DET NARKOTIKAFRIE SAMFUNN er en destruktiv illusjon.» Jeg leser det i Nils Christie og Kettil Bruuns lærebok i kriminologi, «Den gode fiende», fra 1984. I hele mitt voksne liv har professor Christie vært en lavmælt, nærmest puritansk dissident i norsk narkotikadebatt. Ordskiftet har vasket fram og tilbake siden 60-tallet, da USA erklærte «war on drugs» og FN-konvensjoner definerte hvilke stoffer som skulle forbys. Når nye stoffer dukket opp, nye behandlingsformer, nye straffetiltak, nye brukergrupper, nye livsstiler, nye beslag, nye døde, tall, enkeltskjebner og deres pårørende, har Christie representert motkulturen. Som overlege Hans Olav Fekjær driver sin bevisførsel for hvor skadelig alkoholen er i et flaskesamfunn, repeterer professor Christie sine samfunnsanalyser for å stagge de blindeste narkotikakrigerne.

I ÅR KOM tredje utgave av «Den gode fiende» på Universitetsforlaget. Teksten er bortimot urørt gjennom tretti år, og denne uka deltok Christie på et seminar på Lillehammer, der han igjen vekket liv i motforestillingene til offisiell narkotikapolitikk ved å peke på at krigen er tapt sak. I år fikk han også hjelp av Nini Stoltenberg, tidligere kjendis og narkoman fra samfunnets toppsjikt, som i tillegg kan rapportere smertelig fra livet på bunnen. Som datter av Thorvald og søster av Jens er hun utpekt til å påvirke politikerne. «Narkotikakrigen er tapt,» sa Nini på Lillehammer-seminaret.

TAPT KRIG ER opposisjonenes mantra. Henvendt mot etablissementet utløser det et kraftfullt forsvar for nulltoleranse, strenge straffer, mer tvang, mer kontroll og alt samfunnet i dag foretar seg for å seire over «djevelskapen». Det hjelper ikke at bruken av forbudte stoffer likevel øker, at flere skades, at flere dør. Mytene om stoffenes «demoniske» makt over sine hjelpeløse ofre, lever ennå. Demoniseringen er gjennomtenkt og villet, irrasjonell og fundamentalistisk. Eller som Olof Lagercrantz skriver: «...jag ville be var människa som oroas betänka att vi lever i en hysterisk tidsålder och det ingenstans - det kalla kriget undantaget - märks så starkt som i narkotikafrågan.»

KRIGSMETAFORER og trusselbilder utpeker «de narkomane» som fiendtlige selvmordsbombere. Likevel har nulltoleransen ikke brakt oss framover mot humanistiske, faglige måter å integrere og redusere narkotikabruken i samfunnet på, uten å utstøte brukerne. Nini Stoltenberg kritiserer derfor samtlige regjeringer siden 60-tallet for å ha sviktet de narkomane. Bak seg har hun et flertall i Straffelovkommisjonen, som har foreslått at bruk og besittelse av narkotika skal avkriminaliseres. Hun har også Sanksjonsutvalget på sin side, ledet av assisterende riksadvokat Hans-Petter Jahre, som nylig foreslo at reaksjonene på bruk og besittelse av narkotika til eget bruk bør reduseres fra fengsel og bøter til forenklet forelegg, for å unngå strafferegisteret. Hun har støtte hos Rusetaten i Oslo kommune, som har foreslått å etablere sprøyterom for å redusere overdosedødsfall. Nini har med andre ord tunge, erfarne og innsiktsfulle instanser med seg i arbeidet for å avstigmatisere og integrere rusbrukerne i et livreddende fellesskap.

LIKEVEL KOMMER IKKE broren til Nini til å avkriminalisere brukerne, opprette sprøyterom eller innvilge fanger i lukkete anstalter tilgang på reint brukerutstyr, hvis han kommer i posisjon igjen. Vi er oppdratt til å se «narkotikaproblemet» som påført oss utenfra av onde krefter, et anslag mot vår sivilisasjon, begått av fremmede, i motsetning til den menneskeskapte alkoholen som er en del av samfunnet helt til topps, både som venn og fiende. Slik slår illusjonen om det narkotikafrie samfunnet tilbake med destruktiv kraft. Christie vil ha oss til å se at narkotika ikke rammer blindt, men treffer hardest de på forhånd sårbare, og slår ut de som har minst å stå imot med. På samme måte som myten om narkotika som et epidemisk, løpsk sarsvirus hemmer den faglige analysen av årsak og virkning vi ellers benytter når vi skal forstå hvordan samfunnet virker. Selveste Pentagon kunne ikke definert den frie verdens fiender bedre.

ANNERLEDES LAR DET seg ikke forklare at både regjering og Storting fortsatt motsetter seg alle kvalifiserte råd som kan avkriminalisere brukerne. Lovgiverne sa nei til Straffelovkommisjonens flertall, nei til Sanksjonsutvalget, nei til Rusetatens forslag om sprøyterom. Til tross for nye handlingsplaner om mer omsorg, behandling og ettervern, skal vi opprettholde en lovgivning som er blant de strengeste i verden, som skyver de hjelpetrengende vekk og overlater dem til seg selv. Det tok i sin tid nesten et århundre å erkjenne at løsgjengerloven som hjemlet internering av arbeidsløse og hjemløse alkoholikere, virket som en brutal klasselov. Likevel oppfattes ikke dagens narkotikalover like klassediskriminerende, enda de legitimerer internering og overvåking av samfunnets svakeste grupper. I dag soner 42 prosent av innsatte i norske fengsler for mer eller helst mindre brudd på narkotikalovgivningen.

DET OPPLYSTE fagmiljøet er åpenbart i ferd med å oppdage at hvis målet er å få narkotikabruken under forsøksvis kontroll, er det meningsløst å kriminalisere all bruk og omsetning av narkotiske stoffer, uansett mengde. Straffelovrådets anbefalinger er med andre ord egnet til å dempe «en hysterisk tidsålder» i tråd med signalene som når oss fra stadig flere land i Europa. I krigen mot narkotika er makta superheltene, altså lovgiverne og lovens håndhevere. Det er de utstøtte brukerne som i praksis er både fiende og sivilbefolkning, og som sammen med sine pårørende bærer krigsomkostningene. Skammen og smerten over tap av liv og verdighet er deres. Sterke krefter vil ikke ha slutt på krigen. Det preger også medienes fremmedgjørende og oppskrudde krigsreportasjer. Narkotikakrigen trenger sårt en fredsmekler. Får Nils Christie oppdraget?