ALLE KATASTROFER og ulykker er individuelle, og hjelpebehovet primært noe som angår den enkelte forulykkede. En mor som etter redselsbølgen leter etter sin mann på stranda i Phuket, er ikke mottakelig for forklaringer om at det er langt alvorligere på Sumatra eller Sri Lanka. En overlevende som står på flyplassen i Bangkok uten reisedokumenter, penger og klær er ikke uten videre rede til å glede seg over at han tross alt er på vei hjem, mens mange andre feriegjester kanskje kommer hjem i kister. En far som savner sine barn, er ikke villig til å ta inn over seg at titusenvis av kvinner og menn i Indonesia, Sri Lanka, India og på øyene i Indiahavet er

i samme situasjon, og har ingen myndighet å henvende seg til.

DET OPPSTÅR ET ubegrenset behov for informasjon når katastrofer inntreffer. Det er et typisk trekk at myndighetenes krav til grundighet og verifiserbar informasjon i slike situasjoner oppfattes som treghet og forsøk på å bagatellisere. På den annen side opplever vi ofte at myndighetene syns mediene på vegne av oss alle overdriver situasjonen og går for detaljert til verks. Samfunnsborgeren som hysteriker er lett å mane fram i departementskorridorene. Erfaringene fra mange typer ulykker som lett utvikler seg til informasjonskriser er imidlertid at folk flest stort sett opptrer rasjonelt og holder hodet kaldt. Men de som ikke gjør det, har også en personlig grunn til å se sin situasjon som unik. Og når de ikke får den informasjon de mener å ha krav på eller den hjelp de mener er naturlig, har de også en subjektiv grunn for å kritisere myndighetene som er ansvarlige.

DEN MODERNE masseturismen setter kriseapparater på en helt ny type prøve. Utenrikstjenesten var opprinnelig dimensjonert for å hjelpe skipsfart og utenrikshandel, og en og annen sjømann som ble akterutseilt i fremmed havn. Noen må nok også fra tid til annen operere som sosialkontorer for norske borgere som er strandet med rus- og pengeproblemer. Men store ansamlinger av nordmenn i utlandet er et fenomen som hører vår tid til. Det er til enhver tid noen tusen nordmenn på Kanariøyene, og en kollisjon mellom to norske charterfly på en flyplass der vil være en utfordring til et norsk hjelpeapparat. Et jordskjelv som rammer greske øyer i turistsesongen vil kunne omfatte hundrevis av hjelpetrengende nordmenn. Og - som vi har sett - en naturkatastrofe midt i turistsentrene i Thailand og Sri Lanka er umiddelbart et anliggende også for norske myndigheter.

VÅRE MYNDIGHETER har i dag beredskap for å takle både informasjonskrav og hjelpeinnsats om det skjer oversvømmelser i Østerdalen, et jordras i Rissa, en «Scandinavian Star»-brann i ytre Oslofjord eller en «Estonia» i Østersjøen. Tsjernobyl var et avgjørende skille i så henseende. Men er det rimelig at de også har et apparat i beredskap for de verst tenkelige katastrofer på andre siden av jordkloden? Flodbølgen i Indiahavet oppsto på et ubeleilig tidspunkt. Folk her hjemme nøt som de ferierende en etterlengtet fritid. Ambassadene i området, som i utgangspunktet er beskjedent bemannet, hadde minimumsbemanning i julehelga. Unge ambassadesekretærer i Bangkok eller Colombo var ikke beredt til å takle pågangen fra ulykkesofre og pårørende de første timene etter katastrofen.

VERDEN KOM PÅ en ny måte inn i nordmenns bevissthet i løpet av disse dagene. Vi er vant til å la store tall om forulykkede gå forbi vår dypere bevissthet når flommen tar titusenvis i Bangladesh eller jordskjelv begraver hundretusener i et lukket Kina. Flodbølgen etter jordskjelvet utenfor Sumatra har rammet mennesker fra 40 land, tusenvis fra Europa. I ordets rette betydning er det en internasjonal katastrofe. Jo mer vi reiser, desto mindre gyldig er munnhellet om at «jeg trodde ikke det kunne skje her». Det kan skje her, selv om det ikke skjer «her». Det er en lærdom både vi og myndighetene må trekke av katastrofen i Sørøst-Asia.