Ifølge tall fra Sintef Helse i Trondheim i 2005 tar anslagsvis 30 prosent av alle kvinner i Norge minst en abort, 8-10 prosent to og 2-3 prosent tre eller flere aborter.

Abort er vondt for mange. I fjor disputerte psykiater Anne Nordal Broen for sin doktorgrad på reaksjoner etter abort.

Hun fant at grunnen for å velge abort hadde mye å si for hvordan kvinner reagerte. De som hadde opplevd press fra barnefaren eller venner, fikk det vanskeligst etterpå.

Får varige reaksjoner
Så mange som hver femte kvinne viste seg å få betydelige og varige psykiske reaksjoner. Gjenopplevelser av den belastende hendelsen og unngåelse av ting eller situasjoner som minner om hendelsen, er vanlige reaksjoner etter traumer.

Kvinner som hadde tatt abort hadde dels påtrengende minner som flashbacks og mareritt. Dels forsøkte de å skyve fra seg tanken på aborten og følelsene omkring den, og de prøvde å unngå ting som minnet dem om aborten.

Ble skremt
Abort er vanlig, men tabu og vondt, skriver Trude Ringheim i en kommentar i Dagbladet 25. september. 

Abort er tabu. Og abortprestene bidrar. Jeg har snakket med en av dem og ble fryktelig skremt over at han overhodet ikke ville lytte til en eneste motforestilling til sitt eget syn. Han var motstander av retten til abort selv etter seksuelle overgrep og dermed en som totalt kan stenge av for andres nød og ulike menneskelige hensyn.

Stikk i strid med hva motstanderne av abortloven sikkert ønsker, fører en slik mangel på romslighet og innlevelse til at abort forblir et tabu, fordi egentlig samtale blir umuliggjort.

Mange bruker det som prevensjon
Samtidig er det ikke til å komme fra at mange kvinner og deres mannlige partnere bruker det som prevensjon. En jeg vet om hadde tatt tre aborter før hun var tyve. Men flere jeg har snakket med som har tatt en eller flere aborter mens de var i tyveårsalderen og syntes det var greit da, har senere begynte å se annerledes på valget de gjorde.

Uansett enkeltmenneskers holdning til abortloven burde det gå an å arbeide for at antallet aborter blir så lavt som mulig. Som feminist tviler jeg ikke et øyeblikk på at loven om selvbestemt abort er det eneste riktige. Men samtidig er jeg jo imot abort, for etisk er og blir abort problematisk.

Etisk råd
Uten å ville rokke ved kvinnens selvbestemmelsesrett, mener jeg det burde opprettes en ordning med etisk, og om nødvendig juridisk og økonomisk, veiledning for abortsøkende kvinner og eventuelt deres partnere. Hva med å ansette en kommune- eller bydelsfilosof? Og kunne barnevernet gjøres litt mer fleksibelt? Burde ikke gravide kvinner som anses som uskikket til å være mødre grunnet for eksempel psykiske lidelser, men som ikke vurderes som voldelige, kunne få et bedre valg enn valget mellom å ta abort eller å miste all kontakt med barnet når det er født?