-  Han trodde selv at det var jobben som radartekniker i Luftforsvaret som ga ham kreften. Jeg har levd med mistanken i ti år, og nå vil jeg ha klare svar, sier Ytterstad.

Hun tar nå initiativ til å få stiftet en støtteforening for radarofre og etterlatte i Luftforsvaret.-  Jeg vil være med på å opprette en slik gruppe, det er veldig viktig for meg, sier enken etter ektemannen Bjørn.

Har lite kunnskap
Hun har ikke detaljkunnskaper om hva mannen jobbet med inne i radarene. Annet befal på radaren i Sørreisa har imidlertid under løfte om full anonymitet beskrevet Bjørns arbeid.

-  Det var akkurat som med NIKE-radarpersonellet. Vi hadde ikke sikkerhetsutstyr og måtte både bære på radioaktive deler og gå inn i konsentrerte radarstråler.Sånn var det helt fra vi var på utdanningen på Lutvann. Vi fikk bare høre at vi kunne bli sterile, ikke at strålingen kunne gjøre andre ting med oss. Tenk - oppe på Maisavarre stasjonen var jo til og med boenheten satt helt inntil radaren som gikk døgnet rundt. På grunn av beredskap kunne vi jo aldri slå av for å bytte deler eller klatre opp rundt domen. Det var også helt klart at radardomene lakk stråling som siler. Akkurat som Trøgstadbefalet har fortalt. Det forteller en radartekniker fra Sørreisa med lang tjenestetid bak seg.

Han vil ikke stå fram med navn på grunn av taushetserklæringen han har skrevet under på.

Ble bare 41 år
Kaptein Bjørn Ytterstad ble bare 41 år. Han arbeidet som radartekniker på topp hemmelige radarinstallasjoner i Nord-Norge i 20 år. Han begynte på Luftforsvarets stasjon i Sørreisa og arbeidet på radaren på fjellet Høggompen. I 1981 ble han fast stasjonert på en topphemmelig radarstasjon på fjellet Maisavarre i Øvre Dividalen nasjonalpark. Der jobbet han til han døde av leverkreft i 1995.

-  Bjørn elsket jobben i Luftforsvaret. Han var friluftsmann på sin hals og treningsnarkoman. Da han fikk jobben på Maisavarre var det drømmen som gikk i oppfyllelse, forteller Barbro Ytterstad. Radaranlegget lå like ved fiskevann og midt i turterrenget.

-  Han løp og deltok i maraton for tre lokale idrettslag. Vi var sammen fra jeg var 15 og han 17, og han trente daglig hele livet.

-  Det var jo ikke rart folk begynte å stille spørsmål når selv han fikk kreft. Og han er jo slett ikke den eneste av de radarfolkene han arbeidet med, forteller hun, og lister opp flere navn på kreftrammede befal fra radarstasjonen i Sørreisa.

Fikk oppfylt drømmen
-  Bjørn hadde en stor drøm. Det var å få løpe New York Marathon. Jeg ga han det i 40 års gave. Året etter var han død av kreft. Jeg merket jo at han var blitt tynnere utover høsten 1994. I januar -95 var vi ute og jogget, og for første gang stoppet Bjørn opp å sa at han ikke orket mer. Han følte seg sliten.

Han dro til legen, og fikk beskjed om at levra hadde vokst. Jeg ble med han til UNN (Universitetssykehuset i Nord-Norge) i Tromsø. Vi var der 2,5 time før han fikk beskjed om at han hadde kreft. Kreften var akutt og uhelbredelig. De kunne ikke gi ham annet enn smertestillende. Bjørn spurte selv overlegen om strålingen han hadde vært utsatt for på jobb kunne være årsaken. «Vet du hvor tøft det er å gå fra å være maratonløper til å ha uhelbredelig kreft på så kort tid», sa Bjørn til legen sin med tårer i øynene.

Legen kunne ikke utelukke at strålingen fra radarjobben kunne være årsaken, forteller Barbro Ytterstad. Ekteparet og barna brukte ukene Bjørn hadde igjen godt.

-  Vi reiste rundt, og kollegaene stilte opp slik at han ble flydd ut til stedet der han opprinnelig kom fra, forteller hun.

-  Han døde på sykehuset påskeaften noen måneder etter. Jeg holdt ham i armene mine mens de to barna holdt i hver sin tommel.

Ville ta opp saken
Hun ønsket å ta opp spørsmålet om kreftsykdom og radarstråler med Forsvaret allerede like etter at mannen døde.

-  Jeg tok kontakt med Befalets Felles Organisasjon. Men jeg klarte ikke å skrive brev akkurat da. Det er tøft å bli enke med to barn når du er 40. Når jeg leser om Odd Halvard Hauge i Dagbladet kommer alt tilbake. Dette gjelder jo ikke bare de som arbeidet på NIKE-radarene. Bare i Sørreisa har mange på radaren fått kreft, sier Barbro Ytterstad. Hun er ikke bitter, men som hun sier, det er på høy tid noen tar tak i dette.

-  Jeg kan ikke få Bjørn tilbake. Men det er på tide å snakke ut for alle, sier hun.