SJEFEN: James L. Jones er NATOs øverstkommanderende i Afghanistan.
Foto: Scanpix

Emneord

afghanistan nato

I september tok general James L. Jones, NATOs øverstkommanderende i Europa, bladet fra munnen. Han gjentok at han bare ber om det samme som før:

-  Det er ikke det at vi kommer med nye forespørsler. Vi har samlet omtrent 85 prosent av den styrken som kreves. I lys av de kampene som pågår, særlig i sør, sier kommandanten på bakken at hvis han hadde hatt hele verktøykassa, så ville han vært i veldig god stand.

På spørsmål om hvilke av de 26 NATO-landa som ikke stiller opp, nølte generalen, før han slapp det ut:-  Alle samma, svarte general Jones.

Alle håper på andre
I omtrent nitten måneder har NATO bedt medlemslandene om ytterligere 2500 kampklare soldater. Men ingen frivillige har meldt seg.

Billedlig talt, når utsendinger fra medlemslandene samles og de som kan bidra med nye styrker blir bedt om å rekke opp hånda, så ser alle ned på skotuppene sine og tvinner tommeltottene. Men sånn foregår det naturligvis ikke, sier en diplomat som ikke vil navngis: Det er aldri noen som verken peker på noen eller ber om håndsopprekning, alle veit hva som står på spill. Alle håper noen andre stolt skal gripe ordet og love nye soldater.

Ingen vil
Norge, som har 350 soldater i ISAF-styrken og 550 i alt i Afghanistan, og Portugal, som har 180 soldater i ISAF-styrken, vil ikke sende forsterkninger. Tyskland, Spania, Italia og Tyrkia har forbigått NATOs forespørsel i taushet. Nederlands regjering vedtok før helga å sende 130 soldater i tillegg til de 2100 som allerede er der. De nye soldatene skal hovedsakelig beskytte dem som allerede er der. Men likevel førte dette til parlamentarisk strid for statsminister Jan Peter Balkenende, omtrent som i Norge nå, men av motsatt grunn. Balkenendes regjering holdt på å falle i februar da 1400 soldater ble sendt.

Polen vedtok i forrige måned å sende 1000 soldater tidlig i neste år, men det er bare framskynding av en styrke som skulle sendes seinere, og det hjelper ingenting på NATOs behov for 2500 soldater til en kampstyrke i sør.

Det er Canada, Storbritannia og Nederland som bærer de tyngste byrdene i Sør-Afghanistan. Canadas utenriksminister, Peter Mackay, har sagt at «det kan ikke fortsette» som nå i sør uten forsterkninger. På hjemmefronten vokser motstanden mot landets deltakelse i Afghanistan for hver døde kanadier som kommer hjem. Landet har vært vant til å sende ut fredsstyrker til langt mindre farlige områder.

Fire faser
ISAF, Internasjonal Sikkerhetsstyrke, teller nå i alt rundt 31 000 soldater. Fra å begynne i hovedstaden Kabul utvidet den ansvarsområdet til Nord-Afghanistan i oktober 2004. Der har Tyskland 2750 soldater, og der står også den norske styrken. Taliban-styrkene har aldri hatt fotfeste i nord, så det er et nokså fredelig sted. Men de tyske soldatene har strenge regler for hva de kan drive med, så de kan ikke flyttes til det krigerske Sør-Afghanistan uten godkjenning fra Forbundsdagen. Forbundskansler Angela Merkel vil ikke engang forsøke.

I september 2005 overtok ISAF Vest-Afghanistan, hvor de spanske og italienske styrkene står. Tredje fase, i juli i år, var å overta Sør-Afghanistan, som er Talibans sterkeste fotfeste. Her har kampene vært harde og drepende.

Denne måneden, i fjerde fase, overtok ISAF Øst-Afghanistan fra USAs styrker. Rundt 8000 soldater fra USA skal fortsette «Operasjon Varig Frihet», mot al-Qaida og Taliban, deriblant i de ville fjellene i øst på grensa mot Pakistan. Resten av styrken fra USA er overført til ISAF.