Klikk for større grafikk.

Se grafikk over maktbalansen i Midtøsten

La oss se på noen av argumentene for og mot militærbruk.

Iraks masseødeleggelsesvåpen

FNs våpeninspektører beviste i årene fram til de forlot Irak i 1998 at regimet utviklet og lagret biologiske og kjemiske våpen. Stilt overfor ufravikelige bevis, måtte Saddam også innrømme dette.

Vi vet også at han har forsøkt å skaffe seg kjernevåpen, og at programmet etter

alt å dømme fortsatt er virksomt.

Hvor farlig er det?

Hvis Saddam fullfører våpenprogrammet, inklusive raketter som kan levere slike våpen, vil det trolig endre maktbalansen i Midtøsten dramatisk.

De ytterliggående blir styrket og oppmuntret, de moderate stilles overfor nye trusler, terroristene blir dristigere, saudierne blir mer imøtekommende overfor islamistene.

Dette er kanskje den viktigste grunnen til at såkalte hauker i Washington og Jerusalem mener det haster med å gripe inn.

Hvis Saddam får atombomben, blir det mye vanskeligere å ramme ham. Ingen utenfor diktatorens inneste sirkel vet hvor langt våpenutviklingen er kommet.

Krigsmotstandere insisterer på at det er langt fram, uten at deres dokumentasjon er særlig mer overbevisende enn den Bush og Blair har presentert. Men de har rett i at ingen vet om Saddam vil bruke slike våpen uprovosert.

FNs våpeninspektører kan med et tøft mandat trolig bremse våpenutviklingen. Med manglende fullmakter til å sjekke alt overalt, ikke minst de digre festningsverkene som kalles Saddams palasser, blir effektiviteten redusert.

Når Frankrike og Russland, som begge har en stygg historie av våpensamarbeid med Stalins arvtaker i Bagdad, ikke vil skjerpe inspektørenes fullmakter, er det vanskelig å se at det tjener freden.

Krig truer stabiliteten i Midtøsten

Dette er kronargumentet til mange regjeringer og diplomater og har utvilsomt noe for seg.

Irak er et vilkårlig konstruert land med enorme indre rivninger. Kurderne i nord vil ha sin egen stat og også frigjøre deler av Tyrkia, Syria og Iran, selv om de i dag og av taktiske grunner framstår som tilfredse med autonomi.

Shiaene i sør ser regimet i Bagdad som vantro (Saddams religiøsitet er staffasje), mens folkegrunnlaget for diktatorens makt knapt er en tredel av innbyggerne.

Det er vanskelig å forestille seg et etterkrigsregime som kan holde Irak sammen.

Men er det så farlig?

En oppsplitting vil kanskje fjerne noe av grunnlaget for diktatur, tortur og borgerkrig, slik delingen av Jugoslavia etter hvert har gjort.

Styrket Iran
Iran kan bli styrket hvis Irak blir nedkjempet. Det er utvilsomt en av bekymringene som plager det amerikanske utenriksdepartementet. Men vi vet ennå ikke om et oppdelt Irak, eller kanskje enda bedre et tvangsdemokratisert Irak med sterk autonomi for folkegruppene i sør og nord, vil styrke mullahene i Teheran eller de moderate kreftene som har støtte i byenes opplyste middelklasse.

Saudi-Arabia kan få sin betydning drastisk redusert hvis trusselen fra Saddam blir borte og Iraks enorme oljereserver når verdensmarkedet. Da forsvinner USAs hovedgrunn til å holde sin hånd over det despotiske kongehuset og en overklasse som undertrykker kvinner og subsidierer utklekkingsanstalter for nye terrorister verden over. Ikke et klart tilbakskritt, spør du meg.

Palestinerenes sak

kan i beste fall bli styrket. President Bush er slett ingen venn av Palestina, men har forpliktet seg til å støtte en selvstendig stat. Også det kan bli lettere etter Saddam.

De minst kompromissvillige palestinerne blir trolig svekket og selvmordsbombernes familier får ikke lenger belønningen på 10-15000 dollar fra Bagdad per martyr.

Israels situasjon blir trolig lettere. Om det vil rykke en virkelig fredsløsning nærmere, avhenger av hvordan man oppfatter partenes motiver og de ganske uoversiktilige drivkreftene i konflikten.

Oljen

Er hva USA først og fremst er ute etter. Dette synspunktet blir også hyppig brukt om krigen i Afghanistan, der det har lite for seg. Men med Irak stiller det seg trolig annerledes.

Den amerikanske økonomien er helt avhengig av enorm oljeimport. President Bush har som faren sin bakgrunn i oljebransjen, og et «nytt» Irak vil trolig reforhandle utvinningskonsesjonene.

Derfor har Frankrike og Russland mye å tape og USA mye å vinne på en vellykket krig.

Det blir pinlig naivt å understreke USAs egeninteresse i Midtøstens oljerikdommer, og så framstille kritikerene i Moskva og Paris som drevet av rent politiske eller tilmed humanitære motiver.

Samtidig er Iraks oljereserver på 112 milliarder fat - de største utenom Saudi-Arabia - et godt forhandlingskort når amerikanerne nå slåss med franskmenn, russere og kinesere i Sikkerhetsrådet. Hvis de motarbeider et maktskifte i Bagdad og det likevel tvinges gjennom, kan de knapt regne med stor samarbeidsvilje fra det nye regimet, avhengig av USA som det blir. Her står milliarder på spill.

Sivile ofre

En krig mot Irak vil utvilsomt skape mye lidelse blant landets sivilbefolkning. Derfor protesterer humanitære organisasjoner mot planene, langt på vei med støtte fra kurdiske motstandsorganisasjoner.

Men med mindre man er pasifist, må disse lidelsene måles opp mot djevelskapen Saddam daglig påfører folket sitt, samt hans mulighet til igjen å angripe naboland, han har allerede fire på samvittigheten (Iran, Kuwait, Saudi-Arabia, Israel).

ERfaringene fra Afghanistan tyder vel på at de humanitære organisasjonene spår langt større katastrofer enn de som virkelig inntrer, mens generalene og krigspolitikerne maler med lysest mulig farger.

Al-Qaida først

Madeleine Albright, tidligere amerikansk utenriksminister, har også mange erfarne republikanere med seg når hun advarer mot å gå løs på Irak før al-Qaida er knust. Det er vanskelig å forstå hvorfor Bush har slik hastverk. Kanskje skyldes det at han mener et militært oppbrudd fra status quo i Midtøsten er forutsetningen for å bekjempe terroristene.

Hvis saudierne plasseres på den politiske og økonomiske sidelinje, Irak okkuperes og blir halvdemokratisk, mullahene i Iran svekkes ytterligere eller faller, Syria presses ut av Libanon slik at det kan ryddes opp i treningsleire og illegale seddelpresserier i Bekaa-dalen og en løsning uten Arafat kan tvinges gjennom i krigen mellom Palestina og Israel, blir sikkert verden tryggere.

Slik tenker i hvert fall de høyreintellektuelle strategene som har arbeidet for en kursendring i Washington de siste ti årene.

Men forutsetningen er at alt lykkes. Langt mindre positive scenarier kan like gjerne bli virkelighet.

Bagdad var kalifatets hovedstad i et halvt tusen år mens islam sto på høyden som sivilisasjon. Hvis byen gjennombombes og erobres, er det ifølge islamprofessor Bernard Lewis en krenkelse av religionens historisk sett nest helligste sted. Slikt er egnet til å produsere nye selvmordsbombere.

Hvis Irak går i oppløsning, kan landet ironisk nok bli et langt bedre støttepunkt for terrorgrupper enn det er i dag. Hvis Midtøsten kastes ut i kaos, er det vanskelig å se gode resultater på noenlunde overskuelig sikt.

President Bush er tilsynelatende villig til å gamble. Washington er grundig lei av å sitte gissel for ulike despoter i Midtøsten, enten de kalles venner eller fiender. Tålmodigheten med Sikkerhetsrådet, som med delvis unntak av USA og Storbritannia glatt har oversett de groveste irakiske resolusjonsbrudd i et tiår, er slutt.

Bush er kanskje ikke så bekymret for umiddelbare nye terroranslag som vi har fått inntrykk av. Kanskje forteller etterretningen at al-Qaida nå har nokså lite å fare med?

Tiden virker moden for et dristig og strategisk steg. Haukene som har presidentens øre, tar sikte på en dramatisk omveltning til det bedre i Midtøsten. Den som lever får se om de lykkes.