RASHIDIYE (Dagbladet):

De unge menneskene i den palestinske flyktningleiren Rashidiye i Sør-Libanon drømmer ikke lenger om «Palestina». Så mye tør jeg slå fast etter å ha tilbrakt ei uke der nå nylig. De kan sin versjon av historien, de vet hvem de skylder på for sin kvelende flyktningtilværelse i Rashidiye, som dog ligger langs ei vakker strand ved Middelhavet. Og bare noen kilometer lenger ned kysten, rett rundt odden ved Naqqoura, er det tapte landet.

Livene deres, ville ha vært annerledes, ganske sikkert bedre og framtida lysere, om besteforeldrene hadde tort å bli igjen i Palestina under stridigheter og krig i 1947-48, og deretter bli borgere av Israel, som vi vet ble etablert for jøder med verdens velsignelse på det som for det aller meste var palestinskeid jord.

Men det er altså ikke «Palestina» de unge flyktningene drømmer om, og heller ikke et liv i dagens Israel. Det er Vesten. Selge det de har, låne resten, komme seg vekk herfra. Vekk fra kloakken som renner i tynne bekker i de smale smugene. Vekk fra dårlige hus de bare får reparert dersom de greier å smugle inn materialene gjennom det libanesiske sjekkpunktet ved leieren. Det er dersom de har jobb og kan skaffe pengene. Over 70 yrker er palestinerne i Libanon avskåret fra ved lov. Statsborgerskap i Libanon? Bare noen få er blitt velsignet med noe slikt.

En kortvokst og tynn ung mann i Rashidiye forteller at han ikke kom lenger enn til Ukraina. Det var selvfølgelig ikke dit han ville. Den ønskede destinasjonen var Norge eller Tyskland. Han var uheldig og traff en uærlig smugler som gladelig tok imot pengene hans og forsvant. Jeg har kjent den unge mannen noen knappe timer før han åpner temaet: - Vet du, jeg ønsker meg til Norge.

En annen ung mann forteller at han greide å komme fram til det forjettede Tyskland. Han var der i flere år, sendte penger hjem til kona og barna, før savnet ble så tungt å bære at han frivillig vendte tilbake til leirtilværelsen. - Så hvor ville du ha reist i dag hvis du kunne velge fritt, spør jeg. - Til London. Det er ikke det at han ikke vil dit, til «Palestina». Men «Palestina» er blitt en umulig drøm. - Vi har gitt opp, sier en palestinsk kvinne, med det som ser ut som en beskjemmet mine. - Vi vil bare ha fred, her. Hvor mange invasjoner? Hvor mange bombeangrep? 15 år med borgerkrig og leirkriger. Langvarige beleiringer. Hun ser opp og smiler. Hun kan ikke gjøre noe. Bare bite seg i det og vente i oppbevaringsleiren. På noe bedre? Kanskje kompensasjon for den tapte eiendommen deres ved Akka? Skal de for alltid være statsløse?

Det er nok akkurat dette Israel vil høre, at palestinerne gir opp alle kravene. Så lenge Israel får bestemme, og ikke erkjenner at de gjorde det palestinske folket til en av verdens største flyktningnasjoner, vil de palestinske flyktningene aldri få vende hjem. I dag teller de over fire millioner. Gamle palestinere i leirene forteller nesten identiske historier: Noen ble lovet tre dager, andre to uker, så skulle de få reise hjem, bare krigen tok slutt. Det gjorde den, men flyktningene møtte stengte dører. Den nye staten, nesten rensket for palestinere, innførte deretter lover som sørget for et kjempemessig landtyveri.

FN-resolusjon 194 som gir krigsfordrevne flyktninger rett til å vende hjem og økonomisk kompensasjon til dem som ikke vil hjem, blir skjøvet lenger og lenger ned på agendaen, mens verdenssjefene i Midtøsten-kvartetten og resten av den vestlige verden, Norge inkludert, marsjerer taktfast sammen med Israel. Samtidig er tusener av statsløse palestinske flyktninger i Irak blitt flyktninger på ny og opptatt med å rømme videre fra krig, forfølgelse og generell elendighet. De har ikke tid til å tenke på Palestina. Palestinerne i Rashidiye og over 60 andre flyktningleirer i Midtøsten venter og venter. Hva kan vi forstå av verdens skammelige glemsel? At Israels behov er aller viktigst.