Slitne nordmenn på vei hjem fra byen nattestid tar turen innom teltleiren utenfor domkirken i Oslo sentrum, hvor afghanere har sultestreiket i over tre uker. Med kebab i hånden spør de høylytt om det er noen som er sultne.

Nei, de er ikke utsendinger fra Otto Jespersen, men rikets røster som jaller gjennom natta, mette på kebaben de har kjøpt hos en lovlig innvandrer på hjørnet. Men bortsett fra at de ødelegger nattesøvnen og tråkker på folk som ligger nede, er det ikke fulle nordmenn som bekymrer afghanerne mest. Det er de som edruelig og nøkternt slår fast at ingen kan sulte seg til opphold her i landet.

Det må de si, Bjarne Håkon Hanssen og Jens Stoltenberg, og alle kommentatorer og eksperter må nikke og si det samme: Nei, sulte seg til opphold, det skulle tatt seg ut. Da ville alle gjøre det, er logikken; som om det er uendelig av desperate mennesker her i landet som er villig til å ofre liv og helse for å bli. Som om vi snakker om trassige barn som har slått seg vrange. Dette er ikke barneoppdragelse; det å sultestreike på alvor krever sin mann.

Men selvfølgelig kan de sulte seg til opphold. Sultestreiker har gjennom historien gitt kvinner stemmerett, samlet India og gitt nytt liv til et utarmet IRA. Målt opp mot det britiske imperium, blir selv Bjarne Håkon Hanssen og Utlendingsnemndas Terje Sjeggestad for smågutter å regne. Det avgjørende er om saken har legitimitet.

De sultestreikende afghanerne har allerede oppnådd en viktig seier, som berører langt flere enn dem selv og kan få konsekvenser for asylpolitikken: De klarte å organisere seg, de er blitt sett, og saken deres, om den ikke kan ta nye runder i UDI og UNE, er blitt hørt i en vel så viktig instans, folkemeningen.

Mens regjeringen i starten nektet å involvere seg og overlot til byrådet i Oslo bokstavelig talt å rydde opp, er både Hanssen og Stoltenberg tvunget på banen av den politiske aksjonen. Riktignok kom de enda en gang haltende etter. Hanssen, som synes livredd for å fremstå som støpt i lettere metall enn Jern-Erna, burde straks ha skjønt at her hadde han en politisk situasjon rett utenfor døra si. Sultestreikende asylsøkere er ikke en sak for byråkratiet; det er politikk. Og for de rødgrønne, som har programfestet en mer human asylpolitikk enn hva den forrige regjeringen praktiserte, måtte det raskt bli en prøve på hva en slik politikk innebærer.

Når folk er villig til å ofre livet, endres spillereglene. Den snusfornuften som sier at man ikke skal la seg presse, er ugyldig den dagen en asylsøker dør et steinkast fra regjeringskvartalet. Allerede frykter leger at afghanerne har pådratt seg varige men.

Afghanerne har også oppnådd en personlig seier. Bjarne Håkon Hanssen vil ikke blande seg borti UNEs arbeid, men har i det minste bedt politiet prioritere å pågripe afghanere fra Kabul. For å bli tvangsreturnert, skal flyktningene ha tilhørighet i hovedstaden, som FNs høykommissær for flyktninger mener er det eneste trygge området. Høykommissæren har kritisert Norge for å ville returnere flyktninger fra andre områder i Afghanistan. Men flere av de sultestreikende og afghanere som venter på uttransport på Trandum, hevder at de ikke er fra Kabul, og at UNE tar feil. Hvis en ny gjennomgang kan hindre en urett, eller fjerne tvilen, bør man finne en løsning på dilemmaet. En unntakssituasjon gir rom for unntak.

Kristin Halvorsen har ingen frykt for å virke for human. Hun gjorde et bra stykke politisk arbeid i helgen da hun klarte å gi regjeringens harde linje et mykere drag. Hun sa det Hanssen burde ha sagt med en gang; det vil si, hun bekreftet at Norge skal følge internasjonel konvensjoner og høykommissærens råd. Dessuten, når situasjonen er så tilspisset, og det nå er sådd tvil om flyktningenes tilhørighet, hvorfor ikke la NOAS og Flyktninghjelpen se på sakene en gang til?

UANSETT UTFALLET av den ulykkelige situasjonen, er sultestreiken en påminnelse om hva som står på spill for flyktningene som strømmer til Europa. Mennesker som er villig til å dø for et liv i trygghet, er åpenbart ubegripelig for kebab-folket på vei hjem fra fest. Men kanskje våknet de også opp med anger dagen derpå.