For dårlig for Norge, mener forsvarsekspert John Berg.

Forsvarsdepartementet har tradisjon for å levere mer overfladiske dokumenter enn i noe sammenlignbart land, og Stortinget har tradisjon for ikke å stille innsiktsfulle spørsmål.


Ved behandlingen før jul av neste MoU (Memorandum of Understanding) i kampflysaken, der vi skal forplikte oss til nye, store årlige utbetalinger og en "utgangsbot" på kanskje 5 milliarder kroner hvis vi ombestemmer oss, bør behandlingen få et presisjonsnivå vi aldri har sett maken til. Internasjonalt foreligger nemlig et faglig fundert faktagrunnlag som bør bli vårt beslutningsgrunnlag.

USAs konsept 

Amerikanske JSF (Joint Strike Fighter) er konstruert for avgrensede roller innenfor USAs globale luftmilitære konsept. Andre flytyper skal ivareta de andre rollene. JSF er et strike fly for taktiske operasjoner mot bakkemål, tett knyttet til USAs måte å føre krig på.

Det blir derfor misvisende når det pekes på at JSF skal erstatte blant annet F-16. Det er noen av F-16s roller innen det amerikanske konseptet som skal erstattes, ikke F-16s fulle rollespekter i det norske luftforsvarskonseptet. F-16 har et vesentlig bredere rollepotensiale enn det JSF vil få.

For å holde på markeder i blant annet Europa, for å hente inn penger til utviklingsprosjektet og for å opprettholde allierte med evne til å operere tettest mulig sammen med amerikanske fly, ble en del land invitert med i JSF-prosjektet. Landene bidrar med penger som over tid binder dem til JSF. Samarbeidet har resultert i enkelte justeringer i flyets egenskaper for i en grad å imøtekomme partneres krav, men langt fra nok til å endre hovedbildet.


Spesielle behov

Bildet endres heller ikke av at enkelte partnerland har et reelt behov for JSF. Dette gjelder spesielt britene, som skal bygge to 65 000-tonns hangarskip, Queen Elisabeth og Prince of Wales, og trenger B-versjonen av JSF som vil kunne starte på meget korte baner med "skihopp" og lande vertikalt, slik de velkjente Harrier-flyene gjør i dag.

De fleste små partnerland trenger JSF bare hvis berettigelsen for å opprettholde en kampflystyrke, er å delta i internasjonale operasjoner, hovedsakelig etter amerikansk konsept.

For små land med behov for å opprettholde suverenitet i luften, vil JSF bli et problem. 

Det hører forøvrig med i bildet at nye land synes å stå for tur til å bli partnere. Når vi eventuelt har undertegnet det nye MoU-et før jul, må vi regne med at Israel kommer med.

Typhoon og Gripen

I motsetning til JSF men i likhet med F-16 er Eurofighter Typhoon i utgangspunktet et jagerfly. Første versjon, Tranche 1, er en luftforsvarsjager mens Tranche 2 har kapasiteter mot bakkemål. Neste versjon, Tranche 3 som tilbys Danmark og Norge, får stor kapasitet mot bakke- og sjømål men innenfor et europeisk operasjonskonsept.

JAS-39 Gripen ble utviklet som et "swing-role" jagerfly innenfor det svenske forsvarskonseptet. JAS betyr Jakt (luftforsvar), Attack (angrep mot bakke- og sjømål) og Spaning (rekognosering). Allerede første versjon Gripen kan veksle mellom disse oppdragene på ett og samme tokt. Andre versjon er fullt NATO-kompatibel og har vesentlig oppgraderte digitale systemer. Tredje versjon, som tilbys Danmark og Norge, vil få vesentlig større kapasitet.


Luftforsvar

Suverenitetshevdelse i luften i fredstid krever fart, aksellerasjon, topphøyde og manøvreringsevne som JSF vil mangle.

Luftforsvar i krig, luftkamp mot andre fly, stiller en del andre krav. Her vil JSF ha en fordel i at flyet blir stealthy (forholdsvis vanskelig å oppdage på radar), men internasjonal ekspertise, inkludert uavhengig amerikansk ekspertise, hevder at stealth er oversolgt, spesielt for perioden etter ca. 2020.

Den mest krevende form for luftkamp som beskrives i åpne, faglige kilder er det som kalles BVR (Beyond Visual Range), kamp med overlyds hastighet mot fly som er langt borte, men som nærmer seg med overlyds hastighet. Dette beskrives som et spørsmål om lynraskt å oppdage fiendeflyet, aksellerere og skyte luftkampmissiler og så gjennomføre overlyds unnvikende manøvrer, eksempelvis "rapid descent" ned mot bakkenivå der man er vanskeligere å lokalisere og treffe.

Uavhengige fagkilder hevder at det bare er to vestlige kampflytyper som med en margin kan klare BVR, nemlig den svinedyre amerikanske superjageren F-22 og Eurofighter. Det mest krevende av alt er manøvreringsevne ved overlyds hastigheter, og disse to flyene peker seg klart ut, hevder ekspertene.

Men Gripen har også en BVR kapasitet, og den forbedrede versjonen som tilbys Danmark og Norge bør utvikle og trygge denne.

Derimot er det vanskelig å se for seg at JSF vil ha noe særlig i et BVR scenario å gjøre, for å si det mildt.

USAs argumentasjon

På hjemmebane har den amerikanske argumentasjonen vært en annen enn i Europa. USAs flyvåpen med støttespillere har argumentert sterkt for å øke antallet F-22 fra 183 til 381 fly, fordi det bare er F-22 som i fremtiden vil kunne gi amerikanerne luftherredømme.

Et muntert eksempel fikk vi da seks av USAs nåværende luftforsvarsjagere, F-15C, dro til øvelse Cope India 2004 for å lære inderne luftkrig. De slapp ikke helt heldig unna indernes russiske, moderniserte Flanker jagere. Inderne er verdensledende innen data og forstår, i motsetning til enkelte her hjemme, den nye nettverkskrigen.

USAs flyvåpen tenkte naturligvis raskt og brukte denne litt pinlige affæren som argument for F-22 - men ikke for JSF. Men i sommer inntrådte plutselig et skifte. Det er nå så godt som klart at det ikke blir mer enn 183 F-22. Håpet er ute, og samtidig er skepsisen mot JSF sterkt voksende i Kongressen. På toppen øker tvilen om JSF i Europa. I USA heter det nå plutselig at JSF vil bli verdens "nest beste" jagerfly, med kapasiteter som nærmer seg F-22. Sånt bør vi klare å ta for hva det er.

Økonomi

Forskjellen i industritilbud mellom amerikanerne og europeerne kan på sikt dreie seg om mer enn 30 milliarder, og det er et særnorsk fenomen at dette ikke forlengst er gjenstand for inngående debatt.

Flyenes innkjøpspris er mindre viktig enn "life-cycle cost", levetidskostnad. Amerikanerne tilbyr de små europeerne et driftssystem der Nederland, og kanskje Italia, tar det meste av arbeidsplassene og inntektene. Ved moderniseringer vil små JSF-land være avhengige av politisk godkjennelse fra den til enhver tid sittende amerikanske administrasjon.

Til fundamental forskjell fra amerikanerne garanterer begge europeerne full teknologisk tilgang og likeverdighet. Og her ligger de virkelig nasjonale perspektivene:

Det vil nok være betryggende å kunne videreføre det vel innarbeidede europeiske F-16 samarbeidet med USA. Men det vil raskt kunne etableres et vesentlig tettere samarbeid om Eurofighter Typhoon med briter og tyskere, og med Italia, Spania, Østerrike og eventuelt Danmark, rett og slett fordi vi garanteres full tilgang og likeverdighet allerede i utviklingen av flyene.

Det samme gjelder for svenskene, og Gripen-land som Tsjekkia, Ungarn og Sør-Afrika, og eventuelt Danmark og senere kjøpere. India er blant interessentene.

Nasjonsbygging

Den nære sammenhengen europeerne inviterer til mellom industristrategi og drift er selvsagt sakens kjerne.

Enten vi velger Eurofighter eller Gripen vil dette utvikle seg til et langsiktig, høyteknologisk lokomotiv Norge sårt trenger. Det vil dessuten få meget stor betydning for Forsvarets økonomi, ikke bare i form av mer effektiv drift men fordi investeringer i flyene, også senere investeringer i moderniseringer, i realiteten vil være nasjonsbygging.

Slik vil investeringene lettere kunne legges utenfor det kritisk trange forsvarsbudsjettet. Det er også nærliggende å se for seg privat kapital i dette bildet.

Ytterligere et viktig aspekt for Forsvaret er at et tett samarbeid om flyene lett vil trekke med seg andre samarbeider for alle forsvarsgrener, med betydelige økonomiske gevinster - og mer motor i det høyteknologiske lokomotivet.
 
Det riktige nå vil være enten å gå ut av JSF og kjøre en konkurranse mellom de to europeiske alternativene, i realiteten en industristrategisk konkurranse, eller å utsette neste MoU til alle sider er klarlagt.
 

Søk i skattelistene