To nordiske fristeder kjenner storsamfunnets trykk i disse dager. I Oslo skal Blitz-huset selges og ungdommene trues med utkastelse. I Danmark lanserte regjeringen siste uke en plan for «normalisering» av fristaden Christiania. Begge steder synes politikerne å mene at nok er nok. De styrer etter omtrent den samme ideologien, og støtter seg til populære partier ytterst til høyre. Prosessene mot Blitz og Christiania er i gang.

Er det en tilfeldighet at dette skjer samtidig? Eller står vi overfor en storstilt skandinavisk aksjon? Norske og svenske myndigheter har jo tidligere bedt danskene rydde opp i Christiania, fordi stedet trekker til seg ungdom fra andre land.

Jeg tror ikke at byråd for næring og byutvikling i Oslo, Ann Kathrine Tornås, har vært i kontakt med justisminister Lene Espersen i Danmark for å koordinere angrepene. Det ville ha vært et overraskende utslag av nordisk samarbeid. På den annen side er det neppe bare tilfeldig at Blitz og Christianias eksistens blir satt i spill av nesten identiske politiske regimer.

SAMMENLIKNINGEN MELLOM
Blitz og Christiania har selvsagt sine begrensninger, fordi det er snakk om forskjellige steder og saker.

Fristaden Christiania ble opprettet på et forlatt militært område på Christianshavn i 1971. Ei gruppe christianshavnere veltet plankegjerdet på hjørnet av Prinsessegade og Refshalevej, rett ved den Grå Hal. De ville ha lekeplass til kvarterets barn. Og litt grønt til å boltre seg i. Straks etter oppdages de tomme bygningene i Bådmandsstrede Kaserne. Okkupasjonen begynte. Myndighetene sto rådville overfor innflytterne, fordi det ikke fantes planer for arealene. Christiania vokste fram med boliger - mange originalt selvbygde - arbeidssteder, kunst, håndverk og restauranter, ja, et par av restaurantene er blant Københavns beste. Til sammen rommet området omkring 1000 innbyggere og hadde flere hundre arbeidsplasser. Flere av beboerne er i dag både foreldre og besteforeldre. Bortsett fra den ungdommelige annekteringen av bygninger, ønsket om et alternativt sted og at Stein Lillevolden kanskje nærmer seg bestefars alder, står vi altså overfor to samfunn som er ganske ulike med hensyn til bredde og dimensjoner. Christiania er i dag en av Danmarks største turistattraksjoner.

DET VIKTIGSTE ANKEPUNKTET
mot Christiania har hele tida vært narkotikasalget. Da de tyngre stoffene som heroin kom på markedet og var nær ved å ødelegge hele miljøet, gikk innbyggerne sammen med politiet for å bli kvitt det. Men hasjen ville de beholde og hasjsalget i Pusher Street er like betydelig som det er berømt. Hit kommer det folk fra hele Skandinavia for å handle. Politiet har gjort mange forsøk på å stanse det uten å lykkes. Derfor sukkes det nå litt oppgitt fra politihold over alle ressursene som må til for å makte oppgaven, dessuten, til hvilken nytte; salget dukker bare ukontrollert opp andre steder i København. Ordren er imidlertid gitt. Politiet skal i gang med storaksjoner. Dette har ført til at debatten om legalisering av hasj igjen har fått fornyet styrke i Danmark.

Innbyggerne i Christiania tar imidlertid en annen trussel langt mer alvorlig. Regjeringen har oppnevnt et flerdepartementalt utvalg som utarbeider planer for en «normalisering» av området, det vil si at Christiania skal bli et vanlig bo- og handelsområde, en integrert del av bydelen Christianshavn. Det vil innebære slutten på Christiania. Rike københavnere vil få et nytt botilbud i et attraktivt område.

HER ØYNES FELLESTREKKENE.
For akkurat som narkotika er et argument mot Christiania, er voldsbruk ankepunktet mot Blitz, men akkurat som hasjsalg i Danmark er omfattet av dansk lovverk, er voldsbruk og hærverk grundig behandlet i norsk straffelovgivning. Det burde holde. Bare ikke for de nåværende politiske regimene. De er ute etter noe annet. Noe mer. Derfor kobles dette til et spørsmål om berettigelsen av miljøenes eksistens overhodet.

Glem ikke at det i begge tilfeller er snakk om kostbar offentlig eiendom og at de politiske regimene tenker marked og salg. Det først. Salgsprosessen først. Om problemene skulle melde seg igjen etter et salg, kan de rolig «ta en Ansgar» (Gabrielsen) og si at beklager, vi har ikke politisk verktøy til å gjøre noe.

Til tross for at en profesjonell og seriøs aktør som Kirkens Bymisjon har sagt seg interessert, fortsetter administrasjonen forberedelsene av salg i Oslo. Om det fins mot og vett blant noen av representantene som tilhører byrådets flertall i bystyret, kan bystyret utmerket godt instruere byrådet om å stoppe den nåværende salgsprosessen. Dessverre virker det som om det er større vilje til å støtte et annet forslag fra Fremskrittspartiet, nemlig utkastelse. Det skal behandles separat og skal opp i bystyret. At et verdiparti som Kristelig Folkeparti lar seg binde til en formalistisk markedstenkning - det vil si at salgsprosessen må gå sin gang, fordi vi jo er seriøse på markedet - begynner å bli regelen snarere enn unntaket. Selv om Kirkens Bymisjon neppe er Kristelig Folkepartis hjertebarn, er avvisningen av misjonens utspill talende - på flere vis.

DE STORE BYENE
trenger steder som Blitz og Christiania. De er livsnødvendige for byenes pulsslag og åndedrett i deres annerledeshet - et toleransebarometer, som Politiken kaller det - i deres protester og ikke minst i deres evne til åpent å favne mange av dem som ellers ikke hadde hatt et sted å være, et sted å leve.

Normaliseringstanken tilhører regimer som regjerer blindt etter en ideologi. I Danmark er dette uttalt. I Norge underforstått.