Mye av dramatikken i Arne Huuses statistikker forsvinner dersom de leses på en fagmessig forsvarlig måte.

JEG VET IKKE
hva som stiller Kripos-sjef Arne Huuse i det dårligste sommerlyset: Enten fikk han en kraftig korreks fra justisministeren i Aftenposten på onsdag. Eller så har artikkelen ligget i redaksjonen en stund, slik at Huuse bare har gjort akkurat det Odd Einar Dørum skriftlig allerede hadde advart mot. Dørum skriver: «Skjærer man alle over én kam, er sjansen stor for å ende opp med unyansert begrepsbruk og lemfeldig omgang med statistikk.»

Enten det var skrevet før eller etter, er formuleringen en bredside mot utspillet her i avisa fra Kripos-sjef Huuse der han brukte sin spesielle kriminalstatistikk til å begrunne krav om økt grensekontroll, færre asylsøkere og innvandrere, og egne interneringsleirer for asylsøkere. Men som det er blitt vanlig med Huuses statistikker, mye av dramatikken forsvinner dersom de brukes og leses på en fagmessig forsvarlig måte.

FORMULERINGEN
«unyansert begrepsbruk» er sammenfallende med kommunalminister Erna Solbergs første kommentar til Huuses utspill. «Ekstremt unyansert,» sa Solberg. I en såkalt oppklarende kronikk i Aftenposten skriver Huuse at tallene som han bruker, stammer fra «forhold som ligger noe tilbake i tid». Den slags kaller justisminister Dørum «lemfeldig omgang med statistikk». Statsrådene har god grunn til å ergre seg over at Kripos-sjefen for eksempel ikke tar hensyn til at antallet mennesker med åpenbart grunnløse asylsøknader som møter opp ved landets grenser, nå er sunket med nær nitti prosent. Det er blant annet denne gruppa som Huuse og hans politiske megafon, partieier Carl I. Hagen, vil sette i egne interneringsleirer, en slags konsentrasjonsleirer for uønskete elementer som skal sitte bak piggtråd og venter på en uviss skjebne og avgjørelser i et fremmed byråkrati de trenger advokater for å påvirke.

REDUKSJONEN
i antallet grunnløse asylsøknader er oppnådd uten bruk av interneringsleirer verken her eller i Albania, men ved akseptert bruk av vanlige og lovlige politimetoder i kombinasjon med politisk forståelse og erfaring. Justisministeren skriver at bare de som det kan rettes konkrete mistanker mot, skal kunne spesialbehandles som mistenkte kriminelle som misbruker asylinstituttet.

Det er litt absurd at det er en høytstående politiembetsmanns elefantføtter i glassbutikken som gjør det vanskelig for justisministeren å få ut i offentligheten sine alvorlige forsøk på å holde fast ved grunnleggende rettsprinsipper i behandlingen av mennesker som kommer hit til landet, og å oppfylle de forpliktelsene Norge har påtatt seg ved sin tilslutning til Den europeiske menneskerettighetserklæringen. Den som vil, kan lese disse holdningene ut av Dørums kronikk i Aftenposten. Mens Arne Huuse sprer et innrykk av at flertallet av asylsøkerne og innvandrerne som er her, eller kommer hit, er potensielle lovbrytere, er justisministerens holdning at de er lovlydige. Dette er jo det grunnleggende prinsippet for rettsstaten, nemlig at alle er å betrakte som uskyldige inntil det motsatte er bevist. Det er denne retten Huuse og Hagen vil ta fra de menneskene som er i Norge som asylsøkere eller innvandrere. Begge to seiler under falskt flagg som tilhengere av lov og orden. I stedet for at loven er lik for alle, foreslår de at noen skal være likere enn andre for loven.

JUSTISMINISTEREN
skriver at konsekvensene ved unyansert bruk av begreper og lemfeldig omgang med statistikk blant annet er stigmatisering av nordmenn med utenlandsk opprinnelse. Dette er uheldig for ethvert samfunn, også det norske, skriver Dørum. Oversatt fra diplomatspråk til klar tekst sier justisministeren at den typen virksomhet som kripossjefen driver, kan utløse rasisme og utstøting.

Nå nyter folket sommeren, og Hagen er i Spania, der det er over tretti grader i varmen. Han og Huuse har fått sagt sitt, med tilslutning fra Rune Gerhardsen, som synes Huuse er «modig» og at «noen må si fra». Og fra Kari Pahle som synes det er nok innvandrere i Oslo nå. En kronikk i Aftenposten gjør ingen sommer, og knapt en valgkamp. Dørum balanserer så godt han kan mellom Huuse, Hagen, Pahle og Gerhardsen på den ene siden, og rettsstatens liberale prinsipper på den andre. Det skal han ha, han har det ikke lett.