Den tøft-puslete helten til Ola Bauer er på farta igjen. Bråkjekk og egosentrisk, ynkelig og søkende, slik vi kjenner ham fra tre tidligere romaner der han gjennomlevde 1950- og 1960-åra med fiskeveske over skuldra og stort forbruk av børst.

Rosapenna

  • Forfatter: Bauer, Ola
  • Forlag: Oktober
En intens fyr, umiskjennelig levende, men ok med tilbøyelighet til en forintim sjølforakt. Det siste ble understreket av en jeg-form som fikk forfatter og hovedperson til å gå mye over i hverandre.

Nå er han altså er på nytt, Jo Vendt (noe han riktignok ikke har hett siden debutboka). Fiskeveska ser ut til å være den samme som før, og mannen bak losjajakka likeså, bare litt eldre, litt mer etablert og daukjørt.

Forfatterens posisjon er imidlertid en annen denne gangen. Romanen «Rosapenna» er skrevet i tredje person, og vi får større distanse til Jo Vendt. Den utsendte medarbeider i virkeligheten framstår mer som en romanskikkelse blant flere andre. En viktig og nødvendig vri, virker det som.

Jo Vendt er ellers utsendt merarbeider i flere slags forstand her, for han representerer en norsk sosialdemokratisk avis i Belfast. Året er 1973, og journalisten har fått uttrykkelig beskjed hjemmefra om å skrive pro-britisk. Det er han også halvt innstilt på sjøl: å tilfredsstille redaktøren, og deretter koseskrive om Joyce og Brendan Behan for kultursidene. Med sin røde nisselue -fremdeles i bokstavelig forstand - tar han inn på Europa Hotel, hvor baren er full av engelske pressefolk og lett tilgjengelig politisk stoff.

På kollisjonskurs
Men Jo Vendt kommer snart i skade for å møte den andre sida. Han får venner i det katolske fattigkvarterer The Bonne, og flytter etter hvert inn der. Fra da av er han på konstant kollisjonskurs med sin avis. Eller kanskje vi skulle si kollisjonskurs med en allmen norsk holdning til konflikten i Nord-Irland - vundert på mye uklarhet omkring forholdet mellom protestanter og katolikker, men på klar tillit til at England tross alt gjør det beste. Som vanlig.

Ola Bauer hevder det stikk motsatte. At England gjør det verste i Ulster, og har gjort det som kolonimakt gjennom flere hundre år. Selv romanen er oppbygd for å vise det: hovedpersoner ved sida av Jo Vendt er den engelske soldaten Sammy Jenkins, en dritredd fattiggutt fra Whitechapel, og den minst like fattige IRA-jenta Brigid Doherty. Forfatteren flytter synspunktet fra den ene til den andre og lar individene rettferdiggjøre seg - ingen av dem liker bomber og tortur, selv om de praktiserer bruk av fæle ting. De eneste personlige skurkene vi møter i boka er journalistene på Hotel Europa. Resten er imperiepolitikk.

«Rosapenna» er blitt et sterk bok på flere måter. Den er en uhyre velkomponert roman der forfatteren klarer å spekke inn historisk stoff nesten uten at leseren merker det. Jo Vendt med nisselua (som han mister på siste side) er holdt såpass i sjakk at andre og viktigere tragedier trer naturlig fram; jeg synes nok Bauer ennå gjør litt for mye ut av vass-sjela hans, og at han kanskje burde kvitte seg med hele fyren snart, men ham om det. De andre personen sitter i hvert fall som skudd. Det samme gjør miljø- og forløpsskildringen, utført i Ola Bauers karakteristiske språk med Oslo-smak, en smak som forresten er blitt dempet noe her i takt med nedtoninga av hovedpersonen.

Hederlig
En nærliggende innvending mot boka kunne gjelder voldsbeskrivelsene, som er til dels kraftige - bruker forfatteren dem utilbørlig i underholdningsøyemed? Med et lite forbehold svarer jeg nei. Han virker tvert imot disiplinert og hederlig, styrer godt unna fristelsene til å vippe over i det utvendige og gjør seg ikke til noe argument mot Bokklubben Nye Bøker (som utgir romanen hans). At et seriøst diktverk også er ei spenningsbok har aldri vært noe drawback.

Bauer fikk mye skryt for den forrige boka si, «Humlehjertene» fra 1980. Det er likevel ingen tvil om at denne nye romanen representerer et langt utviklingssteg for ham som forfatter.

 

Søk i skattelistene

 
 

 TEGNESERIER - Dagens striper

Nemi av Lise Myhre

 |  Les flere i arkivet |  Les andre tegneserier

© Lise / distr. iblis@nemi.no