Jeg traff en kollega i Akersgata, en gammel pressehedersmann som spurte meg hvorfor jeg var så opptatt av tidligere selfangstinspektør Odd F. Lindberg og hans skjebne, mannen var da dømt etter norsk lov og rett og hadde vel seg selv å takke for alt oppstyret etter den skjebnesvangre turen med selfangstskuta «Harmoni» i Vestisen? Jeg svarte at det er en lang historie som det ikke er så greit å gjøre rede for på fortauet i Akersgata, og vanskelig nok i en avisartikkel.


I morgen er det ti år siden den omstridte selfilmen ble vist første gang. Bare få dager etter var saken oppe til opprørt debatt i Stortinget, og bråket var i gang. Fiskeriminister Bjarne Mørk Eidem fikk hard kritikk. Utenriksminister Thorvald Stoltenberg sendte riksadvokaten til NRK for å sensurere materiale til CNN. «SEL-JUDAS» ble Lindberg kalt i avisene. I ly av dette kunne folk rope at han burde flås levende, at hans kone var quislinghore og barna judasavkom.
Dette og mye annet har fylt meg med undring i alle disse årene jeg har fulgt saken fra pressebenkene. Den har vist meg et stykke Norge jeg ikke ante eksisterte. Det forundret meg at vi ikke hadde plass til en opposisjonell, selv om han var dømt. Var det legitimt å spytte hans uskyldige barn i ansiktet?
En viktig erfaring etter alle selfangstsakene er det de forteller om norsk ytringsfrihet. Flere av dommene beviser at Grunnlovens paragraf 100 er uthulet av lovgivning og rettspraksis, og at her i landet går personvernet foran ytringsfriheten. Her regner man ære om i kroner og øre. Jeg har sett de omstridte selfangstfilmene om og om igjen, og forstår ikke hvordan det er mulig å benekte det de viser.
Myndighetene gjorde Odd Lindberg til fritt vilt. Han ble anklaget for å ha skadd selfangerne, norsk selfangst og Norge som nasjon, og ble den ene mot de mange fordi han hadde satt spørsmålstegn ved den norske fortreffelighet. Det ble skapt et klima hvor selfangernes «betalte torpedo», som Norsk Redaktørforenings visegeneralsekretær muligens for spøk kalte deres advokat Per Danielsen, kunne stå i rettssalene og snakke hånlig om «denne såkalte selfangstinspektøren». I Högsta domstolen nedverdiget han seg til å kalle sitt jagede vilt en «pest og en pine».
Det forbauset meg også hvordan norske forfattere og andre intellektuelle utelukkende interesserte seg for ytringsfrihetens kår i Tyrkia og Nigeria, og ikke brydde seg om hva som skjedde i deres eget rettssamfunn, mens intellektuelle i Sverige hadde en løpende offentlig kritikk av norsk ytringsfrihet.
Men smått om senn ble det nok også for mange i Norge. Journalistene tok saken opp, og da selfangerne og deres «torpedo» fikk sendt futen på Lindberg, sa sindige nordmenn at nå var det nok. Vel var Lindberg dømt, men konsekvensene av dommen, hetsen og forfølgelsen stred imot folks rettferdighetssans.
De kom en etter en, nesten helt av seg selv, med forsiktige telefoner: Var det noe man kunne gjøre? En bedriftseier ville vite om datteren Andrea hadde noen bankkonto, og det ringte flere. Så aksjonerte Trondheims-folket - forretningsfolk, leger, kunstnere og andre som ville samle seg i sympati for Lindberg og hans familie.
En spesielt interessant måte å reagere på hadde siviløkonom Arne Engøy. Han henvendte seg til Universitetet i Tromsø og berømmet det for hederen til Salman Rushdie, og spurte om ikke også Lindberg var verdt oppmerksomhet. Engøy har æren for at universitetet i morgen arrangerer åpent møte om saken.
Etter å ha vært folkefiende og «sel-judas» i ti år og måttet tåle alt, er det nå blitt en brå og voldsom opplevelse for Lindberg-familien å møte all denne varmen. Det er beundringsverdig hvordan mor Marit, Andrea (14) og Amund (22) har klart påkjenningen i disse ti marerittårene. Andrea er blitt en klok pike som tegner de skjønneste selunger, og Amund, som studerer marinbiologi i Göteborg, har fått tilbud fra universitetet i Tromsø om bistand i arbeidet med doktoravhandling.
Lindberg selv har vel ikke klart disse ti årene uten at det merkes på nervene hans, men han er stadig steil og oppegående, samtidig som han skaffer seg annet å tenke på. Han har glød i blikket, også når han forteller om hvordan han har hogd en glenne i skogen sør for låven sin der inne i de svenske skogene. Slik kan svalene få øye på og seile i en slags innflygingsgate rett mot låven hans og bygge rede under mønet. Det er en spesiell glede for Lindberg, midt oppe i alt bråket.
Men fremdeles står nordmenn med hat i blikket og vil «flå ham levende».
 

Søk i skattelistene