Som gymnasiast hadde jeg Aksel Sandemose som husgud. Det var jeg så visst ikke alene om på 60-tallet. Espen Haavardsholm har skrevet en hel roman om hvilke fatale følger det kan få («Roger, gult», 1986). For særlig smart var en slik tilbedelse neppe. I visse forbindelser var den i alle fall åpenbart en ulempe. Var jeg i ferd med å få napp hos en av de utilnærmelige Trondhjems-pikene (når sant skal sies, skjedde det ikke så ofte), ga jeg meg til å legge ut om Sandemoses fortreffeligheter som dikter, både fordi han opptok meg så sterkt, men også, og ikke minst, for på dette viset å gjøre meg interessant og framstå som en pokkers fyr i den unge dames smukke øyne: En erfaren mann, dypt preget av en mørk og smertefull fortid, en mann påført varige sår som jeg foretrakk å tie om, men som (som jeg forsiktig antydet) ikke minst mine erfaringer med visse kvinnelige bekjentskaper måtte tillegges.
I starten uteble ikke den tilsiktede virkning, men hvis jeg til slutt, i min ungdommelige dårskap, lyktes med å overtale den etterstrebede til selv å lese en av mine kanoniserte Sandemose-tekster, ble det andre boller, kroken på døra og definitivt slutt på de intimiteter som jeg under passiv motstand var i ferd med å tilstrebe meg adgang til. En fyr som kunne finne behag i den slags lesning, ja, som endog kunne mistenkes for å føle seg nært beslektet med Sandemoses oppdiktede skikkelser, var så absolutt ikke noe for henne.
I ettertid har jeg mang en gang grepet meg i å legge Sandemose for hat. Det er han som må bære skylden for min ungdoms begredeligheter og nederlag, har jeg tenkt. Det er ikke sunt for en uerfaren 17-åring å se på verden med en voksen manns briller, i særdeleshet når denne mannen er Sandemose. For ham er nemlig ungdommens nederlag så å si en iboende del av verdensbildet - uten nederlag, ingen modning, ingen sjelelig dybde, bare overfladiskhet og lettvintheter.
Tapet er en vinning hos Sandemose - det forsto jeg i min dype uvitenhet allerede den gang. Han lærte meg å rette blikket mot fortida og bruke den som skjold mot de utfordringer som lå i nået. Han lærte meg opp til å bli sentimental, til å plage meg selv med en skyldfølelse jeg ikke hadde noen grunn til å bære på. Han forkynte at ungdommen var den tid da man fant ut hvordan ens maske burde være, og jeg gjorde hva jeg kunne for å skjule meg bak de maskene som jeg antok var de rette for meg og som gjorde det sterkeste inntrykket på andre. Han lærte meg å dramatisere et liv som var relativt udramatisk, slik at jeg i det minste kunne framstå som interessant i egne øyne. Man kan få varig men av mindre.
Men min tidligere Sandemose-fascinasjon kan jeg ikke løpe fra. Jeg vil det heller ikke, og jeg angrer ikke på at jeg svelget rått alt jeg kom over av ham. Det lille jeg måtte ha av menneskekunnskap, har jeg nemlig ikke minst tilegnet meg som Sandemoses disippel . Han lærte meg at alle disse mytene og maskene kunne skrelles av, at den nådeløse erkjennelsen var det viktigste av alt, at selvopptatthet ikke nødvendigvis bare er av det onde. «Jeg tror ikke nu at jeg noensinne har hatt annet mål enn oppklaringen av hvem jeg er og hva mennesket er,» hevder Espen Arnakke i «En flyktning krysser sitt spor». «Den som spøker slik og ikke forblir i uskadelig høyskolesvada, men spør uten opphør og år for år mer nærgående, han blir ikke elsket. For det er ikke meningen at man skal ha svar (...). For alle de små som man sier ikke skal forarges, de aner den store kulde bak livets varme, og de vil ikke vite for sikkert om kulden. De foretrekker den sengevarme svada.»
I begynnelsen av 60-årene skrev Sandemose petitkåserier i Aktuell, og jeg husker ennå at jeg løp til kiosken for å anskaffe meg siste nummer straks det ble lagt ut til salg. Jeg kjøpte de bøkene jeg kom over. Den dag i dag hender det jeg tar fram den fillete Fontene-utgaven av «Det svundne en drøm» fra 1964 som står i bokhylla side om side med en serie danske oversettelser, som utkom i pocketbokserien Stjernebøgerne og den gang var den billigste måten å anskaffe seg Sandemoses bøker på. De resterende lånte jeg på biblioteket.
Fortsatt kan jeg huske da jeg mottok nyheten om Sandemoses død i august 1965. Jeg befant meg i Hamburg på haiketur sammen med en kamerat. På jernbanestasjonen fikk vi fatt i Dagbladet, og der sto nekrologen i all sin sørgelige uframkommelighet. Om kvelden gikk vi på Reperbahn. Det var en utflukt i Sandemoses ånd.
I folks bevissthet forbindes Sandemoses navn først og fremst med janteloven. Eller kanskje er det bare noe jeg tror. Det er så mange som slenger omkring seg med janteloven på en så uforsiktig måte at man kan mistenke dem for ikke engang å vite hvem opphavsmannen er, enn si hva han faktisk har lagt i den. Få «lover» er blitt så misbrukt som denne. Sigurd Hoel sa en gang om de konservatives bruk av hans meninger at det føltes som å bli omfavnet av lommetyver. Det samme kunne nok Sandemose ha sagt hvis han hadde hørt hva ignorante forretningsfolk og andre strebere har brukt loven til - som en rettferdiggjørelse av streben og hovmod, som et liberalistisk og individualistisk credo. Slik var det aldri tenkt.
Janteloven er loven som regulerer de undertryktes selvundertrykkelse. Den handler om kampen om jevnbyrd mellom menn som fra barndommen av er innpodet med at de er underlegne. Den handler om det Sandemose selv kaller terroristiske mannsidealer, og hans verk kan leses som en eneste lang utstilling og avsløring av disse. Som voksne er Sandemoses fiktive personer fortsatt underlagt disse, samtidig som de underminerer dem. Og Sandemose selv vedble hele sitt liv å være et ektefødt barn av Jante.
Bøkene hans bærer preg av å være skrevet i et spenningsfelt der en sterk underlegenhetsfølelse og en omnipotent jeg-følelse slåss om overtaket mellom to polære sjelelige komponenter som han selv har gitt betegnelsene «lykkemann» og «niding». I tråd med dette kan de fiktive personene oppfattes som utspaltninger av en og samme personlighetsstruktur og bøkene som på samme tid symptomer på og avsløringer av den samme struktur. Som sjelegransker åpenbarte og fortolket nemlig Sandemose seg selv og sine fiktive personer i en og samme bevegelse.
Kjønnet er krumtappen i Sandemoses univers. Det har en uhyre, for ikke å si uhyrlig, betydning. Det er ikke alt, men det er det viktigste av alt. Jantereligionen er det gamle knefall for Fallos, heter det i «En flyktning krysser sitt spor», og janteloven har et tilleggsbud som i motsetning til de andre ikke har negasjonens, men påbudets form, og som Sandemose selv ofte er inne på, men som gjerne blir oversett. Fra de er tolv år, er alle gutter i Jante underlagt et bud som står over alle andre bud: Du skal bedrive hor! Det er blitt talt mye om seksualpress i kvinnesammenheng, men det presset unge menn som er vokst opp i Jante, har vært underlagt, kan fullt ut måle seg med dette. Seksuelle erfaringer var alfa og omega, og med den sørgelige mangel på sådanne, henfalt tolvåringene til en antydningens kunst som enhver dikter kunne misunne dem. «Livet skulle være slik at en var voksen mann i Jante og alltid hadde vært det. Det stod et monument på torget. Slik skulle livet være.»
Oppgjøret med disse terroristiske mannsidealene og avsløringene av maskulinismens impotente grunnlag (forfatterens eget uttrykk) er hovedanliggender i Sandemoses verk, selv om rollene skifter og Espen Arnakke skiftes ut med Gullhesten, John Torsson og Erling Vik. «Og årene skal gå, og rollene skifte, og selv skal vi gi rollen som Store John. Det synes vi ikke er på langt nær så vondt, men det gir kanskje også en ringere fryd. For selv om vi er blitt de store, er det bare gjentagelse likevel, alltid gjentagelse.»
På Sandemoses erotiske scene har alle menn bruk for konkurrenter. Rivaliseringen om kvinnen(e) er selve drivkraften i verket, en drivkraft som gjør «den blodige trekanten», eller det som er blitt kalt det mimetiske begjæret, til et hovedmotiv, en trekant hvis hemmelige bud er: «Denne kvinnen er min, og derfor skal du begjære henne.» Når seirer eller nederlag er den eneste målestokk kjærligheten måles ut fra, er det Jante-guden som har bestemt spillereglene. Her ligger også kilden, både til kvinneangsten, kvinneforakten og kvinneromantiseringen som er så rikelig til stede i forfatterskapet. For Sandemose trekker stadig spillereglene i tvil - uten noensinne å bryte helt med dem: «Jeg er ikke redd for kvinner lenger, og derfor kan jeg la dem gå. Kjønnsdrift er bare impotens. Selvfølgelig er heller ikke dette sant, men ikke løgn heller.» · · To unge menn i Hamburg i august 1965 - ikke flyktninger fra Jante, men ganske alminnelige unge menn med janteloven som mental ballast, Sandemose som skipsfører og Espen Arnakke som identifikasjonsfigur.
Etter å ha studert de levende utstillingsdokkene i Herbertstrasse, bega vi oss til nærmeste striptease-bule, av billigste slag, må vite, vi gikk ikke akkurat omkring med fullstappede lommebøker. Men forventningene var skyhøye. Den gang var ikke nakne damer noe dagligdags syn for kjønnsforskrekkede, unge menn - verken i virkeligheten eller i kioskvinduene. Eventuelle tilnærmelser til det motsatte kjønn foregikk med slokte lamper, i dypeste mørke. En flik av blottet hud, enn si et nakent bryst, kunne sette oss i salig henrykkelse. Det var ikke noe å si på at vi gikk til vår første striptease med de aller største forventninger.
Noen få forhutlede sjeler befant seg i lokalet. Vi fant oss et bord så tett opp til scenegulvet som mulig. Og damene dukket snart opp - nokså falmede de også. De viste seg å være på våre mødres alder. Vi følte oss litt snytt, men mistet ikke motet. Men i sin store visdom fant en av de opptredende på å invitere min kamerat opp på scenen for å hjelpe henne med å få fjernet en gjenstridig BH. Det var mer enn min kamerat kunne bære. Han bleknet og sank sammen i stolen. Jeg forsto at tida var moden for retrett, og med all den belevenhet jeg i den anspente situasjonen kunne oppdrive, tilkalte jeg kelneren, og to unge menn forlot lokalet i stillhet.
Om natta, på ungdomsherberget, reiste jeg i drømme et alter for den nylig avdøde dikteren. Jeg følte meg avslørt, han hadde tatt meg på kornet. Men det var han som hadde brakt meg hit - ved å slikke sine sår og hemningsløst spinne en kokong av mytomane selvutleveringer omkring disse. I 60-årene var nemlig hans verk det stoff unge menns drømmer og frustrasjoner var vevet av.