SV er et parti med to ansikter. Det vi ser oftest, er nøye markedstilpasset: et parti med hjertet på rett plass, med selvironi og åpenhet for andres meninger. Denne utgaven av SV ledes meget effektivt av Kristin Halvorsen og ei gruppe mennesker rundt partilederen. Det andre SV er langt mindre synlig, og tro ikke at det er noen tilfeldighet. Dette partiet er dogmatisk, endringsuvillig og skeptisk til oppbrudd fra bevegelsens historie. Disse kreftene blir synlige når SV har landsmøte, eller som sist, landsstyremøte.

SVs partisekretær Bård Vegar Solhjell er kanskje ikke så markant i det politiske landskapet, men han spiller en viktig rolle i SVs moderniseringsprosess. Nylig uttalte han at utmeldelse av NATO kanskje ikke er det viktigste partiet bør bruke krefter på. Under landsstyremøtet sist helg fikk han så grov kjeft at partilederen måtte forsvare ham. Hendelsen kom bare dager etter at Dagbladet avslørte at den tidligere SV-lederen Erik Solheim deltok i ei gruppe som ser på mulighetene for å utvikle en alternativ utenriks- og sikkerhetspolitikk sammen med Ap og Senterpartiet. Det vakte heller ikke begeistring.

SV har alltid vært et parti med betydelige indre spenninger. Disse opptrer i flere formasjoner, men hovedmotsetningen går mellom dem som framhever ideologisk renhet, og en pragmatisk linje hvor politiske resultater er viktigere enn røde markeringer. Disse motsetningene holdes i live gjennom et vedvarende spenningsforhold mellom toppledelsen og tillitsvalgte på lokal- og distriktsnivå. SVs medlemmer nekter å la ledelsen utforme politikken slik den vil.

Foran stortingsvalget står SV overfor en historisk mulighet: Partiet kan komme i regjeringsposisjon med Ap og Sp. Det krever en ny politisk smidighet partiet har liten erfaring med. Ikke minst gjelder det innenfor utenriks- og sikkerhetspolitikken. Skal Kristin Halvorsen lykkes med regjeringsprosjektet, må hun ha orden i rekkene før hun møter Jens Stoltenberg og Åslaug Haga. Det andre SV er det ingen som vil samarbeide med.