Musikkbloggen

Magne Furuholmen fikk med seg torsdagens mest spennende Bylarm-band.

Det beste med konsertene på Bylarm, er at de er så korte. At det i det hele tatt er mulig å dra på 8,5 konserter i løpet av en kveld, selv uten å måtte ta bånnski på pilsen for å rushe videre, er fantastisk gøy.
Lyskasteren på Youngstorget sto ble til en hvit søyle i vinterstormen, for snøen lavet ned over Oslo og gjorde Bylarm-publikummet om til snømenn. Stakkars de bransjefolka som har reist til Norge og får dette førsteinntrykket av et arktiskland, sa jeg til meg sjøl idet jeg entret teltet for kveldens første konsert. Stakkars de bransjefolka som har reist til Norge og får dette førsteinntrykket av et anusband, tenkte jeg der inne da jeg ble møtt av Bjørn Hellfucks pre-pubertale fylleviser om fitte og puling. Musikken var også atonal for anledningen.
- Dette hadde kanskje vært gøy klokka ett i natt. Men klokka åtte? sa kompisen min Lasse og kikka utover den edruelige folkemengden.
- For noe ræl, vi stikker videre, sa jeg til følget.

Kanskje det er like greit å sette forventningene på et lavt nivå fra starten. Videre gikk turen til smått klaustrofobiske Villa, elektrokjelleren rett ved Youngstorget. Munn til Munn Metoden, to kæller fra Østfold som ga opp henholdsvis hiphop og indierock for å lage musikk på dataen, vartet opp med fengende elektronika.
- Jeg digger at de er gamingnerder, sa Lasse.
Vi snakker om PC pimpet med røde LED-lys, og en Nintendo DS som chaospad. Syke ølpriser er det eneste kjipe med konserten. Lasse og jeg er enige om at det er fete karer og fet musikk. Tredjemann i følget tar dissens.
- Det er jo dritlett å lage det her. Alle kan sette på en beat og skru litt på en oscillator, sier Kris, ihuga musikkmaterialist som liker å dra i spaker.

Vi sjekker ut Hypertext, som ryktes å være veldig undervurderte, men som viser seg å være passe korrekt vurderte: flinke og tighte som få, men ikke noe mer en ganske bra. Attpåtil ser det ut som Susanne Sundfør, som joinet bandet som syngedame mot slutten, kjeder seg noe vakent. Vi prøver oss deretter på Pow Pow på Sentrum Scene, men slipper ikke inn fordi jeg har med kamera. Jeg får prøve å gjemme det under jakka for å komme inn på Sundførs soloshow seinere på kvelden, tenker jeg. Så det blir heller danske The Good The Bad på Mono.
- Vi får vel dra den gamle frasen. «De er flinke til å spelle. Men det gir meg ingenting» sier Anders, som vi traff utafor.
- Enig. Det gir meg ikke så mye. Men de er jo ikke dårlige til å spelle, sier jeg.
Vi drar før det er slutt, og jeg stemmer for Megaphonic Thrift på Rockefeller, men er sjeleglad for at jeg bukka under for flokkmentaliteten og fulgte med de andre til konserten som skulle bli kveldens høydepunkt.

- Sjekk Magne, da! Han digger det, sier Anders.
Aha-veteran Magne Furuholmen lar rockefoten henge med under konserten til det danske hippiehipsterbandet Oh No Ono. Jeg har hørt om bandet i lang tid, uten at jeg har sjekka det ut. Styggflinke folk med rare klær og enda snålere vokalbruk. Den nasale stemmen hadde vært kraftig irriterende om bandet faktisk var dårlig, men det ble heller en forfriskende og spennende liveopplevelse. En fargerik, psykadelisk blanding av Mew og MGMT.
- Ingenting kommer til å slå dette, da, tipper Lasse.

Fikk du ikke med deg Oh No Ono? De spiller også i kveld klokka 22.00 på Sentrum Scene.
Vi prøver oss på Little Hands of Asphalt på Revolver, men det er så fullt og så ubrukelig lav lyd at vi gir oss etter to låter. Så bar det tilbake til Gamla, fordi Anders hadde avgitt et Facebook-løfte til hun søte gitaristen i jentebandet Razika om å dukke opp.
- Erlend Øye er liksom overalt på Bylarm, sier Anders når vi kommer inn.

- Veit det. I fjor ble han visst sur da FREDAG hadde bilde av bare ham på coveret av Bylarm-nummeret, han ville ha hele bandet. Men han hopper jo rundt som en maskot for Bergen overalt der bergensere spiller, svarer jeg.
Razikas sprudlende og purunge shoegazerpunkpop er overraskende gøy – jeg lærte dessuten at navnet faktisk uttales Raaazika, og ikke Raziiika. Jøss. Bandet har faktisk begynt å skrive ordentlige låter, framfor tullepunklåter som skriker «vi går på ungdomsskolen og spiller rock», som sistelåta «Kommando».
- Vi er de yngste på Bylarm, sier vokalist Marie.
(Full applaus og gauling fra crowden)
- Nei, nei, det er egentlig ikke noe gøy. Vi kommer jo ikke inn noen steder. I stad kom vi ikke inn i artistområdet for å spise, engang. Så denne låta er til vaktene på Bylarm! sa vokalisten og spilte «Youth».

Mer østrogen: vi drar til Sentrum Scene for å sjekke om den ekstreme andrealbumshypen rundt Susanne Sundfør stemmer. En ting er sikkert: stemmen stemmer i alle fall.
- Jeg tror ikke Norge helt forstår hvor bra det her er, sier Anders.
Sentrum Scene kryr av bransjefolk, særlig fra pressen. Bare fra Dagbladet så jeg fem journalister, og det var sikkert dobbelt så mange.
- For ei dame, sier Farojournal-sjef Silje Larsen Borgan i foajeen mot slutten av konserten.
Vi forlater stedet fornøyde, men med tørre øyne.
- Sjekk, der er Stein Østbø. Hei, Stein! Fin, konsert?
- Nja, det var vel som forventa det, svarer VGs musikksjef uentusiastisk og trasker av gårde i snøen for å skrive fireranmeldelsen sin.

Jaga Jazzist fikk sette punktum for konsertrekka, og jeg mener å huske at jeg synes det var ganske bra. Husker også at Lasse fyllehåndhilste på Trond Giske som hang ved miksepulten.
Dagen var i alle fall knallbra. Å si noe annet enn at jeg elsker Bylarm, hadde vært en løgn. Det eneste som er kjipt med festivalen, er alle de vanskelige valgene når tre konserter du er sugen på går samtidig.

Hva var din beste konsertopplevelse på Bylarm torsdag? Fortell og anbefal i kommentarfeltet!

Alle foto: Jørgen Brynhildsvoll

Stikkord: bylarm, elektronika, indie, konsert, pop