Dagbladet har de siste dagene satt søkelys på Fattig-Norge. I dette oljerike landet må 126000 nordmenn klare seg med en sosialhjelp flere tusen kroner under det staten selv mener er et minimum for et normalt liv. Så lite har enkelte foreldre å rutte med at de ber barnevernet overta omsorgen for barna. Etter flere år på trygd er familiene så utslitte økonomisk at de selv ikke føler seg i stand til å gi barna det de trenger. 
Årsakene til fattigdommen er mange. Men i den store gruppa som lever under det Statens institutt for forbruksforskning definerer som en minimumsgrense, befinner det seg mange enslige forsørgere og deres barn. Totalt 58000 barn blir forsørget av sosialhjelpsmottakere i Norge. Svært mange av disse kan ikke delta i skoleaktiviteter som krever egenbetaling. Mange kvier seg for å feire fødselsdager i fattigslige kår og har små muligheter til å dra på ferier.

Sosialdepartementet sendte tidligere i år ut veiledende retningslinjer for hvor mye støtte sosialklienter bør få. Det månedlige beløpet på 3880 kroner er 1180 kroner lavere enn SIFOs minimumsbudsjett. I tillegg til sosialhjelpen dekkes også utgifter til bolig, strøm, oppvarming, medisiner og legebesøk. Statsminister Jens Stoltenberg mener mange kan leve et normalt og verdig liv for denne satsen, «men ikke alle», innrømmer han. «Det er derfor det må utøves skjønn.» Man kan saktens spørre hvorfor sosialminister Guri Ingebrigtsen skulle utarbeide veiledende satser, som i mange tilfeller legitimerer lavere stønad fra kommunene, når det likevel må utøves skjønn.

Mange som har opplevd trange tider, vil kanskje mene, som Stoltenberg, at det er mulig å få endene til å møtes med en sosialhjelp på dette nivået. Kaster vi et blikk bakover i historien, levde nok det store flertall under fattigere kår enn dagens sosialhjelpsmottakere. Men det er stor forskjell å tilhøre et stolt proletariat som står sammen i kampen for bedre kår, og det å være fattig i dag. Vi snakker om både reell fattigdom og relativ fattigdom. I dag er det vanlig med høyt forbruk. De fleste av oss bor flottere enn våre foreldre gjorde. Vi har biler som er dyrere enn fars. Vi tar sydenferier som et selvfølgelig og helsebringende pust fra en stresset arbeidsøkt. Dagens fattige er, til tross for det store antall, en sosialt ekskludert minoritet. De har det ikke som folk flest, og skammer seg over det, ikke minst barna som ikke forstår hvorfor de ikke kan ha det som alle andre.

Uansett hva som er årsaken til denne nøden i vår tid, er den ikke verdig et land våre politikere ynder å kalle et velferdssamfunn.