- Gruppe 1 -->Søppel overalt. Knuste vinduer. Stank av urin. Fordi bydel og sykehus krangler om penger, er dette hva psykiatrien har å tilby «Arthur» (57).

 PSYKIATRISATSINGENS BAKSIDE:  Gang på gang har «Arthur» blitt skrevet ut og hensatt til sin slumliknende leilighet i Groruddalen. Han kan ikke bo alene. Han har fått innvilget et         ideelt botilbud, men verken bydelen eller sykehuset er villig til å betale.

PSYKIATRISATSINGENS BAKSIDE: Gang på gang har «Arthur» blitt skrevet ut og hensatt til sin slumliknende leilighet i Groruddalen. Han kan ikke bo alene. Han har fått innvilget et ideelt botilbud, men verken bydelen eller sykehuset er villig til å betale.
Alle foto: Andrea Gjestvang

 PSYKIATRIEN I PRAKSIS:  Kjøkkenet til «Arthur», ett av Oslos mange schizofrene mennesker plassert i kommunal bolig av myndighetene.

PSYKIATRIEN I PRAKSIS: Kjøkkenet til «Arthur», ett av Oslos mange schizofrene mennesker plassert i kommunal bolig av myndighetene.
Foto: Andrea Gjestvang

57-åringen stanser ved inngangsdøra til sin drabantbyleilighet i Groruddalen.

-  Jeg håper ikke dere dør bare jeg lukker opp døra. Her får dere hele verdens bakterieflora rett i fleisen, sier «Arthur» og smiler forlegent.

Vinduet i verandadøra er knust, og det trekker utenfra. Det er likevel vanskelig å fortrenge eimen av urin og gammel tobakksrøyk. Minner hjemmet mest om en søppelplass eller en leilighet hjemsøkt av tyver? Det er uansett «Arthur»s hjem. Og det er - ifølge legene og sykepleierne rundt ham - en illustrasjon på myndighetenes svik mot de tyngste psykiatriske pasientene i Norge.

Bare verre
I 1998 vedtok Stortinget å trappe opp satsingen på psykiatrien fram mot 2006. Flere milliarder kroner skulle pøses inn. Men legene ved Aker sykehus' psykiatriske akuttavdeling rapporterer at de tyngste pasientene bare har fått det verre.

Mellom 1996 og 2003 har antallet innleggelser ved klinikk for psykiatri ved Aker blitt doblet - til 900 innleggelser i året. Samtidig er sykehusets tilgjengelige psykiatriske sengeplasser halvert. Dermed havner syke mennesker som «Arthur» i kommunal bolig, uten en sjanse til å greie seg selv. Det hjelper ikke at bosetting av psykisk syke ifølge myndighetene er noe av det mest saliggjørende.

-  Jeg er syk, og jeg trenger hjelp. Hvis de ønsker å hjelpe meg, og det er ærlig ment, så kan jeg ikke avspises med denne leiligheten og de dårlige forholdene den representerer, sier «Arthur» til Dagbladet.

Spikret igjen døra
Han setter seg ved stuebordet, som er innsauset av øl, sneiper, tobakksrusk og aske. Det er ikke mulig å skimte bordplata på grunn av møkk, tomme ølbokser, aviser og tobakkspunger. Skoene klistrer seg til gulvet, som er tildekket av gamle aviser, brukt dopapir, ølbokser, sneiper og annet skrot.

Rapport fra en uvirkelig verden
Dagbladet har fått innblikk i hvordan flere sinnslidende mennesker bosatt i en Oslo-bydel lever.

Hjembesøk hos psykisk sinnslidende par, juli 2004:

En sverm av fluer slår imot de besøkende idet inngangsdøra åpnes. Aske, sneiper og matrester i senga. Pasientene hadde før innleggelse handlet for 8000 kroner. Handleposene sto omkring i leiligheten. Toalettet var gjengrodd. Gulvet var brukt til avtrede.

Konklusjon:
Leiligheten måtte plomberes.

Hjembesøk hos psykisk sinnslidende par, sommeren 2004:

Mye katteavføring på gulvet. En ubeskrivelig lukt i leiligheten. Hauger med skitne klær på gulvet. Paret gikk nakne rundt i leiligheten.

 
På toalettet ligger skitne håndklær utover gulvet. «Arthur» har brukt dem av mangel på toalettpapir.

Kjøkkenbenken, komfyren og mikrobølgeovnen er full av størknede matrester og kaffegrut. Vinduet i verandadøra knuste han selv, med en kasserolle, fordi noen angivelig hadde spikret igjen døra.

Hjelpepleierne som vasket her, torde ikke lenger å komme. Et par uåpnede flasker grønnsåpe og salmiakk viser at «Arthur» har forsøkt.

-  Jeg ønsker ikke å leve som en gris. Men grisebinger som dette har jeg levd med opp gjennom åra. Jeg har aldri fått et bosted der det har vært sannsynlig at jeg kan lykkes. Jeg har blitt så syk at jeg nesten ikke bryr meg om noen ting, sier han.

Svingdørspasient
I over 30 år har «Arthur» vært svingdørspasient i psykiatrien. Modum, Gaustad, Dikemark, Lovisenberg. For fire måneder siden ble han nok en gang lagt i jern av politiet og tvangsinnlagt, etter å ha stått og brølt på parkeringsplassen. Ved Aker sykehus og Grorud distriktspsykiatriske senter er man enige om at «Arthur» bør vekk fra leiligheten. Han trenger et botilbud der han følges opp av kompetent personell. I fjor bodde han noen uker i nettopp et slikt: institusjonen BOI i Asker. Men ingen var villig til å betale for oppholdet, og han ble sendt tilbake til leiligheten. På forsommeren tilbød BOI ham plass på ny. Men bydelen som «Arthur» sokner til, nektet å betale, og mener han er Aker sykehus' ansvar. Aker mener bydelen har ansvaret. Siste nytt er at sykehuset har foreslått et spleiselag.

«Til bestefar»
Og mens bydel og sykehus krangler, avspises «Arthur» med plass på akutten og ei sprøyte beroligende annenhver uke.

Jevnlig ser legene ved Aker seg nødt til å skrive ut pasienter som vender tilbake til slumleiligheter.

På «Arthur»s stuevegg henger en barnetegning. «Til bestefar,» står det, med en hilsen fra hans eneste barnebarn.

-  Jeg har ikke sett ham på lenge. Jeg ønsker å se ham. Men jeg må være i en situasjon der jeg er velkommen til å følge opp. Da syns jeg det er veldig urimelig at jeg ikke får plassen ved BOI. Jeg er skuffet over samfunnet. Det er bittert, for mulighetene har vært der, sier «Arthur».