Er albumet dødt? Ikke om Pink Floyd får bestemme.
En gammel debatt får nytt liv etter at progrocklegendene i Pink Floyd i dag vant et søksmål mot plateselskapet sitt, EMI:
Er albumformatet kunstnerisk hellig og ukrenkelig, eller bare et distribusjonsformat for en mer eller mindre tilfeldig sammenrasket samling enkeltspor?
Floyds søksmål dreide seg dels om beregning av royalties, men også om hvorvidt plateselskapet har rett til å selge enkeltspor fra Pink Floyd-album digitalt, utenfor deres opprinnelige albumkontekst, skriver Telegraph.co.uk.
Floyd har alltid vært et albumband. Med plater som «Dark Side of The Moon», «Animals» og «The Wall» på rullebladet, må de vel regnes som en av de fremste eksponentene for konseptalbumfaget. Her handler det om forseggjorte musikalske suiter, der musikk og tekst er sydd sammen til en større tematisk og kunstnerisk helhet. Hvor dypt helheten stikker, kan nok diskuteres, men helst ikke med medlemmer av Pink Floyd tilstede i rommet.
Ifølge bandets advokat forelå det en kontrakt som forbyr salg av Pink Floyd-kutt utenfor deres opprinnelige sammenheng, både fysisk og digitalt. EMI hevdet på sin side at avtalen bare gjelder fysisk salg. I dag fikk altså bandet medhold i retten. Dermed blir det ikke noe stykksalg av «Money» eller «Another Brick In The Wall pt. II».
For oss som er vokst opp med det fysiske albumformatet, har det mytiske proporsjoner. Du kan ikke komme her og fortelle oss at «Pet Sounds», «Abbey Road», «What’s Going On», «Are You Experienced?», «After The Gold Rush», «Innervisions», «Ziggy Stardust» eller «Sign ‘O’ The Times» bare er en samling lÃ¥ter, satt sammen i siste liten fra et større rÃ¥materiale en hektisk helg før plata skal i trykken.
Er Beatles-klassikeren Abbey Road et ukrenkelig hele, eller bare en salgs- og distribusjonsløsning for en samling låter? Foto: SCANPIX
Eller kan du det? Den juridiske striden mellom en av rockens legender og selskapet de har gitt ut plater på hele sin karriere, er interessant som bakteppe for en mer generell diskusjon.
Alle som kjenner er musiker eller tre, vet at låtrekkefølgen på et album bestemmes med en viss flid og omhu. Det er om å gjøre å skape en fungerende helhet, med dynamikk til å sette de enkelte kuttene i sitt beste lys, og samtidig holde lytterens oppmerksomhet hele veien gjennom.
Men alle som kjenner en musiker eller tre vet også at det som havner på et album ikke er det eneste som kunne havnet der, og at rekkefølgen ofte er usikker helt til det siste.
Ofte er det mer elle mindre tilfeldige valg som avgjør. Bortsett fra reglen som ifølge Robert Forster, en av grunnleggerne av australske The Go-Betweens, er absolutt:
Det nest siste kuttet på et album alltid er det dårligste.
I disse iTunes- og Spotifytider er det vi som brukere som bestemmer. Er nest siste spor dårlig, lar vi bare være å kjøpe det. «Next»-knappen er heller ingen ny oppfinnelse. Vi handler enkeltspor, setter sammen digitale mixtapes og herjer generelt fritt med favorittartistenes kataloger.
FOTO: kevindooley under en Creative Commons 2.0-lisens
Er det helligbrøde å tukle med et album?
Skal vi tro Stargate-produsent Tor Erik Hermansen, kan det ikke være så farlig. Ifølge ham er det rett og slett slik at det vi tenker på som de beste albumene, er det fordi de inneholder de beste enkeltlåtene.
I en kronikk i Morgenbladet i januar, svarte den norske superprodusenten på en tidligere kronikk av Lars Lager Espevalen, som blant annet hevdet at oppløsningen av albumformatet fjerner en talerstol for musikkhistorisk og -teoretisk forståelse.
Hermansen fikk sin aha-opplevelse av albumets svekkede rolle da han jobbet med Rihannas nye i Westlake Studio i Los Angeles, i det samme studioet der Quincy Jones og Michael Jackson lagde Off The Wall. En jentegjeng fra en lokal barneskole hadde vunnet en konkurranse og var på besøk. En representant for plateselskapet spurte jentene hvilket Rihanna-album de likte best:
De så tomt på oss, helt til en av mødrene brøt inn og forklarte at: «De kjøper egentlig ikke cd-er, de får et beløp de kan bruke på iTunes hver måned». Det gikk opp for oss at ikke bare kjøper de enkeltsanger i stedet for cd-er, de forsto ikke engang spørsmålet, skriver Hermansen.
I en slik kontekst er Pink Floyds juridiske feide med EMI utvilsomt et ekko fra en svunnen tid.
Men er albumformatet virkelig døende? Og hva betyr det om det sakte, men sikkert forsvinner?
Jeg har nylig kjøpt meg vinylspiller, fråtser i audiofile nyutgivelser av klassiske album og er kanskje feil mann å spørre.
Hva tror du?
Stikkord:
Del på Facebook | Skriv en kommentar
Kort-URL for denne bloggposten: http://ri.ms/ds5k
Eirik Kydland
Anne Gunn Halvorsen
Musikkbransjen er ikke akkurat kjent for Ã¥ tenke nytt og Ã¥ følge med i tiden. Enig med deg i at det lyder som ett ekko fra en svunnen tid. De aller fleste moderne artister tror jeg tenker mer i singelformat enn i albumformat. Og mange har nok fÃ¥tt meg seg at de mÃ¥ spille flere konserter og selges musikken annerledes (tv-serier, reklamer…).
Tror det kommer til å bli ett skille. Der de virkelig musikkinteresserte kommer til å kjøpe album (gjerne vinyl), men den vanlige forbruker vil ha den sangen som er pop akkurat nå. Helst på ett format som passer på telefonen, i bilen, på PCen eller hvor som helst.
For en FITTEJÆVEL som sier at det nest siste sporet er det svakeste! Estranged av Guns N Roses er det nest siste sporet på UYI2, og en av tidenes BESTE sanger.
Jeg er ikke homo, men når jeg hører slik får jeg lyst til å straffepule vedkommede i ræva. Jesus!
Veldig fint skrevet artikkel.
Rett og slett opplysende på en usedvanlig balansert måte.
Takk :)
Det nest siste sporet er ofte det dårligste og Estranged av Guns N Roses kan være selve årsaken til dette at dette utsagnet har fått overleve.
jeg forbeholder meg retten til å slite i stykker en plate og høre på de sporene jeg liker, enten jeg må kjøpe hele skiva, eller hører på radioen.
Dagens digitale avspillere ødelegger uansett albumet. Prøv Ã¥ spille av “Dark Side of the Moon” pÃ¥ en nesten hvilken som helst digitalspiller. Da blir det stykket opp. Pink Floyd burde saksøkt alle produsenter som ikke støtter “gapless playback”.
For min egen del må jeg si at det ikke ville falle meg inn å sette meg ned for å høre kun en av låtene på albumet Dark Side of The Moon, da dette er et album som skal og må nytes i sin helhet. Å plukke dette mesterverket i biter og fordele det til den gemene hop i form av dårlige mp3 filer er en like fjern tanke for meg som at jeg skulle gidde å kaste bort noen minutter av mitt liv på meningsløst pop-skvip og masseprodusert jallamusikk som Stargate har produsert.
OK, jeg måtte bare få det ut.
Ehm: Estranged er ikke det nest siste sporet paa Illusion 2; det er Don’t Cry (alt. Lyrics). Paa den annen side er Estranged et pompöst, overdrevet, Elton John möter Queen med Slash paa gitar-spor…
Nei, men jeg kan forstå Floyd. Om man ser på albumet som et helt kunstverk, så kunne man i praksis delt opp lithografiene av Mona Lisa og solgt bildet i flere deler, så tar man de delene man vil ha. Eller enda mer banalt at man kan kjøpe de diktene man selv ønsket fra en diktsamling.
Men selv er jeg glad for at jeg kun har en singel her og der fra ellers kjedelige artister og utgivelser.
Hvorfor skal det være enten eller? Blir litt sliten av at alt skal være så polarisert hele tiden. Nei, albumformatet er ikke dødt, og kommer nok heller ikke til å dø. Noen av oss foretrekker å høre hele album i slengen, andre foretrekker enkeltlåter, og begge deler kan fint eksistere side om side. Om Pink Floyd vil nekte noen å kjøpe enkeltlåter så er det en sak som angår Pink Floyd og deres fans/kunder, hverken mer eller mindre.
interessant. Selv tror jeg ikke at albumet er dødt. “Rhianna” lytterne og de andre tweensene er ikke kjent for Ã¥ verdsette ekte musikk uansett. Selv lengter jeg etter en vinylspiller og gamle klassiske album som skal høres igjennom i sin helhet! =)
Wish you were here er og nest siste spor pÃ¥ Wish You were here. Den pÃ¥standen om nest siste sporet er derved tilbakevist…
“Hvor dypt helheten stikker, kan nok diskuteres(…)”
Hvor vil du med den kommentaren? En frekk og pussig påstand som ikke argumenteres for eller i mot noe sted i teksten.
Heat Miser er nest siste sporet fra Protection (Massive Attack). Men ja, Wish you were here er vel selve kroneksempelet pÃ¥ at den “regelen” er dÃ¥rlig gjennomtenkt svada.
Hvis Ã¥ dra noen kjærlighets-ord gjennom 3-4 grep pÃ¥, nest siste spor, tilbakeviser en pÃ¥stand, sÃ¥ skal jeg slutte Ã¥ pÃ¥stÃ¥ noe i denne trÃ¥den…
Støtter Pink Floyd på det hjerteligste her. Jeg tror også alle sci-fi-bloggerne som spår albumets død som vanlig overdriver noe vanvittig. Progrocken har de siste 10 årene hatt en enorm fremgang, og du må ikke tro at de mange unge musikkinteresserte som i senere år har fått opp øya for Porcupine Tree, Opeth, Mars Volta eller Dream Theater uten videre er villige til å la albumformatet dø ut.
AngÃ¥ende det med nest siste kutt tror jeg det stemmer mer i CD-alderen enn det gjorde i vinylalderen. PÃ¥ CD’er har artistene større tendens til Ã¥ hope opp de beste lÃ¥tene pÃ¥ starten. Men sÃ¥ blir det gjerne ogsÃ¥ puttet en bra lÃ¥t helt til slutt, dermed blir den nest siste ofte svakest. Men det er naturligvis ingen absolutt regel. (Men reprisen av “Wish You Were Here” are nÃ¥ den _siste_ lÃ¥ta pÃ¥ det albumet, da…)
At nyere artister ikke tenker album når de lager musikk, er vel greit nok. La dem selge musikken sin i biter på iTunes. Men at Pink Floyd sine album er laget som noe mer enn en samling sanger, er vel ikke mulig å komme bort fra? Selg det som i sin tid ble gitt ut på singel, på den måten. La albumene være i fred, i hvert fall når artistene selv ønsker det.
Som vinylfreak er jeg i veldig glad i albumformatet, og selv om jeg alltid har likt Pink Floyd godt, synes jeg her at de har gått litt langt. Selv om både Dark Side of The Moon og The Wall er av tidenes mest kjente og mest solgte konseptalbum vil det jo ikke si at en låt ikke skal kunne stå for seg selv. Dette har jo Pink Floyd selv bevist da Money ble gitt ut som singel, og det samme ble Another brick in The Wall pt.2 og Run like Hell fra The Wall. I tillegg har jo Pink Floyd utallige ganger spilt enkeltlåter fra disse platene live. Det samme gjelder selvfølgelig andre artister som har gitt ut konseptalbum..
NÃ¥r det gjelder ungdommen nutildags og deres forhold og kjennskap til albumkonseptet; vel, synd for dem :-)
Himmel og hav,at det er mulig?
Albumformatet vil\skal aldrig dø,bare de som ikke verdsetter skikkelig musikk som skal dø…hardt og lenge.
Hvordan i he¤#%e ka noen si at nest siste sporet på en skive bestandig er det dårligste?
kansje i pop og og hiphop hverden ja,men ikke der hvor god musikk spilles.Fy og skamm.
Ein musikalsk CD er ei samling låter. Eit album, derimot, er noko ganske meir.
Strengt tatt er det vel kanskje BÅDE et albummarked og et singlemarked, som det jo har vært i mange tiår nå.
Jeg gir også min støtte til Pink Floyd i forbindelse med denne saken. Å sette seg ned med et helt album med dem - med tekstene foran seg, og høre hvordan de får frem føleleser og stemninger er gåsehud.
I forhold til alle albumene Pink Floyd har gitt ut gjennom årene så er det ikke mange singler de har hatt tross alt. Det sier kanskje litt om innstillingen de har hatt til singler i alle år - og ønsker kanskje å beskytte sine kunstverk i vår digitale tidsalder, hvor singlekjøp er vanlig?
Jeg kan godt skjønne at Floyd ikke har lyst til Ã¥ starte og selge enkelt spor - simpelt fordi alle sangene henger sammen pÃ¥ en mÃ¥te, og da blir det feil og slÃ¥ seg til ro med Ã¥ bare kjøpe “hits”.. Men er vel det de fleste gjør idag, hører pÃ¥ det som gir dem “feelgood” resten dropper vi.
De tre første albumene til Metallica motbeviser regelen om nest siste spor (men blant de nyere albumene beviser de faktisk regelen innimellom, hehe)
Om albumformatet kan opphøre som det eneste saligjørende så hadde det vært flott. Hvorfor må absolutt alle presses inn i albumformatet? For det pompøse Pink Floyd er sikkert albumformatet flott, men mange andre kunne nok klart seg fint uten å måtte skru sammen et album i tide og utide. Om du skriver enkeltlåter, hvorfor ikke gi de ut etterhvert i stedet for å vente til du har 12 låter du kan presse inn i et album?
er albumet dødt?
ikke i følge Billboard top 200
Dark Side of the Moon troner på toppen med 753 uker, de poppa inn på lista igjen for 12 uker siden, siden har de gått opp og ned blant topp 200-100 (album salg)
http://www.billboard.com/charts/billboard-200#/charts/billboard-200?order=timeon
Pink Floyd holder en uslåelig rekord på dette med 741 uker i strekk på lista, (fra 1973 til 1988)
Æsj, fyren på bildet med Beatles albumet har masse dritt under negla! Vask dere ordentlig folk!
Jeg sier meg enig rettens kjennelse, ihvertfall nÃ¥r det gjelder Pink Floyd, ingen av deres album kan “kuttes” opp. For dere som virkelig liker Pink Floyd, hvor merkelig hadde ikke f.eks. “Vera” pÃ¥ “The Wall”- albumet hørt ut om det ikke var i sammenheng med resten av albumet? Musikken som kommer ut i dag kan ikke sammenlignes med den fine musikken som kom for maaange Ã¥r siden.. Og en ting til, pÃ¥ “Dark side of the moon” er “Brain Damage” nest siste sang, og den er helt fantastisk satt sammen med den siste sangen “Eclipse”. Hm.. Motsa jeg to pÃ¥stander nÃ¥? ;)
For noe tull. Det er haugevis med Pink Floyd sanger som kan høres pÃ¥ uten Ã¥ mÃ¥tte høre gjennom hele albumet, Ã¥ pÃ¥stÃ¥ noe annet er bare jævlig snobbete. Selfølgelig er det en noe eget med album kontra en ’samling av enkeltsanger’, men det mÃ¥ da være grenser. MÃ¥ være slitsomt Ã¥ høre gjennom hele DSOTM om du plutselig fÃ¥r “Us and Them” pÃ¥ hjernen og vil høre den..
Og hva med radio? Skal alle stasjoner slutte å spille Pink Floyd fordi sangene ikke må tas ut av helheten?
Eller konserter, skal alle band som spiller live holde seg til rekkefølgen på albumet og spille det fra A-Å ?? Nå spiller ikke Pink Floyd live lenger, men rekkefølgen var ikke lik live som på albumet. Der blander de jo også sanger fra forskjellige album.. å nei å nei.. krise..
“Money” har allerede vært i stykksalg, sÃ¥ her møter juristene seg selv i døra. Den kom ut pÃ¥ 7-tommers vinylsingel da DSoTM ble lansert. Har den hjemme. Dessverre uten bildecover…
Det er ikke et spørsmaal som virkelig toucher noen som har hoert et godt album. dette er ting som blir tatt uten et rom fullt av synsere og pink-floyd fans. Og desverre taper arten ofte.
jeg er selv albumorientert, men Ã¥ argumentere som om albumet har vært det dominerende siden tidenes morgen er positivt feil. Albumformatet som kunstnerisk utrykk ble veldig sakte men sikkert utviklet av noen ganske fÃ¥ artister pÃ¥ 60-tallet og bredden pÃ¥ denne tenkningen kom først pÃ¥ 70- tallet. Det mÃ¥ ogsÃ¥ sees i forhold til at det lenge var uvanlig at artistene skrev lÃ¥tene selv. Dette kom f.eks med Beatles, men selv deres første album, hvor bra de enn var, var ikke helhetlige album, det samme gjelder stones. Singelorienteringen har vært der siden Elvis ga ut thats allrigt mama og før det ogsÃ¥. Musikkidioter som meg selv mÃ¥lgruppen for artister som varer over tid. Skal man nÃ¥ de hjernedøde (flertallet) er det enkeltlÃ¥ter som gjelder. PÃ¥standen om at nest sist lÃ¥t er den dÃ¥rligste passer best pÃ¥ cd-utgivelser, men da mÃ¥ man ikke trekke fram legendariske album som eksempler, de har som kjent ingen dÃ¥rlige lÃ¥ter….
Til Geir:
Du sier at reprisen av “Whis you were here” er den siste lÃ¥ta pÃ¥ albumet? Da bør du nok sjekke en gang til mener nÃ¥ jeg. LÃ¥tlista pÃ¥ albumet “Wish you were here” er som følger:
1. Shine on you crazy diamond pt. one
2. Welcome to the machine
3. Have a cigar
4. Wish you were here
5. Shine on you crazy diamond pt. two
Enig med det Veronica skriver her, om at “Brain damage” er en fantastisk lÃ¥t sammen med “Eclipse”. Et av de gode eksemlpene pÃ¥ at albumet mister flyten om det blir stykket opp.
Til og med live-albumet P.U.L.S.E. er sammensatt slik at sangene skal flyte over i hverandre, selv om det er mange enkeltlÃ¥ter satt sammen fra forskjellige album fra Pink Floyd. Dette gjelder disc en vel og merke, da disc to er hele “Dark side of the moon” spilt i sin helhet, med “Wish you were here”, “Comfortably numb” og “Run like hell” til slutt.
Hvis albumformatet er “hellig” hvordan forsvarer de “Relics” og “A Collection of Great Dance Songs” som begge plukker fra album? Dog er førstnevnte fra før konseptalbumene kom i gang.
Nest siste lÃ¥ta pÃ¥ Roger Waters (ex P. Floyd) fantastiske album “Amused to death”, “Its a miracle” er noe av det beste Roger noen sinne har laget. Fantastisk album og fantastisk lÃ¥t :-)
Nest-siste-regelen gjelder ikke alltid ihvertfall.
NÃ¥vel, Pink Floyd ga allerede i 1981 (pÃ¥ vinyl, før cd!) ut plata “A Collection Of Great Dance Songs”, som jeg umulig kan tenke pÃ¥ som noe annet enn en samling “hits”. Tror nok det er bandets evne til Ã¥ lage gode enkeltlÃ¥ter som har gjort dem sÃ¥ store som de er. Uten “hits” hadde neppe albumene solgt sÃ¥ bra.
Tror absolutt ikke albumformatet er pÃ¥ vei ut. De siste Ã¥ra føler jeg at vinylen har kommet sterkere og sterkere tilbake, kanskje mest blant “musikknerder”, men fler og fler band gir nÃ¥ ut album pÃ¥ vinyl. Det vil jeg si viser at fysiske format fortsatt stÃ¥r sterkt! Dessuten er det jo kommet en ny “prog”-bølge, med konsept i bunn. Mastodons Blood Mountain og Crack The Skye er jo gode eksempler pÃ¥ godt gjennomførte album, som oppfattes best i sin helhet.
Personlig er jeg stor fan av albumformatet, hvor man får en dypere og mer interessant lyttning. Men jeg kan fortsatt plukke ut ei låt eller to bare for å kose meg med disse som enkeltspor.. Kan f.eks lett høre Schism eller Parabola uten å høre hele Lateralus plata til Tool.
The Dark Side of The Moon er en av mine alltime favoritter, og akkurat med denne har jeg det vanskelig for å høre én og én låt fra hverandre.. Floyds plater er kanskje litt ekstra hellig for oss fansa. Er enig i at det ikke burde være mulig å få kjøpe f.eks Money, Another Brick in The Wall pt.2 eller Wish You Were Here enkeltstående.. Føler at det kun kan medvirke til at låtene blir mer spilt i hjel enn hva de allerede er gjort.
Og det med at Pink Floyd spilte en samling av forskjellige låter live, er en helt annen sak. Dette har jo også noe med å tilfredsstille et publikum, og for å gi flertallet den beste konserten de kan få.. Husk at f.eks The Wall er fremført i sin helhet.
Fremføringer av helhetlige album er noe alle hardcore fans syns er smakfullt. Se Motorpsycho pÃ¥ øya i sommer, fremfører hele Timothy’s Monster.
Godt Ã¥ høre at noen er enig med meg:) Jeg ser poenget med at noen sanger kan spilles for seg selv, selvfølgelig kan de det! Jeg syns Pink Floyd er et utrolig bra band, og det er favoritten min- ingen over- ingen ved siden. Det gjør kanskje at JEG syns at deres sanger bør spilles som en helhet. Jeg syns det er helt topp at radioen spiller Pink Floyd, men da jeg f.eks. hører “The Wall pt 2″ pÃ¥ radioen- ønsker og forventer jeg Ã¥ høre “Mother” rett etter. Nettopp fordi at albumet er satt sammen pÃ¥ en flott mÃ¥te. Det er en historie. Men jeg skal ikke si at de overhodet ikke kan spilles alene, jeg ville bare poengtere at sangene hører sammen..
Og Pink Floyd spilte jo sanger fra ulike album på konsertene sine, det er jo sånt alle band gjør. Men nå var vel ikke denne debatten om konserter, livealbum eller samleplater? Det er vel ikke det Pink Floyd gikk til sak mot? Sier meg enig i det Snikh skrev, det var fornuftig skrevet.
Pink Floyd har vært mitt favorittband hele livet, men ærlig talt - sÃ¥ mye kunstnerisk kred har dem ikke lenger. Du kan ikke argumentere for album som kunstnerisk medium nÃ¥r du har gitt ut flere samøe-album vet du. Da stÃ¥r du fram som en kyniker. Dagens Pink Floyd er kun interessert i penger, og det syns jeg er kjipt. “Money, it’s a gas. Grab that cash with both hands and make a stash”. Pink Floyd lever opp til aforismene.
Albumet er langt fra dødt. For det er forskjell på folk. Det er alt fra de som gidder å høre pop-hits på sprakete mobil-høyttalere via den jevne bruker som hører enkeltlåter og album omhverandre til den audiofile som bryr seg mere om kobbersammensetningen i kablene til høyttalerene enn hva som _faktisk_ spilles. Det er rom for alt.
Og jeg er enig med Pink Floyd, deres album er kunstverk, og _bør_ lyttes pÃ¥ i sin helhet, ihvertfall i ny og ne. I dermed sagt at man ikke kan nyte lÃ¥tene i sin enkelthet. Hele denne rettssaken skuffer meg litt, hadde aldri drømt om at Pink Floyd skulle være sÃ¥ kÃ¥te pÃ¥ Ã¥ gÃ¥ til retten. Og pÃ¥ feil grunnlag. For de har da vitterlig selv gitt ut flere samlealbum, har jo sett nevnt bl.a. “Relics” og “A collection og great dance songs” tidligere i kommentarene, men de har jo ogsÃ¥ gitt ut albumet “Echoes”, som i enda større grad er en samling fra dems samlede karriere: http://www.platekompaniet.no/Musikk.aspx/CD/Pink_Floyd/Echoes_-_Best_Of_Pink_Floyd_2CD/?id=7243%205361112
Jeg elsker det albumet og. Jeg kaller meg ekte Pink Floyd fan, selvom jeg forebeholder meg retten til å høre på enkeltlåter fra albumene deres.
Som den uhelbredelige musikknerden jeg er, valgte jeg ut 16 album jeg kjenner godt og liker (de fleste fra tenÃ¥rene), uten Ã¥ tenke pÃ¥ nest siste lÃ¥t. Utvalget var “tilfeldig”, med eneste kriterium at jeg kjenner dem godt og liker dem. SÃ¥ scoret jeg nest siste lÃ¥t med skala fra 1 (dÃ¥rligst pÃ¥ albumet) gjennom 3 (middels pÃ¥ albumet) til 5 (best pÃ¥ albumet). Gjennomsnittet ble 3,13. PÃ¥ tre av albumene var nest siste lÃ¥t den dÃ¥rligste. PÃ¥ to av albumene var nest siste lÃ¥t den beste. Ja, jeg burde skaffe meg et liv… :)
Pink Floyd,er vel bare og innrømme at det er det beste bandet som har oppstått på vår jord!
Æhhh,dette er ikke noe og diskutere,det er disse gutta som kunna/kan lage musikk,og da også selvfølgelig Roger Waters!!
[...] Dagbladet skriver i dag om Pink Floyd som har vunnet i retten! Det er ikke mot et utpekt offer som har lastet ned et par sanger – det er mot plateselskapet deres EMI. EMI hadde lyst til Ã¥ selge enkelte av sangene deres pÃ¥ iTunes – og det er jo en positiv ting. Lettere Ã¥ fÃ¥ tak i – lettere Ã¥ kjøpe og ikke laste ned ulovlig. [...]
Floyd har helt riktig utgitt noen fantastiske sanger utenfor album kontekst (for eksempel ‘Money’, ‘Another brick in the wall part 2′) da disse sangene er ogsÃ¥ sterk nok Ã¥ stÃ¥ pÃ¥ egen bein. Jeg vedder at disse sangene skal fortsetter Ã¥ vær tilgjengelige stykkvis pÃ¥ itunes osv. Men en del av Floyd’s ‘conceptual’ stil var Ã¥ lage en del sanger som overlever ikke pÃ¥ noen mÃ¥te pÃ¥ egne bein (for eksempel ‘Vera’,'bring the boys back home’ eller ’stop’ fra ‘the wall’). Hørt utenfor albumets konsept er de dritkjedelig, men de funker meget bra som musikalske ‘lenker’ som kobler sammen divers musikalske ideér/temaer osv. Jeg antar at det er disse sanger som Floyd vil gjerne forhindre Ã¥ selge utenfor album kontekst. Det blir direkte skadelig til Floyd’s omdomme Ã¥ selge disse sanger alene. Folk som ikke vet konteksten kommer til Ã¥ kjøpe ’stop’ og tenker deretter ‘for noe drit Floyd laget, hvorfor ble de sÃ¥ store?’
Forstår ikke hva Pink Floyd vil oppnå..
Men de befester sin posisjon som rockens dinosaurer, om enn på litt negativ måte. :-|
I tillegg mÃ¥ sies at jeg elsker konseptformatet, og liker personlig ikke mixedtapes og enkeltspor. Men det betyr ikke at jeg ikke forstÃ¥r at andre liker pÃ¥ ha muilgheten til Ã¥ plukke fra hverandre album til de blir gule og blÃ¥…
sakens kjerne er (ifølge en Pink Floyd side) at EMI skylder gutta i PF 10 milioner pund som følge av salg av enkeltsanger på nett.. det er det de har satt en stopper for. Ikke at fansen ikke skulle få muligheten til å kjøpe/høre på enkeltlåter.
eg tror de fleste her inne bomme gansge stygt. det e utøverne/kunstneren selv som definere sitt eget verk, ikkje alle andre som prøve Ã¥ tolka verket…
Interessant artikkel.
Har nesten den følelsen at jeg er en av de få tennåringene som fortsatt kjøper musikken min i CD format. Itunes og mp3 tjenester har aldri appellert til meg på det grunnlag at jeg liker å ha produktet fysisk i hendene mine, liker å bla i den lille boka som følger med. Svir av nok av penger på musikk, utrolig leit om albumformatet skulle bli erstattet av det lettere distribuerbare filformatet.
Poenget her er at det finnes singler, og det finnes album. Det finnes singelartister og albumartister, og det finnes singelpublikum og albumpublikum
Og mye av det krysser naturligvis over. Selv setter jeg pris på både en skikkelig herlig 3 minutters poplåt stinnfull av hooks OG et ordentlig konseptalbum.
Men fordi begge deler finnes, og vil fortsette Ã¥ finnes, sÃ¥ tar de feil de som prøver Ã¥ ta livet av albumformatet. Albumformatet vil helt klart overleve, men singelformatet har inntatt en større del av markedet, en utvikling som egentlig begynte allerede pÃ¥ 90-tallet, da “Absolute Music” o.l. var de best solgte albumene.
Det kommer ogsÃ¥ an pÃ¥ publikum, og det er sant at yngre publikum har mindre forhold til album enn eldre. Men ta et band som Green Day, da. Deres to siste album har vært konseptalbum som helt klart er ment Ã¥ høres pÃ¥ i helhet. Allikevel har Green Day massevis av kids som ikke engang var født da “Basket Case” ble utgitt i 1994 som regner seg som store Green Day-fans idag.
De som digger Rihanna eller Britney Spears vil nok aldri være opptatt av album, og selv tipper jeg at den typen artister vil slutte Ã¥ gi ut album om 5-6 Ã¥r. Men det betyr ikke at albumet vil dø ut, for det finnes andre musikkformer som ogsÃ¥ har et publikum, og hvor albumet fremdeles er det mest sentrale uttrykket. Ta f.eks. band som Porcupine Tree, Mars Volta og Dream Theater, som alle har et voksende publikum idag. Hvor ville disse bandene vært om det bare var singler som gjaldt? Nei, albumet vil nok overleve det ogsÃ¥. Forøvrig i likhet med CD’en, som fremdeles teknisk sett er lydmessig uovertruffen i forhold til alt annet.
Det å i det heletatt dra inn en pop produsent i en slik kontekst vitner jo bare om helt mallplasèrt analytisk journalistikk. Det er jo to helt motstridende verdener. Konseptalbum er laget for å representere en helhet i mindre spor og fragmenter. Pop låter a là Stargate/Rihana er jo ment som singelføde. Synes det er knallbra at Pink Floyd er restriktive og står på sitt. Shine on you crazy diamond(s)
Popartister som Stargate jobber med opererer jo ikke engang med en fast produsent lenger - de har kun en “executive producer” som plukker lÃ¥ter og produsenter rundtom blant proffe hitkontruktører.
Men det er klart at Stargate hÃ¥per vel pÃ¥ en slags endelig “seier” over de “seriøse”, etter Ã¥ ha opplevd Ã¥ bli nedsablet av kritikere og forstÃ¥segpÃ¥ere i tiÃ¥r etter tiÃ¥r tror de liksom at de skal vinne den endelige seieren, og at alt som kritikerne og musikknerder har likt skal forsvinne i sluket sammen med CD’en og albumformatet. Men sÃ¥ enkelt er det nok heldigvis ikke, nei.
til de som bare laster ned enkelt låter.de burde ta seg bedre tid til å høre på plata eksempel bryan adams skive fra 1991 waking up the neighbours er ei kanon skive den har alt rocka låter og balader med andre ord ingen sang er dårlig
selvfølgelig er albumet et konsept. skal det neste bli at man begynner å selge kapittel av bøker? og diskutere om boka har noen rolle lenger? la albummet leve.
Er veldig glad for at Pink Floyd vant i retten her! Men de som kommenterer her bør merke seg det at det var at Pink Floyd ville selge verkene sine på i samme format som de fysiske. De har ingen plan om at alle i hele verden skal slutte å produsere singler og enkeltsanger! Selv begynte jeg ikke like Pink Floyd før jeg hørte et helt album i strekk, en samling av deres mest populære låter nedlastet fra nettet ga meg absolutt ingenting.
Det er klart at noen artister ikke bryr seg om albumformatet, og samler opp hits. For dem er det jo fint at det går an å kjøpe enkeltsanger.
Vil ogsÃ¥ anbefale Porcupine Trees “The Incident” hvis de synes konseptalbumer er bra greier.
For oss som er oppvokst med Pink Floyd (og delvis Moody Blues) er et album, spesielt med Pink Floyd som en enhet å regne.
Hele albumet er en sammenhengde musikkopplevelse og jeg kan godt forstå at gruppen mener at deres album skal selges som en enhet, og ikke som enkelte kutt.
Det er stor forskjell på The Wall og et album av Britney Spears eller Gluntan, for å si det sånn.
Syns det er flott at en band som Pink Floyd gjør dette og vant.
Når det gjelder konseptet på platene som har det, så er det viktig å holde det
samme både når det gjelder konseptet som tekst, konseptet som musikk.
Og ikke minst coverarten som også er endel av helhet konseptet, og kanskje en grunn
til at Floyd med mange av albumene brukte mye mye penger på akkurat coverarten.
Istedefor å velge en billig og enkel måte.
Og da Floyd begynte med dette har det alltid vært snakk om Ã¥ lage et “verk” iform av
et helhet album bestående av enkelt sanger som binnes sammen gjennom tekst MEN også musikalsk. Og tilogmed de fleste av konsept
albumene har en “rød” linje mellom hver enkel plate som knytter de sammen.
Til Andreas:
NÃ¥r det gjelder singler som tatt ut ifra albumene, skal det sies at Pink Floyd
kun hadde bestemmelse over utgivelser i UK på den tiden da singler var populært.
Og Money f.eks ble aldri utgitt i UK. Og i andre land har det kommet singler fra
de fleste album men ikke UK. Og de som kom i UK der Floyd hadde noe å si.
Blant annet Another Brick in the Wall pt 2, hadde en annen mix av sangen,
slik at det musikalske konseptet på plateversjonen ikke ble berørt.
Det samme gjelder jo også singlene som kom i andre land, selv om igjen Floyd
ikke hadde bestemmelser over disse.
Til Tor:
NÃ¥r det gjelder “greatest hits” album sÃ¥ er det ogsÃ¥ Plateselskapet som har
pushet det frem og ikke bandet selv. Hvor plateselskapet har satt sammen sangene
Og Floyd har gitt de nye mixer, tenker da på Money og Shine On You Crazy Diamond
på A Collection Of Great Dance Songs.
Relics kom før konsept album tidene og var sammensatt for folk som bl.a hadde gått glipp
av 7″ singlene de hadde i 1967/68 og var for Ã¥ gi folk et innblikk pÃ¥ tidlig Floyd (67-69)
Dette albumet hadde også andre mixer av noen sanger og inneholdt en uutgitt sang.
Dette albumet var også plateselskapets ide. Husk at på denne tiden disse
albumene kom ut var avtalen Floyd hadde en helt annen, der plateselskapet hadde
mere makt enn hva de f.eks har i dagens avtale.
Echoes - The Best Of var et sammensatt album av gruppa selv. Men som jeg nevnte litt
lenger oppe sÃ¥ har mange album en “rød” strek mellom seg. Og vist man
studerer litt på åssen rekkefølge og måten Echoes - The Best of er satt sammen.
Kan man se litt av hva jeg snakker om.
Til HÃ¥vard
Ã… kalle dagens Floyd som kun intressert i penger syns jeg blir feil.
Ja de har saksøkt EMI om dette også, men har de fått for lite betalt
er det jo klart de skal ha pengene, er jo tross alt de som har lagd musikken og eier den.
Og en annen ting, finnes vel neppe et band, der bandet som en helhet og som
enkelt personer har gitt så mye til veldedighet som det Floyd har.
Og som Roger Waters og spesielt David Gilmour som privat personer har gjennom
årenes løp. Gilmour har jo utallige ting han bruker mye tid på og gir millioner til
vært år. For å nevne noe: Han bruker mye tid og donerer mye penger til et prosjekt som skal sikre fattige og uteliggere i london hus, mat og mulighet for jobb.
Et annet er hvor han driver med hjelp til rusmisbrukere og deres pårørende.
Og prosjekt i slike ting står Gilmour sitt hjerte nært og han bruker mye av tiden sin
på disse tingene.
Og på spørsmålet: Men er albumformatet virkelig døende?
sier jeg nei tror ikke album formatet er døende.
Tror faktisk at det kommer til å blir sterkere med tiden.
En gang for mange hundre Ã¥r siden, circa i andre halvdel av 1960-Ã¥ra, var det singler som var formatet for populærmusikk. Album var mest for en samling singler/enkeltsanger Ã¥ regne. SÃ¥ begynte noen artister Ã¥ jobbe innenfor det utvidede formatet “album/konseptalbum”. Moody Blues og The Beatles var tidlig ute her.
Artister som behersket dette fikk fort en økt status hos publikum, og endel andre som ikke fulgte opp dette på en overbevisende måte ramla av lasset og ble avskrevet som mindre seriøse eller interessante. Konseptalbum førte altså til en mer bevisst og dypere lytteropplevelse, og bidro til popartisters anerkjennelse som kunstnere med mer enn øyeblikkets verdi.
Det å ha rundt 40 minutter til rådighet for å bygge opp et større, sammenhengende verk ble altså ansett som en styrking av popmusikkens kunstneriske potensiale framfor singlenes 2.30-format. Det har rett nok også siden den gang alltid vært flust av band og artister som aldri har tatt opp den hansken, men viet seg til singleformatets verden. Som forsåvidt er krevende nok, i og med at det her stilles ufravikelige krav til hver enkelt sangs catchyness.
Men de mulighetene konseptalbumet gav var et naturlig skritt videre for mange, og når noen nå spår formatets død til fordel for nedlasting av enkeltsanger blir det som å si at albumet var en dårlig ide allikevel, nå etter over 40 år. Og det er i såfall ikke en ny situasjon utover distribusjonsmåten vi går inn i, kun en tilbakevending til 1965.
Sannheten er vel heller at albumet kommer til å overleve, og at det blir mindre snakk om formatets død når verden har vent seg til at elektronisk distribusjon er kommet for å bli, og ikke lenger har nyhetens interesse. Mange artister vil garantert fortsette å jobbe i albumformatet, men hvor store volum det vil være snakk om salgsmessig, vil selvfølgelig variere. Sånn har det alltid vært, og de som nå kun kjøper enkeltsanger er samme typen musikkforbrukere som tidligere helst kjøpte singler og samlealbum.
Intet er nytt her, men så lenge det finnes artister med tilstrekkelig kreativitet og genuin lidenskap for sin kunst vil de prøve seg i albumformatet. Og så lenge det finnes lyttere med interesse for en langsommere, mer helhetlig musikkopplevelse vil det være et marked. Dersom dette ikke stemmer, og artister og publikum enes om at albumet ikke har noen interesse - at den gode ideen fra 40 år tilbake ikke er god lenger, ja da ser det ut som en massiv forringelse av popens vesen og potensiale. En slik tilbakevending mot det enkle og overfladiske og avvisningen av det mer sofistikerte og utviklede er kanhende i tråd med den generelle samfunnsutviklingen, men gir så triste framtidsperspektiver for musikken at jeg nekter å bli så pessimistisk.
Single-orienterte impulskjøpere av musikk har nok alltid vært i flertall uansett, men vi med spesiell musikkinteresse har da ikke dødd ut av den grunn.