ECM-klassikere på audiofil vinyl
Keith Jarretts The Köln Concert er en av jazzhistoriens mest kjente plateutgivelser, tidenes mestselgende ECM-utgivelse, og tidenes mest solgte album med solo pianomusikk.
I tillegg er det betimelig å spørre om dette er albumet flest mennesker i verden har elsket til. Det er i hvert fall ikke usannsynlig at det er plata som har akkompagnert flest hyrdestunder på studenthybler verden over.
Jarretts lyriske mesterverk av improvisert pianomusikk gikk sin seiersgang langt utenfor det vanlige jazzinteresserte publikummet da den kom i 1975, og har aldri mistet sin tiltrekningskraft.
Nå kan du høre Köln-konserten, og et utvalg andre ECM-utgivelser, i audiofile kvalitetspressinger på 180 grams vinyl. Blant nyutgivelsene er også to konsertplater med Jarretts klassiske standardlåt-trio, med trommeslager Jack De Johnette og bassist Gary Peacock, og to album med Pat Metheny Group, Offramp og Pat Metheny Group.
Men ECM-sjef og eneveldig produsent Manfred Eicher er ikke den som faller for fristelsen til å tukle mye med lyden på sine gamle innspillinger - eller til å la andre gjøre det. Her har det ikke være noen eksterne remastringsguruer inne. Det er rett og slett snakk om nye pressinger på høykvalitets 180 grams vinyl, fra de gamle originalmatrisene.
Resultatet er tilnærmet støyfrie pressinger, og muligens noe bedre dynamikk, men ikke noen revolusjon på lydfronten. Det trengs ikke, heller; det meste fra ECM er nydelig innspilt og nennsomt produsert og mikset.
Köln-konserten er nok ikke blant ECMs mest vellydende innspillinger, og Jarrets flygel er påfallende sprøtt i klangen. Men det betyr lite, her er det atomsfære og musikalitet det handler om. Vinylen låter dog vesentlig bedre enn min gamle cd, for ikke å si direkte nydelig.
De to trio-platene med Jarrett, Tribute og Still Live er, om ikke blant Jarrets eller ECMs mest sentrale utgivelser, helt fabelaktig gode innspillinger, med en dynamikk og en tredimensjonal tilstedeværelse som er til å få gåsehud av.
Chick Coreas Return to Forever, derimot, en av hjørnesteinene i 7o-tallets fusionmusikk med sine space-keyboards og latinamerikanske rytmefigurer, låter fortsatt en smule tørr og trang i skjæret.
Men Köln-konserten som dobbel-LP på 180 grams vinyl? Det er et must.
Platene får du blant annet tak i på Big Dipper.
Stikkord:
Del på Facebook | Skriv en kommentar
Kort-URL for denne bloggposten: http://➡.ws/ã”·ì›·
Eirik Kydland
Anne Gunn Halvorsen
Ja, denne har fulgt meg de siste 30 årene. Spiller den ofte. Fantastisk musikk. Det første sporet må være noe av det beste som er laget av musikk noensinne uansett genre. Satt og hørte på CD-en da jeg kom over denne artikkelen i Dagbladet :-)
For all del, dere mÃ¥ gjerne lytte til dette. Men livet deres hadde vært utrolig mye kulere om dere heller hadde hørt pÃ¥ heavy metal. Ã… elske til denne mÃ¥ jo være grisekjedelig. “Ã…hhh, sÃ¥ følsom vi er nÃ¥r vi elsker til denne musikken….”
Nei, fyr heller i gang noe Slayer og knull som apekatter med adhd, i stedet for å elske sakte som en gjennomsnittlig akademisk hippiesosionom med rødvinsånde!
Har denne både på cd og vinyl. Vinylen låter desverre falskt. Det er nok en feilpressing jeg har plukket opp. Den eneste av Ecm skivene mine det er noe galt med.
Keith Jarrett er vel verdens mest overvurderte artist. Han gjorde seg positivt bemerket i ung alder, og “Belongings” er blitt en klassiker og et referanseverk innen moderne jazz. Men siden har mannen forfalt til en sÃ¥ søvndyssende elevatorjazzmaskin at han nesten “gir ECM a bad name”…
Mer motstandsløs og strømlinjeformet fløyelsmuzak skal man lete lenge etter, men det er vel neppe lov å si at keiseren ikke har klær på, så han får sikkert anmeldernes uforbeholdne hyllest for alt han måtte gjøre i noen år til.
Tror forøvrig at han som soveroms-soundtrack må se seg slått av et par skiver med Leonard Cohen.