med nøyaktig den samme grove strukturen som på originalutgivelsen, og limt for hånd på den siste fabrikken i USA som behersker håndverket.
Der monsterutgivelsen Archives Vol. 1 var et kaledoskopisk, multimedialt og mildt sagt omfangsrikt dypdykk i Neil Youngs første tiår som plateartist, er dette greit og enkelt den fabelaktige kronologien «Neil Young» (1969), «Everybody Knows This Is Nowhere» (1969), «After the Gold Rush» (1970) og «Harvest» (1972).
Slik du aldri har hørt dem før.
Dette er musikk som har berørt folk i fire tiår, fullstengig uavhengig av lydkvaliteten på de ulike utgivelsene. Neil Young funker som faen på en reiseradio. Men lyden betyr likevel noe for hvor tett du kommer på musikken, og dette er en av anledningene hvor en remastring for vinyl virkelig gir følelsen av å høre musikken for første gang slik den var ment å høres, slik den låt da den ble spilt inn.
Chris Bellmans remastring har hentet fram nye lag av rå nerve, følsomme nyanser og skranglete trøkk. Alt framstår tydeligere, mer definert og tilstedeværende. Å spille «Harvest» i 2009-utgave på 180 grams vinyl etter 1990-utgaven på cd, er som å gå fra et slitent, uskarpt hybelfjernsyn til en høyoppløst kinoopplevelse.
Opplevelsen minner en del om å høre The Betales-boksene tidligere i år: Alt er nærmere, klarere, mer holografisk. Små detaljer åpenbarer seg, nyanser, plasseringen av instrumentene i lydbildet, til og med instrumenter man rett og slett ikke hadde lagt merke til.
Stemmen til Young kommer også bedre til sin rett enn noen gang før, i all sin hudløshet. Remastringen er pietetsfullt utført. Fagfolk av Bellmans kaliber faller ikke for fristelsen til å hente ut mer volum på bekostning av dynamikk. Tvert imot er det dynamikk her i bøtter og spann, i et omfang du aldri får fra en flatbanket cd-miks.
Jeg har investert i gromutgaven med alle fire platene på 180 grams vinyl. Den får du bare på nettet, som nummerert samleboks (min er nr. 389 av 3000). Men de samme remastringene, med de samme nydelige omslagene, selges også separat på 140 grams vinyl. Du får dem på Big Dipper i Oslo.
Jeg har hørt på «Harvest» i 140-grams pressing også, og må innrømme at jeg sliter med å plukke opp nevneverdige forskjeller utover et mulig snev av større dynamikk og detaljrikdom på 180-gramsutgavene, takket være de dypere sporene.
Ifølge den audiofile vinylfriken Michael Fremer er det klare forskjeller, men han er fanatiker og har et anlegg i millionklassen. Det trenger du ikke for en lykkeopplevelse med disse platene.
Stikkord: neil young, remastering, vinyl
Del på Facebook | Skriv en kommentar
Kort-URL for denne bloggposten: http://ri.ms/wkohz
Eirik Kydland
Anne Gunn Halvorsen
Hipp hurra for nyutgivelser på vinyl! Ikke bare er lyden bedre (hvilket er et udiskutabelt faktum), vinylplater er også det koseligste som finnes. Hei vinyl; og Neil Young!
Utrolig bra! Synd jeg solgte platespilleren for mange Ã¥r siden… Hulk!
Hærlige vinyl! Heldig for meg som har alle disse og mange andre fra før av på LP, synd for Jan Luneborg som solgte spilleren sin, har ikke Lisbeth sin gamle Philips fra 1971?
Jan: det er bare Ã¥ kjøpe seg en ny det….
Din heldiggris!! Fekk nettopp Archives vol 1 (Cd) i 40 års gåve.Ska kosa meg lenge med den på seine vinterkveldar.Men no må eg bare invistera i ein vinylspelar og så håpa eg at nissen kjem te meg på julafto
Må bli fint å høre dette på plate! -Har sansen for hvor godt Neil Young høres på flere plan.
Særlig mere hollistiskt enn vinylutgivelser blir det ikke uten om å høre mannen spille live!
Over 1000 kr for 4 LPer som jeg allerede har?
Tror ikke det, nei.
Vel og bra med nyutgivelser på vinyl, men prisene på en del av dem henger ikke på greip. Og Neil Young er en av de verste. Jeg er en stor Young-fan, men 3-400 kr for Sugar Mountain på vinyl gjør meg bare forbanna!
Og det der greiene med at 180-grams vinyl skal være så fantastisk irriterer meg noe helt grenseløst. Mange tror at tung vinyl automatisk betyr bedre lyd, men det er bare vas. En god/dårlig pressing er akkurat like god/dårlig på 120 gram med vinyl som på 5 kilo med vinyl.
Ja, vinyl er kult. Men disse utgavene lÃ¥ter bra fordi de er remastret, ikke fordi de er pÃ¥ vinyl. Kr 79 pr stykk der de selger CD’er…
@neil jung: “Og det der greiene med at 180-grams vinyl skal være sÃ¥ fantastisk irriterer meg noe helt grenseløst.”
Jan Omdahl sliter med å høre forskjell på 140 og 180 grams utgaven, mens den audiofile vinylfriken Michael Fremer mener det klare forskjeller på sitt anlegg i millionklassen.
Det viser at det krever ekstremt mye av anlegget og lytteren for å høre forskjell. Og du må vite nøyaktig hva du skal høre etter, for å høre forskjell.
Det er de færreste som har interessen av å lære seg dette og muligheten til å investere i et anlegg som er i stand til å frembringe de ørsmå nyanseforskjellene, inkludert meg. Det betyr ikke at de ikke er der, men jeg bryr meg ikke om de.
Michael Fremer er en tulling. Han hadde garantert ikke hørt forskjell i en blindtest. Forøvrig så er dette vinyljaget ikke annet enn nostalgi. Sjelen Omdahl og mange andre snakker om er rett og slett nostalgi.
Du får det til å høres ut som om nostalgi er noe negativt?
Dessuten tar du feil. Jeg er selv vinylelsker, og det har litt med nostalgi Ã¥ gjøre, men mest med hele “pakken” du fÃ¥r med deg (stort omslag, liner notes som er lesbare uten lupe osv.) pluss hele prosessen med Ã¥ sette pÃ¥ en plate, gjøre deg “bryet” med Ã¥ snu den etter en halv times tid, og virkelig høre pÃ¥ plata.
Neida, nostalgi er ikke negativt, men det gjør ikke musikken noe bedre. :-)
Altså, nostalgi for mediet gjør ikke musikken noe bedre. Nostalgi for selve musikken er noe annet.
Thlom, man kan ikke separere musikk fra omverdenen på den måten. Musikk er selvfølgelig ikke bare forandring i lydtrykk som oversettes til nervesignaler i øret. Musikk er en opplevelse, og opplevelser er sammensatt av så mange faktorer at vi ikke engang har muligheten til å deschiffrere hvilke.
Jung har veldig rett i at det fysiske produktet er en stor del av det man kjøper, og dette påvirker også hvordan man opplever selve musikken.
Thlom, din påstand om at det kun dreier seg om nostalgi er bare pølsevev. Vinyllyden er bedre. Slik er det bare.
Neil Young får du også på vinyl hjå http://www.litenytt.no, både ny og brukt vinyl :-)
Jeg sitter å vurderer å kjøpe denne boksen, men blir plutselig stoppet av tanken på hvordan de orginale første pressingene av disse platene hørest. Å kjøpe en boks med 4 skiver til tusen lappen virker litt pretensiøst, når man heller kan bruke pengene til å kjøpe en første utgave som kommer direkte i fra master tapen, og man kan jo faktisk finne fine utgaver av slike plater..Dessuten er jeg litt sent ute når det gjelder å bestille, så jeg regner med ett høyt tall i opplaget. Jo, høyere tallet er jo mere slitt blir jo press skiva..Jeg tror jeg kjøper de i første utgave isteden..
[...] jul skrev jeg om hvordan jeg fikk besøk av Neil Young hjemme i stua mi. Det skjedde gjennom Neil Young Official Reissue Series 1-4, den første [...]
Den der uspillbare vinylen til Motorpsycho var fin.
Bringer tankene tilbake til 1987 da Holy Toy ga ut 7″ “Fjøse” pakket i 12″ cover sammen med en 12″ smergelskive som først hadde vært brukt i atelieret til kunstneren Ludvik Eikaas.