Musikkbloggen

BYLARM: Musikkblogger som Pitchfork og Stereogum setter agenda for musikkulturen i vår tid i vel så stor grad som musikkjournalistikken i de etablerte mediene. Er det en bra ting? Hva gjør det med forholdet mellom musikk, musikkjournalistikk og musikkonsument? Får vi mer eller mindre virkelig kvalitetsjournalistikk om musikk av det?

Et av dagens seminarer på Bylarm handlet om musikkbloggene. Som det heter i seminarprogrammet: «Hva er situasjonen og hvor går utviklingen? Går musikkjournalisten den samme veien som CDen, og er det en isåfall en positiv utvikling? Risikerer vi å bli bombardert med gjennomsnittlige middelmådigheter med folkelig appell, og er flertallets demokrati en god ting for musikken?»

I panelet satt Brandon Stosuy fra Stereogum, Luke Turner fra The Quietus, Tim Barr fra News of The World i Skottland, Taylor McKnight fra bloggaggregatoren The Hypemachine og freelancejournalist Olaf Furniss. Ordstyrer: John Robb.

Her er noen av mine mer eller mindre uredigerte notater fra seminaret:

Brandon Stousy: Som blogger må du skrive raskere, mer komprimert, poengtert og effektivt. Ikke nødvendigvis dårligere. Du må publisere raskt når noe skjer. Det er morsommere. Jeg trives fortsatt med å skrive for papir, men det er så mange ledd. Blogging er som Hemingway!

Taylor McKnight: Folk kan bruke Hypemachine til å lete etter muskk, men også til å finne blogger som skriver om msukkk du bryr deg om. De tjener ikke på å skrive for oss, men de får eksponering

Olaf Furniss: Folk kjemper for å få skrive gratis for disse nettstedene. Det er helt utrolig.

Taylor McKnight: Muskkblogging drives av lidenskap, ikke penger. Derfor lenker vi heller ikke til old school medier på nett. Det er fint om folk tjener penger, men vi er ute etter lidenskapen.

Olaf Furniss: Lidenskap er fint, men det er ikke sånt at folk som tjener penger på det de gjør, ikke har lidenskap. Og vi må ha penger til å betalre regningene.

Luke Turner: Vil du tjene mye penger? Da er blogging feil bransje. Men det går an å leve av det. Men da må du ha lidenskap. Vi jobber 12 timer 7 dager i uka.

Taylor McKnight: Det er lidenskap begge steder. Men bloggere gjør det som en hobby, for å dele det de brenner for. På Hypemachine er det helt åpent, alle behandles likt og har ike mulighter til å bli sett. Vi setter heller ikke ut oppdrag. Dette er bare ting som skjer der ute, som vi viser fram.

Luke Turner: En negativ effekt av bloggene er at de har bidratt til ulovlig fildeling. Platebransjen annonserer ikke i media lenger fordi de ikke tjener nok penger, det skjer delvis fordi all musikken lekker på nettet, og der er bloggene en drivkraft.

Taylor McKnight: Vi lenker ikke til album som lar deg laste ned hele album eller sokm inneholder totrentfiler. Det kunne vært en enorm trafikkdriver for oss, men vi lar det være.

Tim Barr: Det som skjer med musikkjournalisikken nå, vil skje med finans, nyheter og andre felt senere. Til slutt har du ingen som redigerer, ingen som sjekker fakta, ingen eksperter. Da jeg begynte i dette gamet, måtte man vite hva man snakket om. Gjorde du det, fikk du jobb.

Luke Turner: Det har vært mye konsensusjournalistikk og tette relasjoner mellom journalister og plateselskapens PR-folk i demn tradisjonelle musikkjournalistikken. Nå begynner vi å se det samme i bloggosfæren. Det er viktig å styre unna konsensus.

Olaf Furniss: At noe er publisert betyr selvsagt ikke at det er godt. Det er mye lat, dårlig journalistikk uten elementære skriveferdigheter.

Randon Stosuy: Blogger er dagens fanziner. Det er der du lærer å skrive. Men de har også en energi de etablerte mediene mangler.. Er det intereaant og bra, vil du kunne tjene penger på det. Det finnes mange bra blogger, og mange dårlige, akkurat som i de etablerte mediene.

Randon Stosuy: Det er mye sinne i kommentarfeltet. Men de beste øyeblikkene er når vi får i agang gode samtaler, som da vi fulgte opp en New Yorker-artikkel om indierock og fikk en veldig interessant, intelektuell diskusjon.

Olaf Furniss: Vi har fått en gjensidig avhengighet mellom artister, journalister og medier. Tidligere satt vi journalister mer på vår høye hest. Tidligere var det et ubalansert forhold. Men vi trenger artistene og musikken like mye som de trenger oss.

Luke Turner: Google er den nye forsida. Vinkler vi en sak riktig for søkbarhet på Google, får vi en masse Googletrafikk.

Luke Turner: Folk kaller oss en blogg, men da blir vi litt sure. Vi lager et magasin på nett.

Randon Stosuy: Jeg ble nettopp spurt om Stereogum er en blogg, ettersom vi har lengre tekster og bryr oss om kvaliteten på skrivingen.

Taylor McKnight: Det er greie for profesjonelle journalister, dette behovet for å definere om det er blogg eller ikke. Jeg bryr meg ikke.

Tim Barr: For mange er det stas å skrive gratis nå, men på ett eller annet tidspunkt må du ha penger til å betale strømmen til laptopen din.

Og så, endelig, til spørsmålet som var utgangspunktet for debatten: Overlever den profesjonelle musikkjournalistikken?

Randon Stosuy: Medienes eiere en større trussel m0t journalistikken enn bloggerne.

Luke Turner: Rom for profesjonell journalistikk så lenge folk bryr seg ok musikk

Tim Barr: Modellen endrer seg. Artistene må finne nye måter å tjene penger på. Amatørmusikere er dårligere enn profesjonelle muskere. Det samme gjelder for jounalister (mye hodreysten i panelet).

Taylor McKnight: Vi vil alltid ha profesjonell musikkjournalistikk. Og plateselskaper. Men de må utvikle seg.

Vel. Det var det, sånn omtrent. Ble vi så mye klokere? Jeg tror kanskje ikke det. La oss håpe, og tro, at panelets ulike publikasjoner, det være seg old school eller new school, byr på mer poengterte og utfordrende standpunkter og dypere innsikt enn det vi fikk i denne debatten.

Stikkord: