John Kenneth Galbraith, som døde sist lørdag, var inspirator for sosialliberale politikere på begge sider av Atlanterhavet.


KANSKJE VAR HAN den største av «the best and the brightest» i amerikansk politikk og samfunnsliv. John Kenneth Galbraith var en intellektuell utbryterkongen som satte sitt merke ikke bare på sosialøkonomien, men også på amerikansk samfunnsliv i sin alminnelighet fra New Deal til han døde sist lørdag, 97 år gammel. Han var grunnleggende på linje med John Maynard Keynes i synet på statens rolle som hjelpende hånd der den usynlige ikke strakk til, og holdt fast på at blandingsøkonomien var best for menneskene også da markedsøkonomien feiret sine triumfer fra 1990-åra. Han hadde en pragmatisk, ikke ideologisk tilnærming til politikken, men som aktiv publisist og polemiker var han en prinsippfast liberaler fram til sin død. Han skrev som en gud, og lot gjerne «stilistiske hensyn bli framtredende i forhold til det faglige innhold», som Kåre Willoch skrev en gang. Men ingen innflytelsesrik sosialøkonom kunne neglisjere hans iakttakelser og teser, selv om han skydde de matematiske formler og de grandiose teorier.


DE FREMSTE av østkystliberalerne i amerikansk akademia og samfunnsliv har befunnet seg like vel på begge sider av Atlanterhavet, og Galbraith var intet unntak. I 40 år hadde han Harvard som sitt arbeidssted, men tilbrakte formende år på Cambridge under den keynesianske revolusjonen og i Stockholm mens Myrdalene var unge og lovende. I lange perioder av etterkrigstida hadde han vel så stor innflytelse på europeisk økonomisk politikk som på amerikansk, selv om han i flere tiår var en skattet rådgiver for hele gullrekka av presidenter fra depresjonens og krigens Roosevelt, via Truman til Kennedy og Johnson. Da Vietnam-traumet rullet inn over amerikansk politikk, og to unge Kennedyer lå i sin grav etter attentater, og Lyndon Johnson, den store samfunnsreformatoren i 1960-åra var jaget ut av Det hvite hus, ble han ungdomsopprørets ideolog. Norsk og svensk sosialdemokrati hentet inspirasjon fra hans syn på den moderne industristaten utover på 1970-tallet. Han ble lest av Trygve Bratteli, Reiulf Steen og Per Kleppe. Sosialdemokratene fant hos ham bekreftelsen på at de var på rett vei, skriver Francis Sejersted i boka «Sosialdemokratiets tidsalder».


SELV OM HAN i lange perioder innehadde framskutte politiske stillinger, som rådgiver og diplomat, var han primært en intellektuell som også hadde evne til å endre syn når samfunnsutviklingen viste at han tok feil. I en av bøkene på 60-tallet postulerte han at de store internasjonale konsernene ville komme til å styre så vel politikere som forbrukere. 25 år seinere måtte han nyansere tesen, rett og slett fordi den internasjonale konkurransen virket dempende på deres makt, men også fordi han oppdaget at de store konsernene var underlagt de samme lover om byråkratisering og tilstiving som staten. I stedet for å frykte selskapenes makt, burde man frykte selskapenes udugelighet.


MED TITLENE på sine bøker har han gitt oss kommentatorer et stort knippe av overskrifter som vil overleve ham: «Den tilfredse majoritet», «Overflodssamfunnet», «Den nye industristaten», han ga oss begrep som «konvensjonell visdom» og «motmakt». Kanskje lærte han det av sin store norsk-amerikanske læremester, den originale sosiologen og sosialøkonomen Torstein Veblen som etterlot seg bøker med titler som «The Theory of the leisure class». Men Galbraith sa selv at det viktigste han lærte av sin norsk-amerikanske mentor var å gjøre de rike til gjenstand for latterliggjøring. I sine bøker var han opptatt av å vise at vår tids vestlige samfunn, og særlig USA, skiller seg ut fra tidligere klassesamfunn på en spesiell måte. Før var de samfunnsbærende og tilfredse eliter alltid et mindretall mot et stort fattig flertall. Etter hvert ble et flertall fornøyde nytere av det bestående. Samtidig ble et mindretall nærmest permanent utstøtt og redusert til fattigdom.


SELV LEVDE han i overflod og blant de selvtilfredse med en stor landeiendom i Vermont, og villa i Gstad i Sveits. Bøkene hans ble ofte bestselgere og han hadde godt betalte stillinger på Harvard og som gjesteprofessor over hele verden. Men hele livet koketterte han med sin beskjedne opprinnelse fra en gård i Ontario, Canada, enten det var fordi han virkelig hadde en slags sosial underlegenhetsfølelse blant kolleger som kunne følge sine aner tilbake til emigrantskipet «Mayflower» eller fordi han mente at den selvtilfredse majoritet besto av narrer. Med åra fikk han ord på seg for å være litt overlegen. En gang sa han til sin venn og gamle studiekamerat, president John F. Kennedy at han ikke skjønte hvorfor The New York Times i et portrett skrev han var arrogant. «Hvorfor ikke», sa JFK «alle andre gjør jo det».