HVORDAN kan det ha seg at mange utviklingsland som mottar store summer i lån og bistand, synker ned i stadig større fattigdom? Professor og Harvard-økonom Erik S. Reinert mener årsaken er at de vestlige land har påtvunget u-landene en økonomi som dømmer dem til økt fattigdom. «Vi gir ikke de fattige landene mulighet til å føre den samme økonomiske politikken vi selv gjorde for å bli velstående», skriver han i boka «Global økonomi», som kom ut denne uka.

DE RIKE LANDENE har opp gjennom historien beskyttet seg selv med importforbud og høye tollmurer for å bygge opp sin egen industri. Når denne var moden for større markeder, åpnet man for en gradvis innføring av frihandel, basert på en konkurranse mellom likeverdige. Når land i tidligere Øst-Europa og i den tredje verden blir bedt om å åpne sine økonomier ved et trylleslag, for å høste av sine «komparative fortrinn», blir de i praksis avindustrialisert. Deres umodne industrisektor tåler ikke konkurranse og blir utkonkurrert, med stor arbeidsløshet som resultat. De konsentrerer seg om det de er best på, landbruksprodukter og råvarer, og kommer inn i en ond sirkel, med ensidig og svært sårbar næringsstruktur.

UNDER DEN første globaliseringsperioden, som grovt sett sammenfaller med imperialismens tidsalder, var dette en utilslørt bevisst politikk fra kolonimaktenes side. De forbød koloniene å etablere egen industri og eksportere annet enn råvarer til «moderlandet». Det ga blant annet grobunn for raseteorier. Nå virker betingelsene som Verdensbanken og IMF setter for å yte lån og bistand, på samme måte. Landene får ikke lov til å subsidiere egen industri, siden det vil bryte med fri konkurranse, og de får ikke beskytte seg med toll, noe både USA, England og Norge har vært helt avhengige av.

KINA, INDIA og Sør-Korea blir ofte trukket fram som vellykte eksempler på globalisering. De har hatt en eventyrlig vekst og spiller en viktig rolle i verdensøkonomien etter en lang periode som fattige land. Men de har aldri tatt frihandelsmedisinen. De har gitt seg selv politisk rom til å utvikle sin egen nasjonale økonomi, og skaffet seg mange bein å stå på, før de melder seg på i kampen.

REINERTS SKREKKEKSEMPLER på faren ved å stole blindt på en brå innføring av frihandel, er Peru, Mongolia og Russland. På 70-tallet tvang Verdensbankens og IMFs strukturprogrammer Peru til å åpne sin økonomi. Resultat: 60 prosent av industrien forsvant. I Mongolia var det enda verre. Der forsvant 90 prosent av industrien på 90-tallet. Og i Russland har fremdeles 70 prosent av befolkningen lavere inntekt enn de hadde under planøkonomien.

POENGET MED Marshall-planen i Europa var ikke de store pengeoverføringene, men å reindustrialisere landene bak høye murer. Planen erstattet Morgenthau-planen, som gikk ut på å avindustrialisere Tyskland for å unngå ny opprustning og krig. Historien har vist hva som virket best. Men overfor u-landene fører vi en politikk som bærer galt av sted, og som Reinert mener kan være en medvirkende årsak til folkemordet i Rwanda. Er det ondskap? Eller simpelthen dumskap?