Kjøp av amerikanske JSF kampfly betyr fortsatt betryggende forankring til vår viktigste allierte USA, hevdes det. Men realiteten er at JSF stiller oss overfor to ytterst viktige forsvars- og sikkerhetspolitiske veivalg.


De to valgene har hittil ikke vært tema, og hvis vi gjør som vi pleier i norsk forsvarsdebatt kommer vi nok til å fortsette å overse dem. Dermed kan Luftforsvarets preferanse bli avgjørende. Og Luftforsvaret prefererer JSF ut fra prioriteringer med tunge sikkerhetspolitiske konsekvenser.


JSFs egenskaper

Begge veivalg henger sammen med at JSF er et "strike" fly for angrep mot bakkemål innenfor et amerikansk operativt konsept. Dette får konsekvenser både for norsk suverenitetshevdelse i nordområdene og for vår deltagelse med kampfly i internasjonale operasjoner.


Nordområdene 

JSF får klare begrensninger i fart, aksellerasjon, topphøyde og manøvreringsevne. I større høyder får JSF vesentlig lavere toppfart enn F-16-flyene det skal erstatte!

Samtidig innebærer Russlands sterke økonomiske vekst at landets væpnede styrker nå kan påbegynne ambisiøse moderniserings- og aktivitetsplaner som snart vil bli merkbare i nordområdene. Midt på 1980-tallet gikk norske F-16 på vingene nesten 500 ganger per år for å markere norsk tilstedeværelse overfor sovjetiske fly. Dette var en viktig forutsetning for vår generelle handlefrihet og vi brukte store ressurser på det.

Som følge av Sovjetunionens kollaps på 1990-tallet er denne oppgaven nærmest forsvunnet fra Luftforsvarets agenda, og den synes å være nesten helt ute av sinn. Det har knapt vært russiske fly i luften i nord på mange år, og slik suverenitetshevdelse nevnes knapt når Luftforsvaret snakker om nye fly.

Men nå er det all grunn til å anta at russiske fly vil komme tilbake, og at det vil dreie seg om meget moderne fly.

I den kompliserte og sammensatte situasjonen i nord, der utenriksminister Jonas Gahr Støre mener at vi skal være forutsigbare og demonstrere tilstedeværelse, vil vår evne til suverenitetshevdelse over hele spekteret fortsatt være forutsetningen for handlefrihet, ikke bare militært men i høy grad også innen ressursforvaltning, juridisk håndhevelse og markering av vår likeverdighet.


Russisk moro

I årene som kommer vil russerne fly i området med moderniserte versjoner av jagerflyet Flanker, og kanskje med bombeflyene Bear-H og Blackjack (Flanker, Bear-H og Blackjack er NATO-navn). To av disse flytypene, Flanker og Blackjack, er vesentlig raskere enn JSF i aktuelle høyder.

Flanker vil nærmest kunne fly i sirkler rundt JSF.

Den klassiske scenariet er at to norske fly går på vingene, flyr ut og legger seg ved siden av russerne for å markere at "vi er her, vi også" eller "vi synes i grunnen at dere skal fly litt lenger ut". Hvis russerne finner at deres interesser er tjent med å snurre rundt med oss, vil de kunne svare med å gå opp i høyder JSF ikke kan klare eller aksellerere fra de norske flyene.

Russiske flygere vil kunne få mye moro i årene fremover.

Det er også grunn til å minne om at de europeiske landene vi eventuelt skal kjøpe og drifte JSF sammen med, først og fremst Nederland og Danmark, ikke har områder med lignende utfordringer. De kan ta mye lettere på problemstillingen og vurdere flytypen annerledes.

Stortinget passivt

Stortinget synes anelsesløst om problemstillingen. Blant annet er det nærliggende å oppfatte lederen for forsvarskomiteen, Jan Petersen (h) slik, at Luftforsvarets vurderinger må bli nærmest avgjørende; uten at forsvarsgrenen får klare sikkerhetspolitiske føringer å legge til grunn for sine vurderinger.

Vil så Norge i ettertid, ved et valg av JSF, skrive om de sikkerhetspolitiske målsettingene i tråd med den nye virkeligheten? Vil det i fremtiden hete noe i retning av at "Norge opprettholder en begrenset evne til suverenitetshevdelse i luftrommet"?

Dette vil neppe skje. Det er mer sannsynlig at vi i kjent stil vil late som ingen ting, og håpe det beste. Men Russland vil selvfølgelig oppfatte et valg av JSF som en grad av norsk retrett i nord når det gjelder evne til å agere selvstendig ut fra rent nasjonale interesser, til fordel for å bevare navlestrengen til USA.


Navlestrengen

Et slikt russisk inntrykk vil bli forsterket av at Norge ved et valg av JSF i praksis vil prioritere deltakelse med kampfly i internasjonale operasjoner skåret over amerikansk lest. Og det er nettopp her Luftforsvarets fokus ligger i dag, etter meget respektabel innsats med F-16 i Afghanistan.

Bakteppet for dette sikkerhetspolitiske veivalget er ikke bare om slik flyinnsats skal være et høyt prioritert norsk bidrag internasjonalt, men også om hvor mye av JSFs mest sensitive høyteknologi som skal tilføres flyene som eksporteres til NATO-land og andre nære USA-venner. En del kretser i USA ønsker å begrense dette frislippet av høyteknologi mest mulig.

Men det amerikanske flyvåpnet har faktisk hittil argumentert for å å gi vennene mest mulig av teknologien. Det kan synes overraskende, inntil man ser begrunnelsen. Den er i kortversjon og litt, men bare litt, spissformulert: "Hvis ikke våre alliertes JSF-fly er mest mulig like våre egne, vil jo ikke vi amerikanere kunne bruke de allierte flyene som våre egne i internasjonale operasjoner som vi leder."

I USAs flyvåpen finnes mye intellektuell ballast og i likhet med hær og marine klarer flyvåpnet i dag ikke å skjule sin misnøye med den kultur Donald Rumsfeld har innført i Pentagon. Flyvåpnet innser at i overskuelig fremtid vil "koalisjoner av villige" samle få trofaste. Men ressursene er hardt presset, og man kalkulerer med at en alliert JSF-flåte vil stå til rådighet i mange fremtidige internasjonale operasjoner.


Langsiktighet

Her i Norge vil vi kanskje ikke vurdere de langsiktige konsekvensene av dette heller. Men som partner i JSF-prosjektet i 40 år fremover vil vi ikke bare være avhengig av hvor mye teknologi vi får tilgang til når flyene leveres.

Flyene vil nemlig bli modernisert gjentatte ganger med få års mellomrom. Spørsmålet blir dermed hvilken teknologitilgang vi får ved andre, tredje, syvende, åttende modernisering, hvis vi ved en eller flere anledninger sier nei til å stille sårt tiltrengte kampfly til amerikansk ledede internasjonale operasjoner.

Eller omvendt: Vil vi bli presset til å stille under trussel om at vi ellers ikke vil få neste modernisering, eller hele moderniseringen? Hvordan dette vil gripe inn i norsk hendlefrihet vil selvsagt avhenge av hva slags administrasjon som sitter i Det hvite hus og Pentagon. I 40 år fremover.

Det er viktig å ha klart for seg hva dette dreier seg om: Kort etter år 2000 gjennomgikk NATO-landenes F-16-flåte den såkalte MLU (Mid-Life Update) som gjorde flyene til moderne, databaserte kampfly. Siden den gangen er det blitt skrevet stadig nye "editions" av programvaren, som har åpnet for stadig større operativ kapasitet med stadig nye våpen. I vår ble edition M4 testet ut av F-16 fra de fleste nasjonene fra Bodø flystasjon, med operasjoner over det store nordsvenske skytefeltet Vidsel. M5 er under forberedelse.

Norge får helt sikkert M5 og både M6 og M7 til sine F-16. Men kommer vi i fremtiden til å få M4, 5, 6 og 7 til JSF? Allerede i dag skal vi forøvrig merke oss en forskjell som vil bli større og større etter hvert som kampflyenes datakapasitet øker. Europeerne flyr nå sine F-16 med M4. De amerikanske F-16-flyene som ble modernisert samtidig med våre flyr med M4+ og USA forbereder M5+.
 

Søk i skattelistene