Vi har sett denne forestillingen mange ganger før. Når Carl I. Hagen utsettes for angrep, og hans saklige posisjon er svak, trer han rett inn i offerrollen. Da er han forfulgt, kneblet og mobbet av mediene og politikerne fra de «gamle» partiene. Hvis et utspill derimot slår an og får stor oppmerksomhet, soler han seg i gjenskinnet fra mediene. Dette dobbeltspillet er en sentral del av det som kan kalles Hagens metode.
Denne saken handler ikke om embetsstillinger skal forbeholdes norske statsborgere eller om en visepresident i Stortinget også kan opptre som vanlig komitemedlem og ytre seg fritt. Ingen av delene er omstridt. Kjernen i saken er Carl I. Hagens mistenkeliggjøring av mennesker med en annen etnisk bakgrunn enn den tradisjonelt norske. Ved å stille krav til embetsstillinger om tilknytning til det norske folk, dets tradisjoner og historie - sender han et signal som går langt utover spørsmålet om statsborgerskap. Kan vi stole på folk med norsk pass hvis de har en annen hudfarge eller religion?
Hagens metode handler om å stimulere og utnytte slik tvil, men helst uten å trå over grensen for det anstendige. Denne gangen gikk han for langt, og det gjør ikke saken bedre at mobberen opptrer i rollen som offer. Ingen stiller spørsmål ved Hagens eller Frp's rett til å kritisere norsk innvandringspolitikk sønder og sammen. Ingen kan nekte partiet å prøve å vaske seg rein med grums. Men ingen kan heller kreve at vi andre skal legge oss flate i beundring og respekt.




Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen