Musikkbloggen

Før jul skrev jeg om hvordan jeg fikk besøk av Neil Young hjemme i stua mi. Det skjedde gjennom Neil Young Official Reissue Series 1-4, den første vinylboksen i Young gigantiske Archives-prosjekt, med hans fire første soloalbum i nydelige remastringer fra de opprinnelige analoge mastertapene, presset etter alle kunstens regler på 180 grams audiofil vinyl.

Det finnes flere, tilsvarende store vinylopplevelser for deg som har et forhold til beslektede ting fra herrene David Crosby, Stephen Stills og Graham Nash.

Reissue-feinschmeckerne hos Rhino har blant mye annet nyutgitt klassikeren «Crosby, Stills & Nash» fra 1969 og solodebutene til de tre, «Stephens Stills» (1970) , Nash’ «Songs For Beginners» (1971) og Crosbys «If I Could Only Remember My Name» (1971).

I likhet med Young-boksen er platene andaktsfullt remastret fra de opprinnelige analoge mastertapene av Chris Bellman hos remastringsguruen Bernie Grundman i Los Angeles. Det er også Grundman som har hatt oppsyn med pressingen.

Det er opplest og vedtatt at «Crosby, Stills & Nash» er et av folkrockens mesterverk, med sine overjordiske harmonier og tidløse vandringer mellom akustisk folk og elektrisk rock. Her låter den bedre enn noen gang. Det gjør også Crosbys geniale «If I Could Only Remember My Name» (1971) , om man da ikke vil jakte i annenhåndsmarkedet på en tidligere 2 x 45-versjon på 200 grams vinyl fra Classic Records som også skal være helt fabelaktig.

Men for meg er det debutalbumene til Stills og Nash som er aha-opplevelsene i denne bunken.

«Stephen Stills» hører i mine ører hjemme nesten (men bare nesten) helt der oppe på nivå med de mer legedariske platene fra denne gjengen, med sin sømløse miks av folk, blues, rock og gospel i et ganske ambisiøst og kraftfullt uttrykk. Nydelig skrevet, spilt og sunget, og produsert og remastret på en måte som får musikken til å stå ut i rommet.

Det første jeg tenker når jeg hører «Songs for Beginners» er «aha! britpop!». Manchester-gutten Nash var såvidt gjennom det traumatiske bruddet med Joni Mitchell da han leverte en solodebut som låter forbløffende britisk i all sin vestkyst-vellyd. Det er introspektivt og ganske dystert, med eminent låtskriverkunst og (igjen) en produksjonskvalitet som får musikken til å leve i rommet.

Grundmans remastringer er åpne og balanserte, med rik mellomtone, mindre av den litt for skarpe diskanten jeg husker fra noen av originalutgivelsene, og med en varm fylde i bassen som flere tidligere versjoner har manglet. Stort bedre enn dette låter ikke musikk.

Rhino-utgivelsene kan bestilles fra Big Dipper.

Stikkord:

Av Jan Omdahl
fredag 12. februar 2010 kl. 11:59

Del på Facebook | Skriv en kommentar
Kort-URL for denne bloggposten: http://➡.ws/ì’¼Ó€