• Det er tankevekkende at en sentral gruppe akademikere og kulturpersonligheter har gått sammen om et opprop som krever stortingsgransking av pengegavene til tidligere statsminister Kjell Magne Bondeviks fredssenter. Finansieringen av en institusjon i politikkens randsone gjennom bidrag fra halvprivatiserte statseide selskaper og et nettverk av millionærer og milliardærer Bondevik har stått i nær forbindelse med, har ingen tradisjon her i landet. Selv om fenomenet er kjent fra USA der Bondevik har hentet modellen til sitt Oslo-senter fra det berømte Carter-senteret, har vi hatt et annet forhold til hvordan toppolitikerne kan karriereplanlegge for å finansiere en pensjonisttilværelse med meningsfullt innhold. En sammenblanding av politikk og næringsinteresser frykter vi vil skape uklarhet, selv om fredssenteret skulle være så heldige å få spille en eller annen rolle og styrke vårt nasjonale selvbilde som fredsmeklere.

• Enkelte av kritikerne går langt i å kalle pengegavene fra Statoil, Hydro, Røkke og Hagen for «vennekorrupsjon». Initiativtaker til oppropet er da også en sentral aktør i fredsarbeidet, Fredrik Heffermehl i Norges Fredsråd, paraplyorganisasjonen for en rekke frivillige organisasjoner, som mistet støtten under Bondevik-regjeringen. Han har selvfølgelig ingen grunn til å beskylde Bondevik for ulovligheter. Arbeiderpartiets Reiulf Steen kaller det «ukultur», et bidrag til å skape mistanke om at framtredende folkevalgte kan bruke sine verv til å handle ut fra andre motiv enn rent saklige. Det er faren for det Heffermehl kaller «korrumperende praksis» oppropet advarer mot.

• Det er etter vår mening rimelig å problematisere finasieringen av et privat fredssenter som kan agere i Norges navn. Det er også viktig å stille seg prinsipielt spørrende til om vi ønsker et samrøre mellom politikk og næringsliv som kan svekke tilliten til våre folkevalgte. Åpenheten rundt Bondeviks fredssenter har vært stor. Derfor har vi også debatten. Den må politikerne ta meget alvorlig.